Demokrati

En slags ny-fascisme

Publisert: 10. januar 2021

Stormingen av kongressbygningen i Washington D.C. har sjokkert mange. Det er forståelig. Men er det egentlig overraskende? Et retorisk spørsmål krever et retorisk svar, og svaret er nei. Langt på vei kan man hevde at de siste ukene i Trumps presidentskap er helt som forventet. Faktum er at Trump gjennom hele sitt presidentskap har vært som en åpen bok – eller rettere – en vidåpen Twitter-konto. Hvordan kunne så mange være så naive?

Det er lett å forstå at mange har prøvd å tenke positivt etter forholdene. Man må jo bare håpe at verdens mektigste posisjon besittes av en mann som ikke mener det han sier når det han sier er sjokkerende, løgnaktig og infantilt. Men i sum har denne naiviteten vært delaktig i den katastrofale degenereringen av det amerikanske samfunnet og effekten det har hatt på oss alle. Trump har blitt normalisert og da særlig fordi strømmen av vanvidd har vært konstant. Vi ble numne og leie, og derigjennom nesten likegyldige.

Likevel, noen er mer delaktige enn andre og ikke overraskende befinner disse seg ofte på høyre side av den politiske aksen. Andre, som også befinner seg på høyresiden, men som likevel har skrevet mye om i USA og andre steder, også her hjemme (inkludert undertegnede) om Trump som en trussel, har fått høre at vi lider av «TDS» («Trump Derangement Syndrom»). Hvorfor så opphengt i Trump, som bare er en kløne? Slike villfarelser skyldes et eldgammelt forhold: Du skal ikke kritisere dine egne (selv om de aldri så ille) slik at det kan tjene de andre, og de andre er alltid verre.

Slikt kan man for så vidt trekke litt på skuldrene av. Langt viktigere er de politiske implikasjonene: Demokratiske partier har alltid hatt en plikt til å være portvoktere mot radikale fiender av demokratiet. Dessverre glipper det med ujevne mellomrom. Det siste tiåret har i så måte bydd på betydelige utfordringer for høyresiden, i Europa og ikke minst i USA, og det er ikke første gang.

Mange påpeker at begrepet fascisme er både enkelt, utdatert og misvisende. En vanlig innvending er også at venstresiden har misbrukt begrepet gjennom generasjoner, mot kreti og pleti, også mot folk som ligger nært opp til sosialdemokratiet. At raddiser slenger rundt seg med fascistordet betyr derimot ikke at det ikke finnes fascisme i ymse, om enn moderniserte, vagere former. I den tiden vi lever i nå tror jeg at vi på høyresiden har et særlig ansvar for å være klar over det. For det handler ikke bare om språk, men om å sette grenser.

De autoritære på høyresiden kan omtales som ytterliggående populister eller revolusjonære nasjonalister, men i grunnen koker det ned til det ubehagelige faktum at mye av denne bevegelsen representerer en slags ny-fascisme. For som den britiske historikeren Roger Griffin har sagt: Selv om fascistiske massebevegelser i helt snever historisk forstand knapt eksisterer lenger, gir det like fullt mening å betrakte noen av disse strømningene som en sammensausing av retorikk, ideologi og virkemidler som virvlet sammen har et «fascistisk utseende». Vi får regjeringer som ender opp med å se ut som moderne fascistiske regimer, selv om røttene deres er forskjellige.

Eksempler på slike fascistiske ledere florerer, mener Griffin. En slik analyse sammenfaller noe med funnene til en annen forsker, Jason Stanley ved Yale, som snakker om det vi kan kalle «utøvende fascisme».

Griffin peker dessuten på noe helt sentralt: Mye avhenger av hvordan de konservative forholder seg til mer eller mindre høyreradikale miljøer, partier og demagoger. Dette er selvsagt også utledet av en av tidens dødssynder i politisk historie, da de konservative i mellomkrigstidens Weimar-republikk slapp Hitler inn i varmen, mest av opportunistiske årsaker.

I Polen og Ungarn ser vi hvordan de konservative, kirken og revolusjonære nasjonalister har slått sine pjalter sammen, noe som i sum inviterer til uheldige, men ganske gyldige historiske analogier fra gamle dager. Det er ikke uten grunn at regjeringene i Ungarn og Polen bruker tid og krefter på å tilpasse historien og fremelske gamle tiders politisk fascistisk lederskap.

Det er her vi kan trekke trådene tilbake til Det republikanske partiet (GOP) de siste fire til fem årene.

Jeg har nevnt det før her i avisa: Den fremste drivreimen for den autoritære vendingen i GOP er frykt for den demografiske utviklingen i USA. Frykt for at det kristne, hvite fases ut. Når Trump kom seilende opp i all sin prakt ble han raskt godtatt som en redningsmann. Så har det ballet til seg for partiet der de til slutt har solgt sjela til djevelen og endt opp som en autoritær bevegelse anført av løgner og konspirasjonsteorier.

Hvordan kunne dette skje? La oss se på tilfellet Ted Cruz, senatoren fra Texas, og hans opptreden i Senatet like før det ble stormet av mobben.

