En liberal konservativ
For Lars Roar Langslet var det ingen motsetning mellom klassisk konservatisme og en åpen markedsøkonomi, skriver Kristin Clemet i Klassekampen.
Publisert: 14. desember 2016
Rune Slagstad nærer en dyp beundring for sin avdøde venn Lars Roar Langslet. Men det kan heller ikke være tvil om at han ikke nærer den samme beundring for Langslets parti Høyre.
Denne følelsesmessige dissonansen løser Slagstad ved å skape en kunstig avstand mellom Langslet og Høyre, som vi som har pleiet nærkontakt med begge, ikke kjenner oss igjen i.I Klassekampen 18. oktober trykket avisen et innlegg som Rune Slagstad holdt på et møte til minne om Lars Roar Langslet. Innlegget fremstår delvis som en polemikk mot meg (jeg deltok også på møtet), og derfor fortjener det en kommentar. Ikke med sikte på å gi en oppsummering av hele Lars Roar Langslets tankesett, men for å nyansere det bildet Slagstad tegner.
Langslet «stod fremmed overfor det Høyre som gjennom de siste tiår så sterkt vektla en økonomisk liberalistisk ideologi med en ganske ensidig vekt på markedsstyring og individuell valgfrihet», skriver Slagstad, som tar til orde for det embetsmannsstatens professorpolitikere kalte en «statlig lutret markedskapitalisme».
Men dette resonnementet, eller påstanden, svikter på minst to måter.
Det er, for det første, helt uklart hva Slagstad forstår med «ensidig vekt på markedsstyring» eller en «økonomisk liberalistisk ideologi». Uten en nærmere forklaring på hva det er, og en begrunnelse som kan sannsynliggjøre at vi hadde et annet og bedre system før, fremstår det som besvergelser. Slagstad har nok en fornemmelse av at vårt økonomiske system ikke er nøyaktig det samme i dag som det var frem til slutten av 1970-tallet, og det har han rett i. Men mener han at vi burde ha «lutret» markedsøkonomien på samme måte i dag som vi gjorde den gangen?
Det økonomiske systemet vi forlot, stagnerte på slutten av 1970-tallet. Det bredt sammensatte Finn Lied-utvalget slo fast at det å søke bedriftsøkonomisk lønnsomhet i hovedsak også ga den beste utnyttelsen av samfunnets ressurser. Staten er fortsatt svært aktiv – vi har om lag verdens største offentlige sektor og et større eierskap i næringslivet enn nesten noe annet land – men staten er mindre selektiv, subsidierer mindre og legger større vekt på likebehandling. Lutringen er blitt kvalitativt bedre, og det er dette som er den nye konsensus i Norge. Selv ikke Slagstads gamle parti SV har vært i nærheten av å ville vende tilbake til den gamle reguleringsøkonomien.
Var Langslet mot det nye økonomiske systemet?
Nei, selvsagt ikke. Han var, tvert imot, medlem av den regjeringen som startet omleggingen til en mer åpen, liberal og velfungerende markedsøkonomi. Langslet var hverken revolusjonær eller reaksjonær, men han var vennlig innstilt til reformer. Langslet var riktig nok i opposisjon til en utemmet form for individualisme og til en tenkning som innebærer at økonomi også preger samfunnsområder der den ikke hører hjemme. Men for konservative er det ingen motsetning i både å ønske liberale reformer og å være bekymret for eksesser som fører til overdreven kommersialisering og forflatning av kulturen.
Slagstad liker å vise til Langslets ungdomsarbeider om juristen Anton Martin Schweigaard og filosofen Marcus Jacob Monrad. Og det er riktig, som også jeg påpekte på møtet, at Langslet mente at norsk konservatisme også burde romme mer av Monrad. Men – og dette er et avgjørende skille som Slagstad nedtoner – han tok aldri til orde for at norsk konservatisme skulle overtas av tenkningen til Monrad. Langslet etterlyste balansen.
Ikke lenge før han døde tok Langslet, i Klassekampen, et oppgjør med den reformfiendtlige konservatismen. Artikkelen viser at Langslet ikke kan tas til inntekt for et syn på reformer som et uttrykk for såkalt nyliberalisme, eller for at Høyre hadde glemt sin konservative arv, fordi partiet gjennomfører slike reformer.
Langslet skrev:
De mektige folkebevegelsene (først bønder, så arbeidere) for bedre levekår og sosialt likeverd tilhører historien. Med almen oppslutning er det bygget opp en velferdsstat, omgitt av bred konsensus og en viss porsjon konformisme («alle bør leve og mene som vi!»). Oljerikdommen har gjort Norge til et lykkelig unntak i dagens Europa, og desto fastere tror visst de fleste at vi greier oss bra, uansett – så plag oss ikke med unødvendige endringer!
