Hvorfor omtales venstretotalitarisme så velvillig i den liberale offentligheten?

Det er synd at Angela Davis’ årelange støtte til brutale kommunistregimer ikke ble nevnt da hun gjestet Melafestivalen denne uken. De som har gått i ærend for det autoritære, skal tåle å bli belyst.

Bård Larsen

Publisert: 15. august 2022

Torsdag denne uken var den radikale amerikanske borgerrettighetsaktivisten Angela Davis på besøk i Oslo, som foredragsholder på Melafestivalen. Seansen gikk for fullt hus på Saga Kino.

«Gjennom hennes aktivisme og studier over flere tiår er Angela Davis dypt involvert i bevegelser for sosial rettferdighet rundt i verden», kan vi lese på nettsidene til Melafestivalen.

Videre:

«Da Black Lives Matter-bevegelsen for alvor tok form i 2020, mens koronapandemien samtidig snudde verden på hodet, virket tidene like turbulente som brytningen mellom 1960- og 1970-tallet. På den tiden, for rundt 50 år siden var Angela Davis nemlig allerede en notorisk feminist, medlem av det amerikanske kommunistpartiet, med forbindelser til det velkjente Black Panther Party. Hun raste mot krig, hvit overlegenhet og kolonialisme, og ble etterhvert fengslet for sin aktivisme … Som en som har bidratt til idéen om et prison industrial complex, oppfordrer hun nå publikum til å tenke seriøst på muligheten for en verden uten fengsler og for å skape en abolisjonist-bevegelse i det 21. århundret.»

Melafestivalens riktignok korte presentasjon av Angela Davis fortjener å utdypes en smule. Hun var en sammensatt person og alt er ikke bare fint. Men hvorfor er det nødvendig å terpe på ugrei fortid, om ikke for å «pisse i brønnen», vil kritikere kanskje svare. Hvorfor skal en antifascist, enn si antirasist, slik som Angela Davis, kritiseres? Vel, når dette kommer fra et politisk miljø, for eksempel identitetsvenstre, som ellers er svært opptatt av fortidens synder, fremstår et slikt spørsmål temmelig selvmotsigende.

Tette bånd til brutale kommunistregimer

Angela Davis var med i det strengt sovjetvennlige, Moskva-finansierte amerikanske kommunistpartiet (CPUSA) helt frem til oppløsningen av Sovjetunionen. Hun stilte også som visepresidentkandidat gjentatte ganger, sammen med den legendariske korrupte lederen av partiet, Gus Hall, som brukte penger fra Moskva til eget luksuriøst, kapitalistisk forbruk.

Davis’ engasjement mot vilkårlig fengsling, samvittighetsfanger og rasisme får en hul klang hvis vi vender blikket mot hennes årelange støtte til brutale kommunistregimer. Davis’ utgangspunkt ser ut til å være at rasisme, vold, krig og fengsler er en vestlig kolonialistisk «innovasjon», et ikke ukjent syn på verdens elendighet i tider der avkolonisering står på dagsorden hos identitetsvenstre. I boka til Davis vil sosialisme fri oss fra alle undertrykkelsens lenker. Om dette vitterlig kunne være riktig, hadde hun rikelig med tid og mulighet til å finne ut av. Hun støttet den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia og strøk dermed med glans til den testen. Davis ble i årevis brukt for alt det var verdt i sovjetisk og østeuropeisk propaganda og reiste flittig i østerled som hedersgjest, der hun raste mot USA, kapitalisme og rasisme. I 1979 mottok hun Lenins fredspris i Moskva. Hos den østtyske diktatoren Eric Honecker mottok hun æresdoktorat ved universitetet i Leipzig.

Ved Berlinmuren i øst la hun ned blomster ved minnesmerket for en østtysk grensevakt som var blitt drept av en mann som prøvde å rømme med familien over grensen. Davis talte om sorgen over dødsfallet til grensevaktene som ofret livet for å beskytte sitt sosialistiske hjemland: «Når vi kommer tilbake til USA, skal vi forplikte oss til å fortelle folket vårt sannheten om den sanne funksjonen til denne grensen.» Det var altså den antifascistiske beskyttelsesmuren hun tenkte på. Den som sperret befolkningen inne, og drepte de som forsøkte å komme seg ut.

Davis kunne reise hjem og lese seg opp. Det var nok av sannhet å finne.