Cruz har som kjent tatt på seg oppgaven å være frontmann for Trumps iherdige forsøk på å annullere valget av Joe Biden som president. Etter at Mitch McConnell bryskt hadde avvist ethvert forsøk på å annullere valget kom Cruz på banen. Cruz er kjent som en sleip og ganske dyktig retoriker. Like fullt var resonnementet hans særs gjennomskuelig. Etter først å ha avsverget noen ord om hvor trist og polarisert og sorgfullt USA har blitt, stadfestet han at demokratiet er i krise.

I en slik situasjon, mente Cruz, måtte Senatet ta på alvor at 40 prosent av amerikanerne tror at valget var juks. Cruz solgte altså inn sitt prosjekt som en slags håndsrekning til mennesker som følte uro. Krisen skyldes altså ikke at presidenten, og ikke minst Cruz selv, har spredd giftig desinformasjon, men at så mange amerikanere tror på det. En knapp time etter innlegget til Cruz stormet de troende kongressbygningen etter å ha blitt oppviglet av presidenten og Cruz selv.

Et av fascismens (og kommunismens) vannmerker er bruken av propaganda og løgn. Det var nazistenes propagandaminister Joseph Goebbels som serverte det udødelige utsagnet om at bare du gjentar en løgn mange nok ganger så vil folk tro på det til slutt. Ikke slik forstått at det serveres som løgn, det serveres som absolutte sannheter.

Det er her førerprinsippet spiller inn, for føreren forteller alltid sannheten. George Orwell beskrev dette som nytale (krig er fred, frihet er slaveri, uvitenhet er styrke), om hvordan despoten kunne si ting som er det rene vanvidd, men som serveres som kanonisert viten.

Trump har selv sagt det: «Det du ser og det du leser, er ikke det som skjer.» Under hans administrasjon har vi fått høre om både «alternative fakta» og «dine og mine fakta». Hærverket mot sannhetsprinsippet er utvilsomt det som har gjort aller størst skade under Trump. Ettervirkningene vil være kolossale, og Cruz har stått i fremste rekke for å påskynde denne utviklingen.

Cruz’ motiver kjenner vi jo egentlig ikke, men det er mer enn nærliggende å tenke seg at de er omtrent slik det er for store deler av det republikanske partiet: Opportunisme. Selvsagt tror ikke Cruz på at valget var rigget. Det gjør antagelig nesten ingen av de 140 kongressrepresentantene som til og med etter stormingen av kongressen stemte for ikke å godta valget av Biden. Det som har skjedd i GOP viser hvor eskalerende et parti kan forfalle når sjansen byr seg for revansje og makt.

Selv når dette for GOPs del betyr å radbrekke demokratiet og gå til sengs med høyreradikale og høyreekstreme. Det er slik en farlig cocktail blir til. Selv om halve GOP nå helt på tampen ser ut til å ha snudd ryggen til Trump, kan de vanskelig fraskrive seg ansvaret som tilretteleggere og medløpere for en mann som har satt USAs demokrati i brann og ramponert amerikansk konservatisme.

Iblant gir det mening å minne om den gang et ikke helt ubetydelig innslag på norsk høyreside utpekte mannen med barten som «den europeiske sivilisasjonens redningsmann», slik vi kan lese i lederen til Unge Høyres medlemsblad, Unge Høire, i mars 1933. For ville kanskje ikke nasjonalsosialismen knuse de kommunistiske «lusene»?

Det kan være fristende å sette slike fordums svermerier på kontoen for realpolitiske villfarelser. Så enkelt er det dessverre ikke. Svermeriet kom på toppen av en vedvarende sorgprosess over tapte skanser hos ganske mange konservative, i det som også den gang ble forstått som en kulturkamp. Blant de som ville fremme statens autoritet mot et «utartet demokrati», «åndelig dovenskap» og andre innslag av undergangsstemning.

Videre flagget Unge Høyre seg som svært reserverte i sin tilslutning til ytringsfrihet og demokrati: «Politisk har den [Hitlers parti NSDAP] gjennomført selve grunnprinsippet i konservatismen – en sterk autoritativ stat ved og for folket». Med et så stort folkeflertall i ryggen hadde Hitler sikret seg det mandat han trengte. Det var derfor «instituert et folkestyrets diktatur som i sitt vesen og i sine virkninger er uendelig meget mer demokratiske enn parlamentarismen i mange land». Argumentasjonen her var ganske lik kommunistenes ønske om proletariatets diktatur.

Unge Høyre trakk argumentene videre inn i kulturell essensialisme, hvor demokrati eller ikke-demokrati var underordnet det viktigste, nemlig nasjonens sjel. Filosofen Oswald Spenglers revolusjonære nasjonalkonservatisme mer enn spøkte i kulissene: «Å bedømme en styreforms demokratiske karakter efter ytre former er like galt som å bedømme en persons religiøse sinnelag efter klædedrakt og ansiktets bededagsfolder.»

Men siden vi skal vokte oss vel for Godwins lov («hitling»), så er ikke dette ment verken syklisk eller lineært, men heller historisk sant. Så får det være opp til enhver å gruble over eventuelle sammenfall.

Innlegget er på trykk i VG 8.1.2021.

Publisert: 18. november 2022