Ideer

Å være borgerlig

Publisert: 20. mars 2015

Av Mathilde Fasting, siviløkonom og idéhistoriker i Civita

Jeg husker at jeg som barn på 1970-tallet spurte hvorfor det var slik at statsministeren alltid måtte være fra Arbeiderpartiet. Mitt første valg som myndig var i 1985. Da stemte jeg borgerlig og kunne for første gang identifisere meg med et norsk politisk prosjekt. Mitt spørsmål om hvorvidt det alltid måtte være statsministre fra Arbeiderpartiet var blitt besvart benektende. Jeg har aldri kunnet identifisere meg med Einar Førdes kommentar om at «vi er alle sosialdemokrater no».

Samfunnsendringene i 1980-årene var dyptgripende og tydelige, de forandret hverdagen slik vi kjente den. Det landet jeg var vokst opp i, gjennom skolegangen i 1970-årene, var på mange måter forskjellig fra det landet jeg startet min arbeidskarriere i, i 1989.

Å være borgerlig var ikke lenger umulig. «Småborgerlig» var et skjellsord da jeg var barn. Partier og personer ville ikke kalle seg borgerlige av frykt for å bli assosiert med kapitalisme eller borgerlig dannelse og konvensjoner. Det var til tider belastende å omtale seg som borgerlig. Slik bør det ikke være, og det er heller ingen grunn til at det skal være slik. Snarere er den borgerlige tradisjonen og det borgerlige verdigrunnlaget noe å være stolt av og verdsette.

Vern mot totalitære ideologier

Jeg har alltid visst at jeg har vært borgerlig, at de sentrale verdiene borgerligheten bygger på, også er mine. Gjennom historiske arbeider jeg har gjort, med både norsk og europeisk idéhistorie, finner jeg et klart borgerlig mønster. Selvfølgelig ser jeg også en sterkt kritisk idétradisjon knyttet til borgeren, og borgerligheten i særdeleshet, både når det gjelder økonomi og dannelse og kultur. Den viktigste kritikken kommer kanskje særlig fra en intellektuell politisk tradisjon etter Karl Marx, og finner veier gjennom kapitalismekritikk, kritikk av borgerlig dannelse og av borgerlige tradisjoner, men det rokker ikke ved min overbevisning.

Tidligere statsminister Kåre Willoch definerer begrepet «borgerlig» slik: Et samfunnsideal med liberale holdninger, sosial harmoni og respekt for privat eiendomsrett. I min bok «Borgeren og fellesskapet» er borgeren og disse borgerlige ideene sentrale. Ideene er både verdimessig og politisk forankret. Borgeren og borgerlige verdier er helt sentrale i europeisk og norsk samfunnsstruktur. Uten et grunnleggende borgerlig samfunnssyn, ville samfunnsutviklingen blitt en helt annen. Borgeren og verdiene begrepet borgerlig bygger på, er effektive vern mot totalitære ideologier.

Det er vanskelig, nærmest umulig i flere sammenhenger, å skille mellom det borgerlige idégrunnlaget og borgerlig politikk, gjennomført av borgerlige partier. Det er, kanskje særlig i gjennomgangen av den norske historien, vanskelig å trekke entydige linjer mellom borgerlige verdier og borgerlig politikk. Politiske tiltak er ikke alltid verdikonsistente, men pragmatiske. Et lite historisk riss gir likevel en pekepinn.

Aktiv liberaliseringsstrategi

Liberale ideer fra 1700-tallets opplysningstid fikk raskt innflytelse og bidro til at Norge i 1814 fikk en grunnlov som bygget på liberale opplysningstidsideer. Et av de viktigste særtrekkene ved norsk samfunnsutvikling fra tidlig på 1800-tallet var en aktiv moderniserings- og liberaliseringsstrategi, iverksatt av embedsmenn med klare visjoner for norsk modernisering. Norske politikere var næringsvennlige og førte en liberal politikk der næringsfrihet, privat eiendomsrett og frihandel ble fremmet.

