Solberg bør gå, og folk må ta det roligere
Måtehold, gylden middelvei, moderasjon – dette er fine egenskaper som ikke alltid er lett å etterleve. Ei heller i Solberg-saken.
Publisert: 6. oktober 2023
Det nok naivt å fremstå som overrasket over at mediedekningen etter at Solberg-saken sprakk, har blitt så voldsom. Det er kanskje enda mer naivt å være overrasket over at bannlysingen av Solberg har antatt episke former på sosiale medier.
Et kuriøst – men likevel litt representativt – innslag sto SV’er Arvid Ellingsen helt u-ironisk for: «Jeg forstår derfor alle de som nå reagerer på den grådighet for politisk makt som råder nå i Høyre, fordi den overgår bibelske proposisjoner.»
Noe lignende fikk utfolde seg i en dryg kronikk på trykk i Klassekampen (30.9), denne gangen fra forfatter Sandra Lillebø:
«Uten å påstå at jeg er verken særlig sindig eller avbalansert til vanlig, kan jeg si at med det samme den var ute, var det tydelig at Solberg-skandalen berørte på meg på en måte som en politisk skandale aldri før har gjort – og da inkluderer jeg Trump-tilhengernes storming av den amerikanske kongressen.»
Det ropes ellers høyt – om ikke så markskrikersk – om at demokratiet er i krise, og at Solberg-saken er selve kulminasjonen av en grådig politikerklasse som ikke lenger representerer tillitssamfunnet.
På meg virker det nesten som ganske mange ønsker krise, for noen i form av gammeldags krisemaksimering, for andre i form av underholdning.
At særlig de mest aktive sosiale medier går i flokk, er gammelt nytt. Folk har gått i flokk til alle tider, og lite er bedre i stand til å samle flokken som forakt. Det betyr ikke at flokken alltid tar feil. Men når den tar feil, kan det bli veldig feil.
Så hva så med Solberg-saken (og mange andre tilsvarende, om enn ikke like alvorlige saker)?
For det første: Det voldsomme naget og all oppspilt kjefting står ikke i forhold til «ugjerningene», og slett ikke i forhold til tilstanden blant norske politikere generelt.
Tilliten til politikerne i Norge er fremdeles solid. Politikere var langt mer «korrupte» før i tida. Pressen var mye mer servil den gang journalistene drakk seg fulle på Tostrup med de politikerne de skulle passe på.
Og det skurrer selvsagt når Rødt er i alle kanaler og belærer oss om demokrati. Det hadde vært deilig å slippe.
Fra et borgerlig ståsted er det likevel fascinerende å se hvordan store deler av venstresiden boltrer seg i et plutselig frigjørende sinne mot landsmoderen. Arbeiderpartiet går riktig nok stille i dørene, ikke fordi de ikke har lyst til å blåse i trompeten, men fordi de ikke kan. Det har gått hull på byllen, så å si. For mange på venstresiden har det nok vært tilnærmet uutholdelig at Solberg har hatt en nesten uangripelig legitimitet og popularitet.
Orden borte, rot hjemme
Solberg-saken har gitt oss mistenksomhetens hermeneutikk i fri utfoldelse. At Solberg hadde stålkontroll på sitt virke som statsminister blir av mange derfor tolket til at hun må ha visst mye mer enn det hun har fortalt oss. De fleste av oss andre vet at andre regler ofte gjelder i en familie enn i yrkeslivet, samt at forholdet mellom ektefolk kan anta mange ulike, og ikke bare ortodokse, former. Kanskje særlig i en travel hverdag (veldig travel, til og med).
Men fordi hun er maktmenneske, har mange vanskelig for å tro at dette også kan gjelde henne og hennes ektemann. Innenfor dette narrativet står den empatiske Solberg ribbet tilbake, som en machiavellisk kyniker.
Hvorfor undersøkte ikke Solberg aksjekjøpene til Finnes underveis? Mange skandaler handler om at folk har tatt uforklarlige, dumme valg. Kritikken som kommer, vil da ofte penses over på hva folk egentlig burde gjort av fornuftige valg, men ikke gjorde likevel.
«Har du en god forklaring på hvorfor du ikke låste døren? Du må jo låse døren? Det er helt irrasjonelt å ikke låse døren, du kan jo bli rundstjålet … Hadde det vært meg, ville jeg selvsagt låst døren!»
Så mye om å roe gemyttene. Det endrer ikke på den, etter min mening, såre kjensgjerning at Solberg burde ha gått ganske tidlig i prosessen, nettopp fordi man kunne forutse at den uendelige hamringen vil tære på tilliten, både til politikere, institusjonene og til partiet Høyre.
Solberg har vært en borgerlig superkraft som samlet borgerlig side. Den kraften kan være i ferd med å ebbe ut, noe ikke minst Unge Venstre-leder Ane Breivik antydet her om dagen. Kanskje er det bare Høyre – eller deler av Høyre – som ikke innser at slaget antagelig er tapt.
Andre argumenter kjenner vi: Det politiske ansvaret materialiserer seg de facto gjennom å ta ansvar. Hvis Solberg blir sittende, vil dette kunne medføre en ganske problematisk negativ presedens, til tross for at hun ikke lenger er statsminister. Det dukker stadig opp nye detaljer i en sak som bare gir og gir (slik tilsvarende saker gjerne gjør helt til det brister), selv om det er langt fra sikkert at alle sakene vil ha betydning for Kontroll og-konstitusjonskomiteen og Økokrim.
Det er selvsagt ikke slik at Solberg MÅ gå av, det er helt opp til partiet og Solberg selv. Men de formelle grensene er ikke nødvendigvis de samme som de moralske grensene og hvordan disse oppfattes av folk flest. For hver dag som går forringer kanskje Solberg muligheten for et vellykket come back et stykke frem i tid.
Samtidig er det litt ironisk at en del som har sterke meninger om at Solberg uthuler demokratiet ved å bli sittende, også er blant de som ivrigst hamrer løs på det de mener seg å se av sprekker i det norske demokratiets sammenføyninger. Og påkaller demokratiets nære endelikt.
Krisemaksimering kan paradoksalt nok bidra, også helt ufrivillig, til mer tap av tillit og større skade på demokratiet enn unnlatelsessynder blant norske politikere. Det er vanskelig å ikke betrakte den voldsomme stormen rundt Solberg (og andre politikere før henne) uten den farlige geopolitiske virkeligheten som bakteppe. Putin og Russlands informasjonskrig har et hovedmål, nemlig å så splid i de vestlige befolkningene.
Hovedformelen i den russiske informasjonskrigen er å underminere demokratiene våre med en fortelling som sier at Vesten er korrupt, politikken falsk og grådig og at vår liberaldemokratiske modell er et sted der den virkelige ufriheten regjerer. En historiefortelling som de politiske ytterkreftene griper med stort begjær. Eller som sagt med Trump og MAGA: Drain the Swamp.
Innlegget er publisert i Minerva 3.10.2023.