Ideer

Markedsøkonomi og menneskeverd

Lars Peder Nordbakken skriver om markedsøkonomi og menneskeverd i Kristendemokratisk Forum.

Publisert: 5. april 2016

Det er vanskelig å være uenig med den britiske historikeren Richard Vinen, som har utpekt kristendemokratiet som den viktigste politiske bevegelsen i Vest-Europa etter andre verdenskrig. Selv om påstanden ikke stemmer for Norden og Storbritannias del, stemmer den i stor grad for Vest-Tyskland, Italia og Frankrike, og i mindre grad for Nederland og Belgia – i hvert fall når vi begrenser oss til de første tiårene etter andre verdenskrig.

Et interessant spørsmål å stille i dag er hvorfor Tyskland skiller seg så tydelig ut, som det eneste av disse landene hvor kristendemokratiet har klart å opprettholde stor oppslutning og innflytelse over lang tid. Det går naturligvis langt utover denne artikkelens rammer å forsøke seg på å gi et dekkende svar på det spørsmålet. Likevel kan det være grunn til å rette søkelyset mot en merkbar tysk forskjell, sammenlignet med Frankrike og Italia.

Frihet og menneskeverd

Det store svaret på hvorfor kristendemokratene i Tyskland, med partiet CDU i spissen, har klart å opprettholde den brede tilliten i befolkningen har naturlig nok å gjøre med at dette partiet, fremfor noe annet, har loset landet fra den dypeste moralske, politiske og økonomiske avgrunnen, frem til det grunnfestede liberale demokratiet som Tyskland representerer i dag. At akkurat dette landet kan stå frem i dag som en ledende eksponent for det essensielle Vesten, forankret i liberale grunnverdier og institusjoner, med enkeltmenneskets frihet og menneskeverdets ukrenkelighet som ledestjerner – det kan med rette kalles for et under.

Erhards sosiale markedsøkonomi

At Tysklands store snuoperasjon skulle komme til å lykkes begynte mange vest-tyskere å ane allerede i 1957. Valget til Forbundsdagen dette året var på mange måter en folkeavstemning over Adenauers kurs, basert på vestbinding av den unge forbundsrepublikken gjennom NATO og Roma-traktaten. Men, mer enn noe annet var likevel valget i 1957 en folkeavstemning over Ludwig Erhards liberale økonomiske reformprogram. Programmet, som Erhard hadde utviklet helt siden vestmaktene, gjennom det såkalte administrasjonsrådet, ga Erhard ansvaret for økonomisk politikk i 1947, skulle etter hvert få navnet «den sosiale markedsøkonomien» (Soziale Marktwirtschaft). Erhards økonomiske politikk ble allerede i 1957 allment anerkjent som en stor suksess, og Adenauer gjorde et brakvalg og oppnådde rent flertall for unionspartiene.

Erhards økonomiske politikk var imidlertid ikke noe som Erhard hadde utviklet på egen hånd. Den var i stor grad et resultat av et banebrytende arbeid over flere år, med to samfunnsengasjerte økonomer i spissen: Walter Eucken og Wilhelm Röpke.

Walter Eucken

Walter Eucken hadde siden 30-tallet fordypet seg i hvordan samfunnsøkonomi som fag best kan forene teori og virkelighet, og på dette grunnlaget utvikle et mer tjenlig grunnlag for økonomisk politikk. Eucken ledet under krigen en undergrunnsgruppe som arbeidet med å utvikle prinsipper for «en funksjonsdyktig og menneskeverdig» økonomi for et frigjort Tyskland, og ble senere kjent som lederen av den såkalte ordo-liberale Freiburgerskolen.

Det overordnede spørsmålet Eucken og hans gruppe stilte seg var dette: Hvordan kan vi skape en funksjonsdyktig og menneskeverdig økonomisk orden? For Eucken utgjorde de tyske erfaringene med maktkonsentrasjon og frihetsundertrykkelse en viktig bakgrunn for å stille dette uvanlige spørsmålet. Med et menneskeverdig økonomisk system forstod Eucken både evnen til å tilfredsstille menneskelige behov, og samtidig gjøre det mulig for menneskene å ta aktivt ansvar for sine egne liv, som frie borgere. Eucken fullførte svaret på sitt overordnede spørsmål i boken Grundsätze der Wirtschaftspolitik i 1952. I dette verket utviklet Eucken sine banebrytende prinsipper for en konkurransebasert markedsøkonomi.

Wilhelm Röpke

Wilhelm Röpke var blant de få modige offentlige intellektuelle som i klare ordelag advarte tyskerne mot nasjonalsosialismen. Han ble som økonomiprofessor ved Marburguniversitetet erklært som «folkefiende» umiddelbart etter Hitlers maktovertagelse i 1933, og flyktet først til Istanbul, og senere til Geneve i 1937. Röpkes betydning for Erhard og Adenauer kan vanskelig overvurderes. Han var en samfunnsøkonom med et uvanlig bredt samfunnsengasjement, og skrev en serie bøker og artikler om det tyske spørsmålet og

behovet for en gjennomgripende forandring av det tyske samfunnet, så vel moralsk som politisk og økonomisk.

Wilhelm Röpke ga vesentlige intellektuelle bidrag til den gjennomgripende forandringen han mente måtte til for å frigjøre Tyskland på en varig måte. Etableringen av en ny liberal markedsøkonomi som motvirker alle former for maktkonsentrasjon og som bygger på fri konkurranse og fri handel var for Röpke helt avgjørende, men ikke nok. Röpke prediket et mer omfattende program som også skulle fremme desentralisering av politisk makt, gjennom en føderal struktur – en konkret anvendelse av subsidiaritetsprinsippet, som har vært et av kristendemokratiets fremste kjennetegn.

Liberale bidrag til kristendemokratiet

Wilhelm Röpke og Walter Eucken betydde enormt mye som inspirasjonskilder og rådgivere for Erhard og gjennomføringen av den sosiale markedsøkonomien, som etter hvert ble en bærebjelke i Adenauers og CDUs politikk og sterke stilling i forbundsrepublikken. Den sosiale markedsøkonomien var senere utvilsomt også en viktig kilde til det utbredte ønsket om gjenforening fra befolkningen i tidligere Øst-Tyskland.

Et interessant fellestrekk ved Röpke og Eucken er at de både bidro til å fornye liberalismen og til å gi et varig liberalt bidrag til innholdet i det tyske kristendemokratiet: Et bidrag som i hovedsak er blitt stående. Noe tilsvarende kan ikke sies om utviklingen i Italia og Frankrike, hvor den økonomiske politikken blant de kristendemokratiske partiene etter hvert gikk i en mer detaljregulerende og statskapitalistisk retning.

Innlegget var publisert i Kristendemokratisk Forum mandag 4. april 2016.