På 1900-tallet ble arbeids- og velferdsspørsmål aktualisert i takt med økende industrialisering og modernisering av næringslivet. De sosiale trygdeordningene fikk også preg av å være normative apparater, måter å styre borgernes livsførsel på. Som Francis Sejersted skriver: «Når staten trer inn og garanterer medborgerens samfunnsmessige status, tar den også stilling til hva som er ønskelige livsprosjekter.» Statlig styring er ikke en trussel mot det liberale demokratiet, men en omfattende, paternalistisk stat kan være det. Med en ambisjon om et utvidet samfunnsansvar fulgte en stadig større satsing på offentlige ordninger, også en styring av den økonomiske politikken. Det var nettopp det borgerlige forsvaret for liberale prinsipper, eiendomsrett og motstand mot de sterke korporative elementene i den økonomiske politikken i etterkrigstiden, som bidro til å opprettholde en viss balanse mellom samfunnssfærene i den perioden som ofte refereres til som «sosialdemokratiets tidsalder».

Overordnet vil borgerlig innstilte mennesker forsvare en liberal rettsstat og et liberalt demokrati. Lovene og de demokratiske institusjonene vil være rammen rundt all borgerlig politikk og handling. Det vil si at endringer av samfunnet som tilsidesetter disse prinsippene, ikke vil aksepteres. Så kan man føye til at i dagens vestlige demokratier er det få (Ungarn er et unntak) som vil slutte seg til radikale samfunnsendringer som tilsidesetter den liberale rettsstaten. Men alle illiberale krefter, enten de er politisk organisert eller organisert på annen måte, vil være i strid med en borgerlig samfunnsforståelse. Valgte politiske representanter har legitimitet til å utøve politisk makt og vedta lover, og domstolene har legitim makt til å avsi dommer.

Grense for politisk makt

Borgerlige vil også forsvare mindretallsrettigheter når lover skal vedtas. Dette prinsippet er viktig. Et demokratisk flertall kan utøve vilkårlig makt og innføre autoritære bestemmelser som vil gå ut over mindretallet. En liberal rettsstat vil garantere for den enkeltes rettssikkerhet, mens et liberalt demokrati vil ha regler for flertallsavgjørelser som også beskytter mindretallet.

Generelt vil også borgerlige ønske at den politiske makten har en grense, og at samfunnslivet i størst mulig grad får utvikle seg og fungere uten politisk inngripen. Borgerlig innstilte mennesker vil se på sivilsamfunnet og markedet som ulike, men ikke på en måte som gjør dem uforenlige. Begge sfærer forutsetter at mennesker i mest mulig grad råder over seg og sitt. Staten skal utøve sin makt under borgernes kontroll. Politiske beslutninger og politisk maktutøvelse er ikke et mål i seg selv. Respekt for enkeltmennesket, egenverdien av sivilsamfunnet og vernet om den ikke-politiske sektoren er andre verdier som går igjen. Parhestene frihet og ansvar, valgfrihet og konsekvens, eller generelt ideen om at mangfold og frihet er goder, er sentrale for borgerlig innstilte mennesker. Troen på det enkelte mennesket og kraften i frivillig samarbeid er andre kjennetegn.

Kan ikke tas for gitt

Den norske suksessen fremover avhenger av om vi evner å ta vare på prinsippene for et velfungerende liberalt demokrati. De borgerlige verdiene som lå til grunn i 1700-tallets opplysningstid, og som raskt fant veien til Norge gjennom 1800-tallets modernisering og liberalisering, og som ble sluttført med parlamentarisme og allmenn stemmerett, er ikke noe som kan tas for gitt. Det kan heller ikke den sosialdemokratiske arven og norske politikeres, borgerlige så vel som sosialdemokratiske, evne til å vedta reformer som sikrer borgernes sosiale og økonomiske trygghet. På det overordnede plan handler det om å sørge for en kompetent og sterk stat, et velfungerende rettssystem og politisk deltakelse gjennom demokratiske institusjoner.

Det borgerlige fundamentet den liberale rettsstaten bygger på, må vedlikeholdes. Borgerlige verdier er knyttet til individet, til initiativ, til ansvar og til deltakelse. Det er en indre overbevisning og en holdning til hvordan man ser på og vurderer samfunn og politikk. Det handler først og fremst om å sette enkeltmennesket i sentrum. Sjur Holsen, tidligere politisk redaktør i Bergens Tidende, knyttet begrepet borgerlig til det å være en samfunnsborger som tar ansvar for samfunnet rundt seg, samtidig som plikter er like viktig som rettigheter. Å være borgerlig er noe man vet man er.

Artikkelen er publisert hos Minerva fredag 20. mars 2015.