Menneskerettigheter

Hvorfor er det mer religiøs diskriminering i Norge enn gjennomsnittlig i den vestlige verden?

En prinsipiell debatt om tros- og livssynspolitikk krever at vi klarer å se Norge i en større sammenheng, samtidig som vi tar hensyn til det som er spesielt med den norske situasjonen, skriver Torkel Brekke i Vårt Land.

Torkel Brekke

Publisert: 27. november 2017

25. september la Kulturdepartementet fram et høringsnotat om ny lov om tros- og livssynssamfunn med høringsfrist 31. desember 2017.

En prinsipiell debatt om tros- og livssynspolitikk krever at vi klarer å se Norge i en større sammenheng, samtidig som vi tar hensyn til det som er spesielt med den norske situasjonen.

Norsk tros- og livssynspolitikk har som eksplisitt mål å være ikke-diskriminerende. Å «diskriminere» betyr å gjøre forskjell på, men i vanlig språkbruk betyr det å gjøre forskjell på en usaklig måte.

Hva vet vi om religiøs diskriminering?

Siden 1990 har Jonathan Fox ved Bar Ilan Universitetet samlet informasjon om religiøs diskriminering i hele verden under The Religion and State (RAS) Project. Dette er det største datamaterialet om forholdet mellom myndigheter og religiøse minoriteter som finnes i verden i dag, og er fritt tilgjengelige for bruk på religionandstate.org. Her måler man over 30 typer diskriminering, og man måler intensiteten i diskrimineringen.

Hva har det kristne landet Canada til felles med det muslimske landet Senegal og det buddhistiske Taiwan? De tilhører en liten gruppe stater som overhodet ikke har religiøs diskriminering. Det store bildet som framkommer i RAS, er at religiøs diskriminering er svært vanlig, og at det blir vanligere. Trenden fra 1990 er entydig: Stadig flere stater diskriminerer på stadig flere måter.

Land i Midtøsten med islam som majoritetsreligion diskriminerer mye langs mange variabler. Det samme gjør ortodokse kristne land, og flere land i den buddhistiske verden. Mer overraskende er det at blant områdene hvor det er minst diskriminering finner vi landene i Latin-Amerika og landene i Afrika sør for Sahara. Ni stater i Afrika sør for Sahara med islam som majoritetsreligion har ingen eller nesten ingen religiøs diskriminering.

Årsaker til at myndigheter forskjellsbehandler religiøse minoriteter varierer, men fire grunner ser ut til å være vanlige i hele verden: 1) konkurranse mellom religiøse organisasjoner om ressurser, 2) nasjonalisme og bekymring for majoritetsbefolkningens kultur, 3) bekymring for helse og moral, ikke minst knyttet til behandling av kvinner og barn posisjoner, og 4) bekymring for sikkerhet, spesielt terror.

Norge er ikke blant landene hvor det diskrimineres mye, men vi ligger likevel over gjennomsnittet i Vest-Europa. Et punkt hvor Norge diskriminerer i henhold til målene vi bruker her, er obligatorisk undervisning i majoritetsreligionen (Civita-notat 28:2013).

Norge har, i likhet med mange andre land, et trossamfunn som har en spesiell stilling på grunn av sin størrelse og sin historie. For noen betyr denne posisjonen til kirken at det er greit å forskjellsbehandle tros- og livssynssamfunn. Man argumenterer da med at det er relevante forskjeller mellom Den norske kirke og alle andre tros- og livssynssamfunn, som bør ha utslag i lovgivning og i finansieringsordning. Fra et liberalt ståsted er det ikke like åpenbart at forskjeller i størrelse og historie er relevante når man skal lage ny lov og bestemme finansieringsordning.

Men er det så farlig da? Er ikke forskjellsbehandling greit så lenge den er positiv, altså så lenge man favoriserer noen uten å behandle andre dårlig? Kanskje det. Men når vi nå skal lage helt ny lov for feltet, er det viktig å vite at diskriminering kan ha negative konsekvenser også når den virker uskyldig. I en bok fra 2011 kalt The Price of Freedom Denied undersøker Brian J. Grim og Roger Finke sammenhengen mellom diskriminering fra myndighetene og forfølgelse og undertrykkelse av religiøse minoriteter i samfunnet. Datamaterialet deres er hentet fra hele verden, og omfatter 143 stater.

De viser at det er en nær kobling mellom hvordan myndigheter behandler religiøse minoriteter og hvordan de samme minoritetene blir behandlet av samfunnene de lever i. Når myndighetene sikrer religionsfrihet og legger få eller ingen restriksjoner på utøvelse av religion for minoriteter, får man også lavere grad av religiøs forfølgelse i samfunnet. Der hvor myndigheter velger seg ut bestemte religiøse minoriteter og legger restriksjoner på deres religionsutøvelse, vil man få mer forfølgelse i samfunnet. Når krefter og stemmer i et samfunn diskriminerer mot bestemte religiøse minoriteter, er det fristende for myndigheter å lage lover (eller å håndheve eksisterende lover) som følger strømningene i samfunnet.

Men det er ikke bare politiske restriksjoner som har sammenheng med forfølgelse. Mer interessant er det at stater som driver positiv forskjellsbehandling ved å støtte én eller flere religioner framfor andre, også har større sannsynlighet for forfølgelse på grunn av religion. Tallenes tale er rimelig klare: I stater med favorisering av én eller flere religioner over andre religioner, er det større sannsynlighet for at det foregår voldelig forfølgelse og fordrivelse av mennesker på grunn av religiøs tilhørighet.

På grunn av de potensielt alvorlige konsekvensene av diskriminering, er det viktig at politikere viser saklighet og forsiktighet i hvordan de omtaler religiøse minoriteter og hvordan de utformer lover som skal regulere tros- og livssynsorganisasjoner.

Det er alltid fristende å tenke at ens eget land er et unntak. Når man lager ny lov for regulering, må man ta norsk tradisjon og lokale forhold i betraktning, men man må også sette Norge inn i en større sammenheng og ta på alvor den kunnskapen som foreligger om raskt økende religiøs diskriminering i verden, og om de alvorlige negative konsekvensene slik diskriminering kan ha.

Artikkelen er på trykk i Vårt Land 24.11.17. Se også nytt Civita-notat:

https://www.civita.no/publikasjon/religios-diskriminering-norge-verden