Det blåser en blå vind over de unge i Europa. Ungdommen er hverken klimafiksert eller venstreradikal, slik mange hadde trodd, de er tilsynelatende konservative. Om de faktisk er konservative eller ei er ikke lett å si, men de stemmer i stor grad på høyresiden. Høyre og Fremskrittspartiet er særskilt populære blant unge.

Men det er ikke bare i Norge, også i de andre skandinaviske landene kan vi se samme trend. De unge, og spesielt unge menn, er midt i en eksodus bort fra venstresiden. Arbeiderpartiet rammes hardest.

Tallenes tale

Blant førstegangsvelgerne ved fjorårets lokalvalg stemte 49 prosent på Høyre og Fremskrittspartiet, de fikk altså større oppslutning enn ved skolevalget, der de fikk 41 prosent av stemmene. 49 prosent er også tallet for dem som stemte på den borgerlige blokken i velgergruppen 18-34 år. De rødgrønne, inkludert Rødt, fikk kun 35 prosent av stemmene i samme gruppe.

Mest oppsiktsvekkende er tilbakegangen til Arbeiderpartiet. I 2019 stemte 22 prosent av velgerne mellom 18 og 34 år på partiet, samtidig fikk Høyre og Fremskrittspartiet bare 21 prosent til sammen. I fjorårets kommunevalg var det kun 14 prosent som stemte Arbeiderpartiet blant disse velgerne, knapt mer enn de som stemte på SV og Frp, som hver fikk 13 prosent. Høyre er desidert størst og kaprer 24 prosent av disse velgerne. Noe har skjedd.

Spørsmålet er om disse endringene er varige.

Den større europeiske trenden blant unge, som dette skriver seg inn i, er verdt å merke seg. I Sverige fikk Moderaterna og Sverigedemokraterna til sammen 48 prosent oppslutning blant de yngste velgerne. I Danmark er det ett parti som gjelder, Liberal Alliance har vært størst blant de unge velgerne i flere år. Ved årets danske skolevalg fikk partiet over 30 prosent av stemmene, omtrent dobbelt så mye som det nest største partiet, det sosialdemokratiske. Liberal Alliance har hatt stor appell gjennom sin leder Alex Vanopslaghs budskap om økt ansvar til individet, større fremtidstro og at vi må vende blikket utover, mot fellesskapene våre, snarere enn å være navlebeskuende.

Et annet eksempel er Canada, hvor det konservative partiet har doblet seg hos unge velgere siden 2021. Partiet ligger an til å kapre 40 prosent av velgerne under 30 år. En av hovedårsakene er at partiet har klart å bli det ledende boligbyggingspartiet i landet. I Canada er rimelig tilgang på boliger den nest viktigste saken blant velgerne, med «cost of living» som den aller viktigste. Ikke helt ulikt situasjonen i Europa.

Men det er ikke bare det liberale og konservative som appellerer til unge i Europa. De stemmer også i stor grad på nasjonalkonservative og høyrepopulistiske partier. I Nederland gjorde Geert Wilders og hans PVV det godt blant unge. Skal vi tro mange av dem som stemte på ham, dreier mye seg om det nederlenderne kaller bestaanszekerheid. På norsk kan vi forklare begrepet som at mange unge ønsker å stå i en trygg situasjon, både økonomisk og sosialt. Også i Tyskland og Østerrike ser partiene på ytre høyre, AfD og FPÖ, ut til å gjøre gode valg blant de unge. Det samme gjelder Marine Le Pens Nasjonal Samling i Frankrike, som har et godt grep om de unge.

Dette er partier som ikke er uproblematiske. Langt ifra. Men populariteten deres blant yngre velgere viser at det er en rekke utfordringer som de unge i dag opplever, som de etablerte, moderate partiene ikke har evnet å fange opp, eller som de ikke gir gode nok svar på.

Det gjelder ikke bare i økonomiske spørsmål, men også innvandring. Når de unge velger de mest innvandringsrestriktive partiene er ikke dette et uttrykk for at de er rasister, men kanskje heller at innvandrings- og integreringspolitikken ikke har fungert. I Sverige er det ingen tvil om at en forfeilet innvandringspolitikk, kombinert med overdreven politisk korrekthet, har gitt Sverigedemokraterna vind i seilene.

