Skivebom om Osvald-monumentet

Det er neppe veldig kontroversielt å hevde at datidens kommunister ikke var særlig åpne for pluralisme og frihet – enn si nasjonal suverenitet. På den annen side blir det helt urimelig å hefte Stalin ved alle som var del av Osvald-gruppens aktiviteter. Derfor burde både det propagandistiske uttrykket og inskripsjonen fra Sunde vært utelatt, skriver Bård Larsen i Dagsavisen.

Bård Larsen

Publisert: 8. mai 2015

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Dagsavisen-kommentator Hege Ulstein mener (5/5) Aftenpostenredaktør Harald Stanghelle har satt i gang en kampanje mot Osvaldmonumentet som ble avduket utenfor Oslo S 1. mai. Jo mer høyresiden snakker det ned, jo finere blir det, mener hun. I kommentaren fremstilles Stanghelle, NRKs Mona Pahle Bjerke og undertegnede som et slags høyrevridd triumvirat som konspirerer for at Osvald-gruppen og de norske kommunistene ikke skal hedres for sin innsats under den andre verdenskrig. Det er selvsagt skivebom.

For det første har kritikken mot monumentet vært mangfoldig, hvorav noe er rene estetiske vurderinger, mens andre har vært av mer historisk og politisk karakter. For det andre er det ingen som har tatt til orde for at Osvald-gruppen ikke bør hedres. Verken med monumenter eller på andre vis. At kritikk rettes mot det inneværende monumentet innebærer selvsagt ikke at andre monumenter er utelukket. Et stort monument i Oslo vil alltid by på ulike meninger, også når intensjonen bak verket er aldri så god. Her mener altså en del kritikere at monumentet er svakt tenkt og svakt utført. Vi har hatt de samme debattene rundt regjeringskvartalet og Utøya.

Min innvending mot monumentet har primært vært historisk og ideologisk. Enkelte av oss anser kommunismen for å være en politisk og humanitær katastrofe som er målbar med fascismen og nazismen. Derfor er det problematisk at sokkelen på Gulliksens monument inneholder følgende inskripsjon (med Asbjørn Sundes egne ord): «Det var verd å kjempe for friheten – for alle land, for alle raser, for alle klasser, for alle mennesker». All heder og ære til Sunde og Osvald-gruppen for å kjempe heltemodig mot nazismen, men var det dette samtidens stalinister kjempet for? Kort sagt: Er monumentet sannferdig? Det er neppe veldig kontroversielt å hevde at datidens kommunister ikke var særlig åpne for pluralisme og frihet – enn si nasjonal suverenitet.

På den annen side blir det helt urimelig å hefte Stalin ved alle som var del av Osvald-gruppens aktiviteter. Derfor burde både det propagandistiske uttrykket og inskripsjonen fra Sunde vært utelatt.

Ulstein mener det ville være like urettferdig at kritikerne av monumentet må stå til ansvar for nazistiske nettsteder som at Osvald-gruppen må stå til ansvar for anklager om stalinisme. Hva Ulstein måtte mene om koblingen mellom nazisme og kulturkritikere i NRK får så være, men at ledelsen i Osvald-gruppen var stalinister, er et historisk faktum og ikke en anklage.

Det norske krigsnarrativet er kraftig revidert de senere tiårene, fra dikotomiske fortellinger om «nordmannen» og «de andre», til historien om utbredt passivitet, kollaborasjon og ikke minst det norske sivilsamfunnets og embetsverks rolle under jødedeportasjonene. At kommunistiske motstandsgrupper får oppreising er selvsagt også en del av denne nødvendige prosessen. Men det betyr altså ikke at man ikke kan ha innvendinger mot hvordan en slik oppreising fremstår og hvilket narrativ den formidler. Derfor fremstår monumentet som en ganske kraftig revers i så måte: Glorifiserende og anakronistisk i formen.

Den politiske siden av debatten om Osvald-monumentet er å finne i forlengelsen av en et gammelt ordskifte. Det er (heldigvis) opplest og vedtatt at man ikke kan vandre gatelangs med vesker og T-skjorter med en svastika eller et Pinochet-trykk. Derimot har kommunistiske symboler helt uten problemer vært salonfähig i venstreorienterte kretser (slike symboler er endog blitt kommersielle produkter). Det er betegnende at de erklærte stalinistene i Tjen Folket ønskes velkommen – også av sosialdemokratene – med sine flagg og faner i 1. maitoget.

En kan alltids begrunne denne asymmetrien med at kommunismens universelle budskap er å foretrekke fremfor fascismens partikularisme og rasistiske karakter, men i sum (kommunismens ofre) burde også venstresiden vært solid vaksinert mot å videreformidle kommunistiske totalitære uttrykk.

Det sies av mange i debatten at Osvald-gruppas stalinisme er uinteressant i denne sammenheng. De kjempet mot nazistene. Punktum. Men så enkelt er det selvsagt ikke. Uten sammenligning for øvrig: Hva med de norske frivillige som kjempet mot russerne i Vinterkrigen? Isolert sett aktverdig, selvsagt, men er det uinteressant at svært mange av dem var nazister og senere ble frontkjempere? Tenk om det skulle reises et monument over dem, hvor hovedbudskapet lød at de frivillige kjempet for «alle mennesker og alle sinn». Ville ikke det by på en del undring, for ikke å si protester?

Som ved en skjebnens ironi har hakekorset nærmest blitt usynlig på monumentet ved Oslo S (det ligger for høyt for betrakteren). Tanken var at en slegge skulle smadre hakekorset mot det norske grunnfjellet (sokkelen). Det vi ser nå er i grunn bare en slegge som denger løs på det norske grunnfjellet.

Det er litt ubehagelig å lufte dette kontrafaktiske spørsmålet, men hva ville Asbjørn Sunde – som hadde vært med i NKP siden 1932 – gjort om Den røde hær ble stående i Norge etter krigen? Ville han kjempet for et fritt og selvstendig Norge?

Innlegget er på trykk i Dagsavisen 8.5.15.