Det norske folk er jo et i bunn og grunn konservativt folkeferd – til tross for radikaliseringsbølger i deler av vår historie. Vi misliker store endringer, og møter planene om slike med sterk skepsis. Dette var nok den dypeste grunnen til at EU-medlemskap ble avvist i to folkeavstemninger. Den instinktive folkelige konservatismen har liten sans for det klassiske konservative slagord «å forandre for å bevare» – tvert imot gjelder det å tviholde på det vi har. Det nye, som store reformplaner lokker oss med, oppfattes ofte som en trussel mot det trygge og tilvante.
Politiske ledere i de fleste partiene innser nok at en slik holdning er uansvarlig, ja likefrem farlig i sine langsiktige konsekvenser. I sine taler kan de alle liste opp krevende utfordringer som Norge blir nødt til å møte – omstillinger som vil bli uunngåelige, og som kan slå desto verre ut om vi ikke forbereder oss planmessig i tide. Men én ting er taler, noe annet er praksis.
Det kan bli et voksende problem at alle større reformopplegg nå blir møtt med nærmest automatisk motstand fra den instinktive folkelige konservatismen. Den motstanden ligger latent, så å si i folkesjelen, og når mektige interesseorganisasjoner blåser i stridsluren og får gratis høyttalere i mediene, river de stadig flere med seg i kampen mot aktuelle omstillinger.
Langslet skrev for øvrig også at «Senterpartiet fortsatt (er) vårt mest konservative og minst reformåpne parti – og fortjener æresplass lengst til høyre på den gamle aksen.»
At Langslet også avslørte at han heller ikke var dogmatisk i spørsmålet om søndagsåpne butikker, overrasket nok noen. Han syntes rett og slett det var «vanskelig å innse at søndagsstengte butikker er en livsviktig skanse for kristendommens fremtid i Norge. Den kristne innflytelse i samfunnet er nok sterkere i land der mange åpne butikker lenge har vært det normale også på søndager».
«Langslet fant det stadig mer besværlig å identifisere seg med sitt gamle parti – og dét med ham», skriver Slagstad – men heller ikke dette tror jeg står seg.
Et parti kan hverken tenke eller føle, så partiet, per se, identifiserer seg naturligvis ikke med noe som helst. Men for dem som er med i Høyre – altså lederne, medlemmer, tillitskvinner og -menn – må det være absurd å høre at de ikke identifiserer seg med Langslet.
Lars Roar Langslet var riktig nok i en klasse for seg, målt mot nesten alle som i dag lar seg rekruttere til politikk. Så ingen skal påstå at det finnes mange av hans kaliber i Høyre. Men om de ikke er av samme kaliber, så er de selvsagt stolte av Lars Roar Langslet. Og det er de, enten de betrakter seg selv som hovedsakelig liberale eller konservative. Langslet rommet jo det hele.
Mitt inntrykk er dessuten at Langslet de siste årene fant mye å glede seg over i sitt gamle parti, blant annet et fornyet samarbeid på borgerlig side og en revitalisert idédebatt i og utenfor partiet.
Langslet var selvsagt uenig med Høyre og med representanter for Høyre i enkeltsaker, og det kunne være perioder hvor han var skuffet over partiet. Men dette er jo intet særsyn for Lars Roar Langslet. Det finnes ingen mennesker i Høyre, som er kommet til skjells år og alder, som ikke har vært uenig eller tidvis har hatt et lunkent forhold til partiet. Noe annet ville vært bekymringsfullt.
Det er mye som vil stå igjen etter det politiske mennesket Lars Roar Langslet. Det gjelder blant annet hans intellektuelle kraft, hans mange skriftlige verker, hans kunnskap om ideologi, hans forståelse av hva det vil si å være liberal og konservativ i Norge i vår tid – og hans praktiske virke som en politiker med gjennomføringskraft.
Lars Roar Langslet har betydd mye for mange, men selvsagt ekstra mye for Høyre.
Jeg tror nok Høyre og mange av hans venner i Høyre også betydde mye for han.
«Det finnes ingen i Høyre som ikke tidvis har hatt et lunkent forhold til partiet»
Kronikken var publisert i Klassekampen tirsdag 13. desember 2016.
Relatert
Erna har mer å frykte
Hva kan egentlig økonomer (og alle andre) vite om økonomien?
Rune Slagstads villedende gjenfortelling om ordoliberalisme
Vi har alt å tape på en fremtid uten økonomisk vekst
Den instinktive fascisten Trump