Samvittighetsfanger i de kommunistiske landene hadde hun ikke så mye til overs for. Davis mente i sin tid at regimemotstandere i det tidlige Tsjekkoslovakia fortjente det de fikk, ikke helt ulikt Brechts uttalelser om GULag-fanger. Ifølge den beryktede juristen Alan Dershowitz fikk han kontant avslag da han ba henne støtte fengslede sovjetiske dissidenter: «De er alle sionistiske fascister og motstandere av sosialisme», mente hun. Alt dette mens en av Davis’ kjernesaker i USA var (og er) å avskaffe politi og fengsler, fordi det er en barbarisk tradisjon, ikke bare mot fargede.

For den fintfølende høres kanskje dette helt vanvittig ut. Men slike meninger var svært utbredt på den radikale venstresiden under den kalde krigen. Noen var veldig naive, andre var steinharde ideologer.

Det var ikke bare naiv Potemkin-forførelse som gjorde Davis til troende kommunist (det finnes ikke politiske fanger under sosialismen). Det var også kalkulert, ideologisk kynisme, med et sett «regler» for kapitalismen og et annet sett for den rette doktrines stat.

For noen år siden ble hun spurt om hennes venn, nå avdøde Fidel Castro, var den mannen hun hadde forestilt seg da hun møtte ham første gang. Nei, mente Davis (og her kunne man kanskje forventet en erkjennelse): Hun hadde forestilt seg et helteikon, noe overmenneskelig, og ble derfor imponert av mann som var dypt menneskelig. Også her er det verdt å spørre seg hvilke tanker hun har gjort seg om fengsling av opposisjonelle og utbredt rasisme på Cuba.

Så langt jeg har kunnet se finnes det få glimt av selvransakelse fra Angela Davis. Ingen unnskyldninger til de mange menneskene som har gjennomgått ubeskrivelig lidelse og død i regimer hun selv promoterte som Shangri-La. Ingen unnskyldninger til millioner av mennesker som har visnet hen bak lås og slå, i det Davis selv mener er en uverdig måte å behandle mennesker på – vel å merke under kapitalismen, virker det som. I dag kaller hun seg kommunist med liten k.

Merkelig ubalanse

Men hvordan turnerer offentligheten personer som Angela Davis? Altså personer som på den ene siden har meritter det står respekt av, men som på den andre siden har gjort seg skyldige i totalitært medløperi?

Som det er påpekt mange ganger: Forholdet mellom å omtale kommunismens forbrytelser og deres medløpere og fascismens forbrytelser og deres medløpere er fremdeles i merkelig ubalanse. Det er liten tvil om at en person med autoritære meritter som Angela Davis på besøk på Saga Kino, ville bli møtt med et ras av kritiske kronikker og frenetisk aktivitet på sosiale medier, hvis diktaturene hadde vært høyreradikale og ikke venstreradikale. Fascisme og kommunisme er selvsagt ikke identiske størrelser, men så forskjellig i vesen var de heller ikke, og særlig ikke hvis vi teller lik, noe vi også bør gjøre.

Et illustrerende eksempel på denne ubalansen er Marianne Enges anmeldelse fra 2021 på Kunstkritikk (Norges ledende nettsted for samtidskunst) av åpningsutstillingen Above Us Only Sky! i regi av Nitja Senter for samtidskunst:

«Med tittel hentet fra John Lennons utopiske klassiker ‘Imagine’ fra 1971, er det snarere en utstilling som utforsker spørsmålet om kunstens mulighet til å virke politisk og sosialt – det er en utstilling som ‘reflekterer rundt forandring, motstand og bevegelighet’», som presseteksten til Nitja sier det.

Enge går videre til den vidkjente kunstneren Arne Ekelands (utsmykkingene på Rådhuset i Oslo) bilde fra 1970-tallet der Angela Davis er sentral. «Ekelands verk knytter utstillingen til et historisk kontinuum av rettighetskamp og internasjonalt politisk engasjement», skriver hun:

«Angela Davis er fortsatt viktig for den amerikanske revolusjonære bevegelsen, nå som en av Black Lives Matter-bevegelsens forbilder og støttespillere. Som Davis sier det, er frihet en konstant kamp, og det at Ekelands portrett av henne oppleves så aktuelt et halvt århundre etter at det ble malt, sier noe om gyldigheten av det utsagnet.

[…] Mer uvanlig for Ekeland er at det er et ansikt som skiller seg ut som tydelig identifiserbart – i det midterste bildet troner en umiskjennelig ung Angela Davis, med hodet fremhevet av en metallisk glorie. Det monumentale triptyket kan forstås som en modernistisk, revolusjonær altertavle, med Davis som ledestjerne i en kamp Ekeland som kommunist var opptatt av gjennom hele livet.»