Hvorfor blått?

Om vi ser på årsaker ligger det helt klart mye i det nederlandske begrepet bestaanszekerheid. Økonomisk trygghet er svært viktig for ethvert individ, og fravær av politikk som sikrer økonomisk sikkerhet, kan slite på tilliten i samfunnet.

Data om hva unge i Norge i dag er opptatt av, kan også bekrefte at dette er viktig for dem. Aftenposten viste i en undersøkelse etter lokalvalget at økonomi og arbeidsliv var den viktigste saken for dem under 30 år. Dette var, til forskjell, ikke blant de tre viktigste sakene for de over 50 år ved valget.

Undersøkelsen fra fjorårets skolevalg gir oss mer å gå på. Denne viser at etter skolepolitikk, var det økonomi som var den viktigste saken for elevene. Nesten halvparten av elevene i undersøkelsen oppgir økonomisk politikk som «svært viktig», til forskjell er det mindre enn en tredjedel som sier det samme om klima- og miljøpolitikk. Det svekkede klima-engasjementet hos unge kan andre undersøkelser, som Opinions UNG-undersøkelse, bekrefte. Samme rapport viser i tillegg at ytringsfrihet er en av ungdommens viktigste saker, for unge gutter er det den viktigste.

I undersøkelsen fra skolevalget er elevene også bedt om å plassere seg langs høyre-venstre aksen i politikken. 0 er «helt til venstre» og 10 er «helt til høyre». Interessant nok oppgir 20 prosent at de er «midt i», altså 5 på skalaen, dette er det hyppigste svaret blant elevene. De som plasserer seg til venstre for midten, utgjør 29,6 prosent, mens de som plasserer seg til høyre for midten, utgjør så mye som 50,3 prosent.

Det gir også noen mer ekstreme utslag. De som er «helt til venstre» er en mikroskopisk størrelse sammenlignet med de som er «helt til høyre». Hvordan vi kan tolke det, er ikke lett å si.

Ser man på ungdommens hjertesaker, er det ikke vanskelig å se hvorfor de stemmer som de gjør. Ungdomspartiene på høyresiden er de som har størst sakseierskap til økonomisk politikk, og de har tatt oppgjør med politisk korrekthet og konformisme i ordskiftet. De er også dyktige i sosiale medier og når dermed frem til de unge. Kort fortalt treffer de i stor grad zeitgeisten og det de unge brenner for på en god måte.

De som aldri lærer

Tolkningene av hva resultatet i skolevalget innebærer for av holdningsendringer, har vært mange. Line Marie Warholm skrev i Aftenposten at resultatet ga uttrykk for en egoistisk dreining blant de unge.

AUF, på sin side, har en lignende forklaring på hvorfor unge ikke stemmer på Arbeiderpartiet. Det var så lite som 7 prosent av menn under 25 år som stemte på Ap ved lokalvalget. Konklusjonen til AUF er at holdninger til «fellesskap» er svekket blant de unge etter korona-nedstenginger. Problemet til AUF er at de ikke selv snakker om «fellesskap», de snakker om «fellesskapet». Altså ett felleskap, i bestemt form entall. Hva er nå det? Staten?

Dersom AUFs forståelse av «fellesskap» er at dette er staten, da illustrerer de muligens selv hvorfor de taper terreng blant unge. Staten er utvilsomt viktig, men den tilbyr ikke et sosialt fellesskap. Og hvis vi ser til Danmark, er det et motsatt syn på fellesskapet, nemlig det å engasjere seg i de små fellesskapene som vi finner i sivilsamfunnet, som har gjort Liberal Alliance til det desidert største partiet blant de unge.

