Festtaler om fellesskap

At politikere i festtaler gjør oss oppmerksom på den viktige forskjellen på ”stat” og ”samfunn”, får først reell betydning hvis det får politiske konsekvenser, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i Aftenposten.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 1. juli 2013

Man kan i Norge, på tvers av politiske skillelinjer, enes om at frivillige organisasjoner også i fremtiden til dels bør skattefinansieres. Uenigheten ligger i synet på hvordan skattefinansieringen utformes. For det finnes alternativer til dagens system. Alle behøver ikke være sosialdemokrater.

Siden den første offentlige utredningen om frivillige organisasjoner (Korvald-utvalget, NOU 1988:17) ble fremlagt, har vi sett at de borgerlige partiene i Norge på mange måter har vunnet den retoriske kampen om sivilsamfunnet. Hvordan retorikken om sivilsamfunnet er blitt mer liberal og konservativ kan vi se hos politikere som Jonas Gahr Støre, som sa følgende til Klassekampen 19. september i fjor: «Sosialdemokrater har tidligere sett med en viss skepsis på frivillig sektor, og ment at det utgjør en trussel mot universelle, statlige velferdsordninger. Nå ser vi bredere på det».

Sivilsamfunnet bygges nedenfra

Ellers hørtes jo Trond Giske ut som en konservativ tenker da han til tidsskriftet Stat & Styring i 2008 sa at: ”Ut fra et demokratisk perspektiv er den frivillige sektoren den aller viktigste og egentlig basisen for de to andre, den offentlige og markedet. Det er her de reelle, menneskelige fellesskapene formes og utvikles, og det er her enkeltmennesker får sin samfunnstilhørighet utformet.”

Men høyresiden bør ikke være fornøyd med å ha vunnet den retoriske debatten. Retorikken må få reelle politiske følger, som viser hva grenser for politikk betyr. Politikere må sette grenser for seg selv og hva de tror de selv kan utrette. Et sterkt sivilsamfunn, som er så viktig for det høye tillitsnivået i Norge, bygges og ivaretas nedenfra. Den høye tilliten og det sterke sivilsamfunnet dannes lokalt – fjernt fra fylkeskommuner og ekstraordinære møter i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Mer makt til innbyggerne

At politikere i festtaler gjør oss oppmerksom på den viktige forskjellen på ”stat” og ”samfunn”, får først reell betydning hvis det får politiske konsekvenser. Den politiske konsekvensen bør være at politikere først og fremst sysler med det som er naturlig og nødvendig for staten å drive med, mens de i større grad overlater makt og beslutninger til sivilsamfunnet i andre spørsmål.

Det kan bety at vi som innbyggere får mer makt over hvordan støtten til sivilsamfunnet deles ut. Hvorfor skal politikere bestemme hvilke organisasjoner som fortjener skattepengene? Det er selvsagt, men må (dessverre) likevel sies i Norge: Skattepengene er folkets penger. Hvis politikere mener alvor med at sivilsamfunnet ikke bør være et instrument for statlige mål, bør skattebetalerne få mer direkte makt over hvilke frivillige organisasjoner som får støtte.

Liberal mellomløsning

En liberal og prinsipielt sett god måte å finansiere det sivile samfunn på, er at det overlates til det private markedet – det vil si at man kutter offentlig støtte og reduserer folks skatter tilsvarende. Men en slik radikal endring av politikken er i alle fall på kort sikt urealistisk og heller ikke ønskelig, da en risikerer å miste mye kompetanse og skape stor usikkerhet for det økonomiske grunnlaget for mange viktige organisasjoner i det norske sivilsamfunnet. Likevel bør en ikke være fremmed for en slik tanke på enkelte områder og på lengre sikt.

En liberal mellomløsning bør være å desentralisere beslutningsmyndigheten over den offentlige støtten, med mer bruk av skattefradragsordninger og gaveforsterkningsordninger. Slike ordninger kan stimulere private aktører til å bidra sterkere i det sivile samfunn. Dette kan virke positivt for maktspredningen i samfunnet og skape bedre balanse mellom staten, privat sektor og frivillig sektor. En slik desentralisering kan gjøre det sivile samfunn mer uavhengig av politiske myndigheter og gjøre organisasjoner i det sivile samfunn bedre i stand til å definere sine egne mål. Organisasjoner vil i mindre grad være bundet til å definere sine mål ut fra hva som oppleves som «politiske satsingsområder».

Uheldig detaljstyring

Likevel er det viktig å ha med seg at det er mange problemer knyttet til skattefradragsordninger, momskompensasjon og gaveforsterkningsordninger. Slike ordninger påvirker også incentivene til organisasjoner og institusjoner, og det kan være problematisk å definere hvem som skal være berettiget til å komme inn under slike ordninger. Definisjonen av hvem som skal være berettiget til slik støtte må fortsatt være basert på vide, liberale og verdipluralistiske ideer. Det vil være svært uheldig, hvis politikere skal detaljstyre hvem som faller innenfor og utenfor.

Den politiske oppgaven må være å sette de ytre rammene og å sørge for at en har et kontrollapparat som håndhever reglene om hvem som er berettiget til å få støtte. Flere av de borgerlige partiene har i sine programmer for 2013–2017 ytret ønske om å heve fradragsgrensen for gaver til frivillige organisasjoner og dessuten la ordningen gjelde for flere organisasjoner og prosjekter.

Løsningen er ikke mer stat

Grunnlaget for den norske velferden, det høye tillitsnivået og solidariteten dannes og ivaretas ved at mennesker tar ansvar for seg selv, familien og lokalmiljøet, og engasjerer seg i de utallige små sivile fellesskapene som finnes. Mange uttrykker en bekymring for en innadvendt individualisme i dagens samfunn. Denne bekymringen er ikke ubegrunnet, men løsningen er ikke mer stat. Løsningen er å revitalisere ideene om et sterkere sivilsamfunn.

Publisert i Aftenposten mandag 1. juli. 2013