Enges skriverier er muligens primært et uttrykk for kunstverdenens hang til å forstå – eller beskrive, verden litterært, eller fenomenologisk om du vil. Det fremstår rett og slett som motsatsen til det mer prosaiske, der kamp, revolusjon, kommunisme og ikke minst det forfeilede, voldelige som kom i kjølvannet, ikke egentlig har noe med erfaring å gjøre. La oss derfor dvele litt ved det Ekeland sto for.

Hvis vi hopper videre til mer ordinære Wikipedia, får vi vite at Ekeland var medlem av NKP i nesten hele sitt voksne liv, og at han ellers sto for «humanisme» og «Anti-krig». That’s it. Humanisme og krigsmotstand er ikke uten videre kompatibelt med å ha vært troende sovjetkommunist under Stalin og like frem til kommunismens sammenbrudd. Heller ikke Store Norske Leksikon finner plass til å utdype det.

«Mitt hjerte banker varmt for Stalin», uttalte Ekeland (så sent som i 1986), som også var dypt fascinert av Mao (litt utypisk for en NKPer). «Han vekslet mellom utopiske fredsbilder og dystopiske skildringer av okkupasjon, konsentrasjonsleire og flukt», fortalte professor i kunsthistorie Øivind Storm Bjerke til Klassekampen i 2005. Paradoksene står altså i kø, i alle fall for den som har lest litt om sovjetisk okkupasjon, GULag og de som har flyktet fra diktaturet. Ekeland ble ikke videre myk på eldre dager heller: «Det største trollet av alle var Gorbatsjov, som ødela den siste utopi. Ja, han var i høyeste grad kompromissløs, humrer Storm Bjerke», kan vi lese videre i Klassekampen (spørsmålet som fristende må stilles er like banalt som det er åpenbart: Er det noe å humre over, egentlig?).

Jeg har skrollet gjennom et ut lite utvalg nettsteder for å se hva det står om Angela Davis, og det som går igjen er nøytralt, ikke-problematiserende. Klassekampen er et lite unntak (6. juli i år) – med motsatt fortegn. Her hylles hun i et langt intervju og blir ikke stilt ett eneste kritisk spørsmål om verken fortid eller demokratisk sinnelag, selv om uttalelsen «Suksess er ikke et enkelt revolusjonært øyeblikk, men snarere en pågående reise», er uthevet, men her er vel egentlig det meste som forventet. Angela er «fortsatt synlig i kampen», kunne forøvrig en jevnaldrende kvinne formidle i en tidligere kommentar i samme avis.

Så det er ikke unikt at Melafestivalen presenter Angela Davis slik som de gjør. Når arrangøren nevner hennes fortid i CPUSA uten kritisk ettertanke, men som et pluss, blir det likevel rart.

Illegitim borgerlig kritikk

I overkant velvillig omtale av kommunisme og venstretotalitarisme er altså ganske utbredt i det vi kan kalle en liberal offentlighet. Uten å gå inn på den endeløse diskusjonen om et venstreorientert kulturliv (en del skyldes slapphet og naivitet også), så er det nok ingen overdrivelse å si at deler av den radikale venstresiden i Norge har påvirket hvordan offentligheten innimellom presenterer kommunisme som en slags naivitet. Grunnholdningen var (og er?) god, sies det. Sto ikke kommunismen for en feilslått utopi om likhet, frihet og brorskap? Noen få gamlinger husker kanskje salige Kjell Bækkelunds Mao-nekrolog i VG-spalten Tramp i klaveret (!): «Nå da han er død, er det ikke bare den store politiske leder som minnes. Vi bør også huske dikteren Mao Tse-Tung. Han skrev så vakkert om både sol, måne og regn.»

Venstresidens delvis slepphendte og lite modige oppgjør med autoritære innslag i «eget reir» har implikasjoner. Det er vanlig å høre at steinhard kritikk av kommunisme, og ikke minst av klakør-aktørene, er til for å høste politisk gevinst, at den ikke har ærlige motiver. Og i alle fall at kritikk har liten – om noen – legitimitet, hvis den kommer fra borgerlig hold.

Slike holdninger slutter aldri å forundre. Den har vært det hele veien, gjennom hele den kommunistiske historien and beyond, fra Raymond Aaron til utgivelsen av Stephan Courtois` sortebok om kommunismen (en nesten unison fransk venstreside ga uttrykk for dyp forakt). En forklaring, som selvsagt ikke holder mål, men ofte er en feilslutning, er den stadige tilbakevennende mccarthyismen, som også Angela Davis fikk smake på. Feilslutningen er ikke at mccarthyismen var ille, men at kommunismen kom i bedre lys av den.

