Liberalt demokrati i kommunistisk tapning?
På kommunistspråket er begrepet ”folket” et trylleformular, hvor folkevilje, arbeiderklasse og stat fremstilles som synonymer etter en sosialistisk revolusjon, skriver Bård Larsen på Nordnorskdebatt.no:
Publisert: 8. oktober 2015
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
I sitt svar med den betagende tittelen ”Tanketomt fra tenketanken” (5.10), avviser matematikkprofessor Kristoffer Rypdal fullstendig min påstand om at mange tar lett på totalitære innslag langt ute på venstresiden. Paradoksalt nok bruker ikke Rypdal en spaltemillimeter på å problematisere Jens Ingvald Olsens Mao-svermerier. Slik jeg ser det bekrefter derfor Rypdal min antagelse til fulle. Vi kunne altså bare sluttet der. Men det er jo ikke helt fair.
Rypdal skriver også at det helt feil å hevde at Rødt vil avvikle det liberale demokratiet.
La oss ta det enkle først. Rødt er et revolusjonært kommunistparti mens Norge er et av verdens best fungerende liberale demokratier. Å hevde at Rødt ikke vil avvikle det liberale demokratiet faller derfor på sin egen urimelighet. Lenin eller ei, spiller liten rolle.
Når Rødt blir kritisert for antidemokratiske innslag er svaret rutinemessig at sånne som Jens Ingvald Moe egentlig ikke eksisterer. I alle fall ikke i Rødt. Rødt er demokratiske, end of story. Rypdal er intet unntak i så måte. Det er selvsagt ikke riktig.
For å si det med en av Rødts sentrale aktører, tidligere leder av AKP, Jorun Gulbrandsen: ” Vi lever i et skjult diktatur … Jeg vil velte systemet. Bare tanken på det gjør meg glad» (intervju i Minerva 7.5.14). I den samme intervjurekken i Minerva, uttalte leder i Rød Ungdom, Linn-Elise Øhn Mehlen, at ”Stortinget og det nåværende demokratiet er bygget på et kapitalistisk system” og at revolusjonen ikke kan vedtas på Stortinget. Rød Ungdom har programfestet følgende: «Dessverre er det sjelden at herskerklasser gir seg frivillig. Hvis et sosialistisk opprør blir møtt med vold må folket sjølsagt forsvare seg».
Jeg vet ikke hva Rypdal legger i begrepet liberalt demokrati. Det normale er å definere det med utgangspunkt i representativt demokrati, rettstatsprinsipper og maktfordeling. Gjør Rødt det?
Dei faste postane
La oss se på noen poster i Rødts inneværende program. Her står det for eksempel: ”Arbeiderklassen kan ikke styre innenfor rammene av kapitalismen og den private eiendomsretten og med utgangspunkt i det borgerlige statsapparatet.”
Videre males det med bred pensel: ” Staten blir gjerne framstilt som en nøytral instans, men under kapitalismen er den kontrollert av borgerskapet (overklassen) og har ulike former: parlamentarisme, korporativt samarbeid mellom stat og næringsorganisasjoner eller autoritært diktatur og fascisme.” Det heter også at Rødt ønsker ”en revolusjon der det store flertallet, overtar samfunnsmakta og styringa”, og at arbeiderklassen, med sine ”allierte” vil ”ha makta over alle viktige samfunnsområder.”
Mener Rypdal dette er forenlig med liberalt demokrati i noen som helst meningsfull tolkning av begrepet?
Hvem arbeiderklassens ”allierte” skal være, er også programfestet. Nåløyet er trangt, og der er det ikke plass til resten av venstresiden, for lederne i ”Arbeiderpartiet og SV arbeider i kraft av sin posisjon for å få kapitalismen til å bestå.” I følge Rødt er det et revolusjonært partis formål å fungere som redskap i arbeiderklassens kamp. Den oppgaven er Rødt villige til å ta. Har vi hørt det før?
Det er noe sørgelig over konstellasjonen i Tromsø, når Arbeiderpartiet og SV velger en sengekamerat som ikke vil vite av deg.
Rot i programmet
Men det er riktig som Rypdal er inne på; at Rødts program er fult av selvmotsigelser. Først noen ord om fullt demokrati, så noen ord om å begrense det. Her har alle fått sitt, både sosialister og AKPere. Men som helhet er det de autoritære innslagene som blir lagt merke til. Rødts program er, for å si det forsiktig, et salig rot. Årsaken ligger selvsagt i det faktum at Rødt er en fusjon mellom AKP og Rød Valgallianse (2007). Altså i utgangspunktet et mer radikalt parti enn det Rød Valgallianse var (for her var det viktig å holde en armlengdes avstand til AKP).
