Populisme

Fascisme og fordommer

Det er selvfølgelig bra at man sammenlikner ulike bevegelser på tvers av tid og rom. Vi kan lære noe av historien. Faren er at man konstruerer fellestrekk i tilfeller der forskjellene i realiteten er veldig mye større enn likhetene. Hvis de man i dag kaller fascister er så ideologisk annerledes fra de historiske bevegelsene begrepet refererer til, stiller jeg meg spørsmål om hvorfor man fremdeles beskriver dem som fascister, skriver Bård Larsen i Aftenposten.

Bård Larsen

Publisert: 3. juni 2013

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Roger Griffins «Idiotveiledning» om fascisme i Aftenposten (28. mai) hadde et så lavt presisjonsnivå at det var vanskelig å forstå at den var ført i pennen av en ellers solid fagmann. Nå viser det seg altså at Griffins primærkilde var den svenske journalisten Henrik Arnstad. Det viser, som de fleste av oss i historiebransjen har erfart, at kildebruk kan være en risikosport.

Griffins inkurie reiser også et nødvendig spørsmål. Kan det være at Griffins teoretiske moduler i for stor grad er preget av å være idealtyper med litt for uklare avgrensninger, med den følge at det viktige ikke alltid kan skilles fra det uviktige?

Som vi har erfart de siste dagene, finner noen konturer av fascisme på de merkeligste steder, kanskje også preget av egne politiske fordommer? Henrik Arnstad har i alle fall sett det som opportunt å benytte en del av Griffins teorier. Arnstad har en visjon om at de skandinaviske samfunn på overflaten er egalitære og liberale, men under en tynn ferniss skjuler en middelklasse som kjenner seg truet og søker mot fascismen (dette er en klassisk ytre-venstre analyse, som var svært vanlig på 1960-talet hos folk som Rudi Dutschke).

Før gikk fascistene i brunskjorter, nå går de med dress og slips, mener Arnstad, og i mørket er som kjent alle katter grå. Dagens fascister er altså så utspekulert (som i Fremskrittspartiet) at bare Arnstad kjenner dem igjen. Arnstad mener videre, slik jeg har forstått ham, at fascismen ikke bare er et resultat av nasjonalisme, men også at fascisme ligger i den naturlige forlengelsen av nasjonalisme. Altså at nasjonalisme er fascisme. Den norske 17.mai feiringen, med barnetog, is og bunader, er derfor (for å sitere Oscar Wilde) ”brutalitet på ferie”.

Griffin selv bruker diffuse utrykk som ”glidning” og ”fascistiske tendenser” i en slags fascismeskala. Men essensen i fascismen, ny eller gammel, er fremdeles diktaturet, førerkult, gartnerimpuls og kulturell homogenitet. Ikke nødvendigvis alt, men i alle falle mye av det. Er Martin Kolbergs utspill for noen år tilbake, hvor han ville knuse islamismen, et steg i fascistisk retning? Ville et forslag fra SV om å øke formueskatten være et skritt i kommunistisk retning – eller totalitær retning? Er vi på midten (sånn omtrent) litt fascister eller kommunister hver gang vi flytter litt på oss?

Innvandringspolitikk kan si mye om toleranse eller mangel på sådan. Det kan også fortelle oss noe om rasistiske tendenser eller nasjonalisme på ville veier. Rasisme og fremmedfrykt, tribalisme eller forestillinger om oss og dem er komplekse, tidløse universelle kulturelle og psykologiske fenomen. Langt mer sammensatt enn den partikulære, relativt moderne fascismen. Når noen krever tiggerforbud eller skjerpet familiegjenforening, skal man argumentere godt og relativt angstbitersk for å kunne påvise at dette er nødvendige avtrykk av fascismen. Var innvandringsstoppen som ble vedtatt av Stortinget i 1975 litt fascistisk?

Griffin bør kanskje redegjøre for, utdype eller eventuelt ta litt selvkritikk på hvor fruktbar bruken av «generisk fascisme» «spektre», «tendenser» og utglidninger langs fascismeskalaen er når man diskuterer det normalpolitiske landskapet og kulturelle forhold man liker eller ikke liker (med mindre vi snakker om antidemokratiske eller ekstreme fenomener).

Det er selvfølgelig bra at man sammenlikner ulike bevegelser på tvers av tid og rom. Vi kan lære noe av historien. Faren er at man konstruerer fellestrekk i tilfeller der forskjellene i realiteten er veldig mye større enn likhetene. Slik som Fremskrittspartiet og hitlerismen … Å snakke om (ultra) nasjonalisme som en del av en generisk fascismedefinisjon, som også skal inkludere nazismen, fremstår som uryddig. Hvis de man i dag kaller fascister er så ideologisk annerledes fra de historiske bevegelsene begrepet refererer til, stiller jeg meg spørsmål om hvorfor man fremdeles beskriver dem som fascister.

Generisk fascisme (en samlebetegnelse for tendenser innenfor samme ideologiske familie eller fascismens minste felles multiplum) er en modell som kan sammenlignes med et t-banekart. Det er fint for å ta seg frem i t-banenettet, men ikke utenfor. På t-banekartet kan det se ut som om det er kort vei fra Sinsen til Risløkka, mens det i virkeligheten er flere kilometer. Og som i alle modeller, så må fakta du setter inn stemme dersom du skal få det rette resultatet ut.

Det er derfor litt merkelig at Griffin argumenterer langs denne utglidningsretorikken. Selv om Griffin nå har trukket ”anklagene” mot FrP: Hvordan kan vi sikre oss mot at ikke det samme analytiske feilskjæret rammer andre bevegelser, partier eller holdninger i samfunnet? Det er åpenbart ikke så merkelig at Griffins teorier er effektive som middel i brunskvetting av politiske motstandere.

Svakheten ligger i at Griffin skal rydde i begreper, men ender opp med å skrive om ”tendenser” og ”spektre”. Det gir ikke nødvendigvis mening (med mindre vi snakker om antidemokratiske eller ekstreme fenomener). I det offentlige ordskiftet og i våre politiske analyser gir det adskillig mer mening og klargjør bedre når vi diskuterer positive og negative rettigheter, etikk og grenser for politikk, enn hvor ens opponenter befinner seg i fascisme/kommunisme-spekteret. Ytterpunktene fascisme og kommunisme er for bastarder å regne i det ideologiske landskapet, ikke parametere.

Innen akademia opererer vi alltid med interessante og duperende analyser, modeller og hypoteser. Her snakker jeg av egen erfaring. Disse arbeidene fordeles broderlig i ulike symposier, gjerne kalt seminar eller konferanse. I det offentlige rom, når teorier skal veksles inn i praktisk fornuft, kan motstanden teoriene får i den erfarte verden være frustrerende sterk.

En kortversjon av teksten var på trykk i Aftenposten 2.6.13, fullversjonen på nett samme dag.