26,9 er nærmere enn 36,9
Arbeiderpartiet opplever målinger på godt under 30 prosent to uker før stortingsvalget. Det betyr at partiet begynner å nærme seg gjennomsnittet for de sosialdemokratiske partiene i Europa.
Publisert: 1. september 2017
Arbeiderpartiet opplever målinger på godt under 30 prosent to uker før stortingsvalget. Det betyr at partiet begynner å nærme seg gjennomsnittet for de sosialdemokratiske partiene i Europa.
Da jeg startet på arbeidet med essayet mitt «Gått ut på dato?», som utgis i dag sammen med to andre essays, under fellestittelen «Hvor går sosialdemokratiet?», var jeg innstilt på å skrive at Arbeiderpartiet var unntaket i et Europa der mange sosialdemokratiske partier har vært i fritt fall.
En av de siste meningsmålingene viser 27-tallet for Arbeiderpartiet, en annen 24,4 prosent. Dersom det skulle bli valgresultatet, vil Norge ligne mer på andre europeiske land, der blokkene fortsatt er oppdelt i en høyre- og venstreside, men der politikken handler mer om andre akser, som modernitet mot tradisjon eller globalisering mot proteksjonisme.
Bildet vi har valgt som forside, viser et synkende sosialdemokrati med flagget til topps, og kanskje vi skulle beholdt den tittelen vi opprinnelig tenkte på: «Sosialdemokratiet i krise?»
Likevel er det krisen for landet, og ikke for Arbeiderpartiet, som har vært de norske sosialdemokratenes valgfortelling.
Internasjonale trender, som protest mot globalisering og større økonomisk ulikhet, merkes også i Norge, men problemet er at disse narrativene ikke passer like godt til den norske virkeligheten.
Vi har et godt organisert arbeidsliv, arbeidsledigheten er lav, omstillingen i næringslivet fungerer, og Norge er et av verdens likeste land. Mange mener at oppslutningen om Arbeiderpartiet synker, fordi krisefortellingens troverdighet synker. Om dette skulle vise seg å stemme, så synker sosialdemokratenes oppslutninger, ikke fordi det går dårlig med Norge, men fordi det går bra.
I introduksjonen til essayene peker vi også på en annen dimensjon. Kan Norge, Sverige og Danmark kalles sosialdemokratier når de sosialdemokratiske partiene befinner seg godt under 30 prosent?
Snittet for europeiske sosialdemokratiske partier mellom 2010 og 2016 lå på 23 prosent. Samtidig ser vi at venstresiden har blitt mer fragmentert i mange land i Europa. De rødgrønne har rundt halvparten av stemmene i målingene før dette stortingsvalget, men det er uten et sterkt Arbeiderparti. Oppslutningen holdes oppe av at det er mange partier som puttes i sekken rødgrønn, nemlig SV, Rødt, MDG og ikke minst et sterkt Senterparti. Analysene av hvor Arbeiderpartiets velgere har tatt veien, viser at det er til de andre i partiene i samme blokk.
Ser man litt lenger tilbake, har Frp fanget opp mange av de tradisjonelle arbeiderne. Det påpeker Bård Larsen i sitt essay, mens det som kanskje har holdt Arbeiderpartiet oppe, er stemmene partiet får fra ansatte i offentlig sektor. Haakon Riekeles har sett på hvor stor norsk offentlig sektor er sammenlignet med andre europeiske land. Norges offentlige utgifter utgjør 58 prosent av Fastlands-BNP. Offentlig sektors andel av sysselsettingen er 34,6 prosent og er blant de aller høyeste i OECD. Til sammen er 860 000 personer ansatt i offentlig sektor.
I Norge har andelen av Arbeiderpartiets velgere som er arbeidere, gått ned fra 24 prosent ved stortingsvalget i 2001 til 15 prosent ved stortingsvalget i 2013, mens andelen offentlige funksjonærer har gått opp fra 24 prosent til 41 prosent, kun slått av SV. Dette har gjort at velgerbasen for Arbeiderpartiet har vært mer solid enn i andre europeiske land med noe mindre offentlige sektorer.
Skulle Arbeiderpartiet mot formodning ende på 20-tallet, er det ikke sikkert at de noen gang kommer til å se 30-tallet igjen. Som tittelen på mitt essay «Gått ut på dato?» peker på: Politiske partier reflekterer sine samfunn og de verdiene og prioriteringene som er viktige. Når samfunn endres, endres også politiske partier.
Saken er publisert hos Minerva 30.08.2017.