Å være blå, eller å være konservativ, innebærer ikke at man er egoistisk, slik Line Marie Warholm tror. På samme måte er ikke fellesskap synonymt med staten, slik AUF og store deler av venstresiden tror. Samfunnet bygges, slik borgerlige ser det, best nedenfra. Familiene, sivilsamfunnet og enkeltpersonene bygger fellesskap som de finner mening i. Fellesskap er ikke en monolittisk kraft som politikerne kan skape, vedta og implementere for borgeren. Snarere tvert imot, de oppstår organisk.

Storbritannias tidligere statsminister, sir John Major, sier i podcasten The Rest is Politics: Leading hvorfor han alltid har følt seg konservativ, ikke bare ønsket han å bevare viktige institusjoner i samfunnet, men han har også stor tro på å myndiggjøre individet, til forskjell fra venstresidens kollektivistiske tilnærming: «What attracted me to the conservative party was the idea of the individuals chance to do for himself what he wishes to achieve rather than have it collectively done».

Det er et budskap jeg tror mange unge i dag vil oppleve som appellerende.

Tyler Durden-komplekset

Deler av den unge motkulturen er også usunn, uideologisk og nærmest nihilistisk. I filmen Fight Club lager hovedpersonen en persona han kaller Tyler Durden. Durden bryter regler, gir blaffen i samfunnets konvensjoner, og han er det vi, med hjelp av Friedrich Nietzsche, kan kalle et slags overmenneske. Fysisk sterk, med en vilje til å erobre.

Gjennom Durden skaper han også et fellesskap; Fight club. Her møtes desillusjonerte menn for å slåss med hverandre. En slags frigjøring fra deres kjedelige liv i samfunnets hamsterhjul. Etter hvert vokser klubben til å bli en kult rundt Durden. Nihilismen hans, kombinert med villige følgere, ender i vold og terror.

En mindre gruppe unge finner i dag sin Tyler Durden i den famøse Andrew Tate. Voldsmann, misogynist og besatt av å tjene penger, vi kan enkelt slå fast at Tate er en drittsekk. Men på mirakuløst vis har han evnet å bli en slags Tyler Durden. Med sitt War room har han greid å skape en slags fight club. Her kan du blant annet være så heldig å bli banket opp av en MMA-utøver, i selvutviklingens navn. Alt Tate selger og forkynner, er selvfølgelig en stor bløff.

Andrew Tate er ingen Tyler Durden. Der Durden er opptatt av å bryte ut av materialisme, er Tate besatt av penger, biler og klokker. Der Durden faktisk er opptatt av sine likemenns ve og vel, synes Tate det er gøy å se de han svindler bli banket opp. Og kvinnesynet hans er forkastelig. Men appellen de to har, er den samme. De tilbyr noe til de mest desillusjonerte i samfunnet. For mange oppfattes det kanskje forfriskende at Tate sier noe som er å regne som forbudt.

Dersom samfunnet fortsetter å svikte unge menn på samme måte som tidligere, mater vi slike drager ytterligere. Derfor må det tas på alvor.

Ungdommens råskap?

Om man vil forstå en person, må man se hvordan verden så ut da vedkommende var 20 år, skal Napoleon Bonaparte ha sagt. Verden av i dag er ikke alltid et lystig sted, og da er det kanskje ikke så rart at over halvparten av unge plasseres i gruppen «pessimister» i Opinions Ung-undersøkelse.

Rart er det heller ikke at mange av dem som forfekter et budskap om stakkarsliggjøring,taper terreng til dem som forkynner myndiggjøring.

Alex Vanopslaghs budskap «Du kan godt» handler om nettopp det. Ikke bare er hans budskap en kritikk av statsindividualisme, offerroller og stakkarsliggjøring av ulike grupper i samfunnet, og da særskilt de unge. Det er først og fremst et positivt budskap om å beholde fremtidstro og kampånd. Det er dette de unge, og særlig guttene, trenger. For om man virkelig vil nå langt, og utrette det man ønsker, så kan man det. Men det holder ikke å bare formidle slike budskap, politikken må også sørge for at dette er mulig for alle og enhver.

For å sitere Vanopslagh: «I kan klare det. Hvis I tager ansvar for jeres liv og ikke altid tror, at det er de andres skyld. For i ansvaret ligger meningen».

Teksten er publisert i Minerva 6.3.2024.