På samme måte nuller ikke fascismen ut kommunismens grusomheter. At storheter som for eksempel Bertolt Brecht, Viktor Klemperer (han med dagbøkene), dikteren Pablo Neruda og vår egen Arne Ekeland var antifascister frikjenner dem ikke som Stalins klakører. Det er fullt mulig å kjempe med livet som innsats mot én type tyranni og være entusiastisk tilhenger av en annen type tyranni.

Det er selvsagt også viktig å ta høyde for de spesielle særegne historiske forholdene som preget personer som gikk i den totalitære fella. Ekstrem fattigdom og ikke minst fascisme påvirket mange i mellomkrigstiden til å slutte seg til de som fremsto som potent antitese. Davis vokste opp i et USA der rasisme var systematisk, systemisk og brutal. For noen fremsto også Martin Luther King som veik og pragmatisk. Noen sverget til Nation of Islam. Davis ble akademiker, kommunist og revolusjonær.

Men kynisme tar raskt overhånd blant de mest radikale. Kartet måtte alltid passe til terrenget. For eksempel kunne få i lengden skryte på seg at ikke de ikke forsto at det ble knust påfallende mange egg for å lage omelett i de sosialistiske landene. At landene var korrupte, nepotistiske forbryterstater prellet mer eller mindre av, fordi den andre siden (kapitalistene, Vesten, USA) var et ubetinget onde, slik de oppfattet verden. Denne gjennomideologiserte treenigheten fungerte både som skyldner, løgner og førstebeveger. Det stygge som ble sagt og skrevet om kommuniststatene i Vest kunne derfor ikke være annet enn ideologisk juks. Men de fleste visste altså bedre, selv om det aldri ble noen omelett.

Demokrati i første rekke

Den samme logikken gjelder et stykke på vei for mellomkrigstidens ytre høyre også. Mange var livredde for å miste jordlappen sin. Andre var livredde for Stalin, særlig etter overfallet på Finland. Det samme kan med en viss monn sies om dagens nasjonalreaksjonære bølge også: Det er liberal-globalistenes skyld at vi har havnet der vi har havnet. Men er det et gyldig forsvar for den som går i tjeneste for det illberale, antidemokratiske, enn si ekstreme? Når blir det å forstå til apologeti? Men det handler også om historiens alltid tilbakevennende svakeste ledd: Menneskets og ytterliggående ideologiers blindhet for pluralisme og kompromiss. Man sitter igjen noen ganger med et inntrykk av at demokratisk retorikk først og fremst er myntet på politisk manøvrering.

Demokratiene våre trues av både Russland og Kina. I tillegg er muligens den aller største trusselen den som kommer fra innsiden, fra kannestøpende høyrepopulister. Men noe det snakkes mindre om er kommunisme og annen venstreekstremisme. Er det en reell trussel? Neppe i sin originale form. Men det at så mange tar lett på det ekstreme kan bidra til å gnage seg gjennom skroget på en sliten båt i oppført hav.

For å komme oss ut av det uværet vi befinner oss i nå er det en enkel regel som bør gjelde. Glipper den, kan alt glippe: Demokrati i første rekke. Alltid. Ingen unnskyldninger. Sagt så enkelt som mulig: Hvis det ikke er mange nok demokrater, eller for mange har et opportunistisk forhold til demokrati, så rakner demokratiet. Å relativisere en så innlysende innsikt, for eksempel gjennom unnlatelse, kan bli fatal. Det gjelder også i vår måte å turnere – og ikke minst formidle – fortiden på.

Til slutt: Fanden leser bibelen, sies det. Noen vil sikkert oppfatte denne teksten som et forsøk på å deplattforme Angela Davis eller andre radikale stemmer. Slik blir nemlig kritikk titt og ofte oppfattet i disse dager. Men det er altså ikke formålet her. Mitt anliggende er enkelt og greit: Snakk sant, også om dem man har respekt for. Mennesker og historien vi lever i, er kronglete og skjev. Falske profeter, eller de som har gått i ærend for det autoritære, skal tåle å bli belyst. Gjerne med flomlys. Fullt og helt, ikke stykkevis og delt. Det tjener ikke demokratiet vårt å prate halvveis usant, fordi en halv sannhet kan bli til en hel løgn.

Men mest vitner Angela Davis om hvor lett det er å falle i motsatt grøft hvis man virkelig brenner MOT noe. Det er ofte motstanden som motiverer, ikke det man er for. Mostanden gir betydelige blindflekker, og det kan bli farlig, noe som ikke minst er tydelig i galskapen som rir ytre høyre om dagen.

Teksten er publisert i Minerva 12.8.2022.

Publisert: 15. august 2022