Å fusjonere med AKP har selvsagt sine kostnader. Så lenge Rødt må slite med AKP-falanksen i eget parti har de selvfølgelige problemer med å fremstå som demokrater. I det hele tatt er det forunderlig at sosialister med et relativt demokratisk sinnelag velger å stå i et parti som tukles av stalinister.
Rypdal vet nok like godt som undertegnede at Rødt siden fusjonen har vært preget av en mangeårig intern kamp om ideologisk profil. Partileder Moxnes har stått i bresjen for å rydde programmet i mer frihetlig retning. Men foreløpig har han altså ikke vunnet frem.
Museumsvokterne
La meg illustrere hva Rødt har å slite med av interne krefter. Under debatten om prinsipprogrammet i 2014 fremmet Arne Rolijordet, Turid Thomassen, Jorun Gulbrandsen og Torstein Dahle – alle tidligere AKPere – forslag (som ikke ble vedtatt) til en ytterligere radikalisering.
De ønsket passasjer som dette innrullert i programmet: ”En revolusjon er en brå og ganske ukontrollert overgang fra ei tilstand til ei annen … Vi ønsker oss at det skjer fredfullt og uten for mye kaos. Men folk bør forberede seg på at det kan gå annerledes … Slik vi ser det i dag, er det svært lite sannsynlig med en revolusjon som har utspring i at sosialistiske stortingsvedtak blir satt ut i livet av et lojalt statsbyråkrati med applaus og aksept fra bedrifteierne.”
Jeg vet ikke hvordan Rypdal tolker alt dette. Men er det kompatibelt med det liberale demokratiet?
Fiender på alle kanter
Et av den doktrinære kommunismens vannmerker er den evige frykten for kontrarevolusjon. Den lever i beste velgående i Rødt: ” Rødt mener det er mange erfaringer som tilsier at motkreftene ikke vil akseptere en folkelig og demokratisk maktovertakelse, men vil bruke uakseptable midler for å stanse denne … I bakre linje har staten et politi og militærapparat, som ved behov kan settes inn også mot dem makta anser som sine indre fiender.”
Erfaringsvis (og ganske naturligvis) har alle bevegelser med ambisjoner om å skape en ny menneskehet vært besatt av å forsvare de skanser som er vunnet. De ser fiender på alle kanter.
Og her ligger mangelen på lærdom hos kommunistiske etterlevninger. De evner ikke å forstå at sosialisme er én av mange måter å se verden på. Rødts program er, om man tar seg tid til å lese det, en politisk krigserklæring hvor ens meningsmotstandere fremstilles i samme åndedrag som fascister. Også ledelsen i Arbeiderpartiet og SV. Programmet er breddfullt av antagonistiske forestillinger. Målet er den politiserte stat og makt over alle samfunnsinstitusjoner etter en fasttømret mal: Den sosialistiske. En mal som 98 prosent av velgerne snur ryggen til.
Folket, det er oss
På kommunistspråket er begrepet ”folket” et trylleformular, hvor folkevilje, arbeiderklasse og stat fremstilles som synonymer etter en sosialistisk revolusjon. Undertrykkelse i ”folkets” navn – eller forestillinger om allmennviljen – nuller på en måte ut at det kan gå hardt for seg. Erfaringen fra sosialistiske stater er omvendt: At folkeviljen elimineres i (den brutale) staten og at staten forvaltes av nye adelsformer. Noe som er helt naturlig, da folk og stat ikke ersynonyme størrelser, ikke kan være det og heller ikke skal være det. Det er hele poenget med liberaldemokratiet.
Det har enda ikke gått opp for enkelte at europeisk arbeiderklasse ikke er en homogen størrelse, verken kulturelt, politisk eller religiøst. Faktum er at kun promiller av den europeiske arbeiderklassen er interessert i å opprette den kooperative arbeiderstaten. Den falske bevisstheten er altså en sikkelig vriompeis.
Til Rødts forsvar må det sies at det er en viss bevegelse. Enkelte ”uheldige” poster i programmet er fjernet og det er færre gammelkommunister i landsstyret nå enn i forrige periode. Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at mange aktive og tillitsvalgte i Rødt ønsker en ny sosialisme som ivaretar det liberale demokratiets grunnforutsetninger.
Innlegget er publisert på nordnorskdebatt.no torsdag 8. oktober 2015.