Team korona – hvilket lag er du på?
Når tiltakene lettes på, er ikke politikerne vennlige som gir oss mer frihet. De bruker mindre makt inn i sivil- og privatsfæren.
Publisert: 5. mai 2021
Den 12. mars 2020 skulle jeg tatt et tog til Finse fra Oslo S klokken 16. Klokken 14 var den berømte pressekonferansen hvor regjeringen stengte landet.
Det ble ingen tur til Finse. Slukøret satt jeg fjellskiene i kjelleren, tok av de lange underbuksene og hang vekk anorakken. Jeg var lei. Lei fordi jeg gikk glipp av det en nordmann nærmest er forpliktet til å elske: frihet og fjell.
Siden den dagen har jeg heiet på et lag. Grovt sagt kan vi si at vi nordmenn deler oss i to lag. Det ene laget frykter korona og smittespredning. Det andre laget frykter effektene av tiltak og frihetsbegrensninger.
Moderate personer ser at begge lag har gode poenger. Egentlig ser vi ikke på det andre laget som en motstander heller. Vi ønsker å stå trygt på begge bena. Frihet og tiltak trenger i dagens situasjon ikke være motsetninger. Likevel kan den grove inndelingen i to lag være nyttig for å få forstå posisjoner i debatten.
Nyttig for å se hvilken side man er mest tilbøyelig til å være enig i med, og derigjennom bedre kunne reflektere kritisk over egne standpunkter. Man trenger ikke være psykolog for å vite at vi mennesker er «biased» eller forutinntatte. Akademikere, politikere og medier bruker dette som en sentral forklaring på polarisering, og et mer uforsonlig ordskifte.
De som kanskje er de største synderne her er de som har lest masse om temaet. De vet at vi lett leter etter informasjon som bekrefter det vi allerede mener. Likevel er det bedre å innrømme at man heier på et lag.
Jeg tror de av oss som innbiller seg at de selv er helt nøytrale og ser saken utenfra, er mest tilbøyelige til å demonisere motstanderen. Påstander om at den andre konspirerer om koronasmitte sitter løsere hos dem som hardnakket støtter alle myndighetenes tiltak, eller gjerne skulle sett de var litt strengere.
Hos frihetslaget er de mest ihuga og enøyde supporterne tilbøyelige til å stemple de andre som uselvstendige individer: De andre er villige til å bøye seg for statsmakten, eller å sette selve friheten og demokratiet til side.
Vi så tendenser til denne laginndelingen da det ble diskusjon etter en ordkrig mellom Fredrik Solvang og Bent Høie på NRK Debatten i oktober i fjor. Solvang stilte krasse spørsmål om tvil rundt effekten av bruk av munnbind.
Hvilket lag man holder med har også noe å si for hvordan man vurderer skadeprinsippet i møte med koronahåndteringen.
Det ene laget trekker lett frem skadeprinsippet for å forsvare tiltak. Skadeprinsippet handler om hvordan vi legitimt kan pålegge grenser for friheten for å begrense skade på andre. «Dette er ikke tiden for jeg, men for vi», som Bent Høie skrev da han forsvarte hytteforbudet i fjor.
Det var på mange måter et forståelig argument. Situasjonen var høyst usikker. Vi visste ikke om høy smitte i kommuner med mange hytter kunne skape press på lokalt helsevesen, og dermed skade andre. Men det er i ettertid ikke urimelig å si at hytteforbudet var uforholdsmessig med tanke på hvilken skade det skulle begrense.
Likevel er det liten eller ingen tvil: hvis vi ønsker å hindre smittespredning er det nødvendig å begrense enkeltindividets frihet. Men det finnes helt legitim uenighet om i hvilket omfang det er nødvendig og forsvarlig å begrense frihet.
Begrensningen på friheten til enkeltmennesket kan ikke begrunnes i hvilken som helst slags skade. Det bør være knyttet relativt stor risiko til at du skader andre vesentlig før man begrenser friheten.
I tillegg er vi opptatt av hvilken annen nytte som går tapt hvis vi begrenser friheten for sterkt. I trafikken regulerer vi fartsgrensene etter forholdene, men farten begrenses ikke kun med tanke på å begrense skade på andre.
For lave fartsgrenser kan svekke andre viktige hensyn som tap av tid. Tid er også verdifullt. Oppmerksomheten rundt et område og kultur har mye å si for hvor sterkt vi vurderer fare for skade. Aslak Nore har skrevet godt om hvordan nordmenn i lav grad aksepterer dødsfall. Vi har ingen å miste.
Det Nore tar opp kan tyde på at bruken av skadeprinsippet i koronahåndteringen vektlegger skade i et for snevert helseperspektiv. Andre hensyn burde kanskje vært sterkere med i vurderingen. Økonomer, men også filosofer som for eksempel Einar Øverenget, peker på tiltaks negative effekt på økonomi og arbeidsledighet.
Andre vil peke på den skade tiltakene kan ha på sosial eller psykisk helse. Det er altså ikke slik at de som vil vektlegge frihet mer, og kritiserer inngripende tiltak, nødvendigvis er hensynsløse – de vektlegger bare andre hensyn.
Martin Sandbu skrev en interessant kommentar i Financial Times 11. mars i år. Han mener ihuga liberalister kan være ignoranter i denne diskusjonen. De som må overse fakta om hvordan viruset virker og sprer seg, for å lettere kunne forsvare sin frihet til å gjøre som de vil, er ikke seriøse ifølge Sandbu.
Han påpeker at reell eller effektiv frihet ikke oppnås uten regler og begrensninger. I tilfellet korona kan vi skade alles mulighet til frihet ved å ikke holde oss med relativt strenge tiltak og begrensinger. Andre har påpekt at hardere tiltak over kort tid kanskje kunne gitt oss mer frihet, fordi vi kunne slått virus ned mer effektivt, og åpnet samfunnet fortere.
Sandbus poenger er interessante, men hans argumentasjon står sterkest mot de mest enøyde frihetselskerne, som mener «ingen kan fortelle meg hva jeg skal gjøre».
Samtidig kan den offentlige debatten gå trøtt av korona over tid. Frustrasjon på begge sider bør ikke få utslag i at vi for lett utdefinerer perspektiver som useriøse. Da svekkes en åpen og liberal ytringskultur.
Politikere som begrenser friheten, vil nesten alltid begrunne det med at de skal oppnå et annet gode eller skape mer reell frihet. Men til tross for at hensikten er god kan myndigheters tiltak bli for inngripende.
En del av tiltakene for å begrense sosial omgang og smittespredning kan både sies å være inkonsekvente og mangle forholdsmessighet. For eksempel har mange barn vært holdt unna skolen for lenge. Tidsaspektet er viktig når vi vurderer tiltak.
Det er ikke hensikten som avgjør om begrensninger er legitime eller autoritære. Kritikk av frihetsbegrensninger eller manglende begrunnelser for tiltak, som for eksempel Hans Petter Graver eller Øyvind Håbrekke har kommet med, bør drøftes seriøst.
Koronakommisjonens rapport bør diskuteres bredt i sammenheng med de rettighets- og frihetsproblemer som koronahåndteringen skaper. I hvilken grad kan manglende beredskap mot pandemier ha bidratt til for sterke eller vilkårlige inngrep?
Aksel Fridstrøm skriver i en kommentar om rapporten i Minerva 15. april. Han beskriver hvordan ulike friheter kom under press, fordi vi samlet sett ikke nødvendigvis klarte å vekte forskjellige rettigheter og hensyn godt nok.
Henrik Syse har påpekt at det er viktig at både befolkningen og myndighetene minnes på at tiltakene er midlertidige, fordi det lettere kan glemmes over tid. At vi glemmer det er autoritære lederes drøm, ifølge Syse.
Den påminnelsen er sentral fordi den viser at frihet avhenger av grenser for politikk. Når tiltakene lettes på, er ikke politikerne vennlige som gir oss mer frihet. De bruker mindre makt inn i sivil- og privatsfæren.
En politikk og retorikk som ikke setter grenser for politikk, er mer statstro og sosialistisk, enn frihetsorientert og borgerlig.
Teksten er publisert i Vårt Land 3.5.2021.