Politisk privatliv

Etter selv å ha kommet i søkelyset er Rødt-leder Bjørnar Moxnes opptatt av at debatten om Rødst ”rikingsafari” ikke må bli personlig, skriver Bård Larsen på Minerva.

Bård Larsen

Publisert: 11. juli 2013

Av Bård Larsen, Civita

Etter selv å ha kommet i søkelyset er Rødt-leder Bjørnar Moxnes opptatt av at debatten om Rødst ”rikingsafari” ikke må bli personlig.

Å angripe mannen og ikke ballen er å avspore debatten, skriver han i Aftenposten, før han skal legge ut på safari til rike enkeltpersoner. Ser vi selvmotsigelsen?

Moxnes bagatelliserer det faktum at han bor ganske fornemt i en familievilla på beste Nordstrand. Det er ikke noe galt å bo på Nordstrand. Eller på Montebello. Det er også rett og rimelig å peke på at det finnes ulikheter i dagens Norge. Men siden Moxnes selv har begitt seg ut på dyneløftersafari for å vise frem de slemme kapitalistene, må han nok regne med å få sin egen dyne løftet og konfronteres med det enkle faktum at han selv – i sum – er langt fra proletær. Det er vel grunn til å tro at fjonge husvær inkluderes i folkefellesskapet når revolusjonen kommer. Men slik går det vel med Moxnes også – det er vel ikke å vente at revolusjonstroppene sjekker hvor mange som har husvære i villaen på Nordstrand?

Etikk uten moral

Idealistens fremste problem er at avstanden mellom sinnelag og hykleri kan være hårfin. Den sosialistiske «samfunnsmoral» er (noe karikert selvfølgelig) fri for privat initiativ. Man vil gjerne dele, men bare under tvang. Eller man kan være raus på andres bekostning. Til syvende og sist er ikke norske marxister så ulik andre folk og fe. Vi identifiserer oss, dessverre må vi nok si, mer med at nabogutten blir påkjørt enn at fem tusen indere drukner i en flomkatastrofe. Og vi sier ikke nei til en fet lønn eller et fint sted å bo.

Sosialismen er ikke som religioner. Ikke bare lover den å levere varene i denne verdenen fremfor i det hinsidige, den fordrer lite av den enkelte til gjengjeld. På det meste krever den at du støtter revolusjonen. Men egentlig krever den ingenting, fordi ’historiske krefter’ uansett vil skape sosialismen uavhengig av den enkeltes handlinger.

Sosialismen har en enestående funksjon som avlat for det progressive borgerskapet. Marx avviste den personlige moral som småborgerlig og som et middel for å undertrykke massene. Derfor kan borgerskapet fint forene en kapitalistisk livsførsel med kommunistiske idealer – et bekvemt fravær av krav om sammenheng mellom «liv og lære». Ville det ikke være en god idé å selge den dyre leiligheten og gi halvparten til de fattige? Slikt blir avfeid som uinteressant og fornærmende. Radikalismen til 68-generasjonen og deres etterfølgere er et slags platonisk symposium hvor idealene – samtalen om Det Gode, i godt selskap med kloke mennesker og et godt måltid – teller mer enn den skitne virkeligheten. For eksempel er en bilfører som kjører mye bil, og som er opptatt av klimautfordringene, et mer aktverdig moralsk menneske enn en bilfører som kjører mye bil og mener at klimatrusselen er en bløff. Du kan altså kjøre mye bil hvis du tar klimatrusselen på alvor.

Dette er ikke noe nytt fenomen, det har preget den eleverte, radikale middel- og overklassen i Vesten gjennom hele moderniteten: de franske salongenes revolusjonære romantikere, som ble forsørget av overklassens radikale svermere. Karl Marx og Friedrich Engels, som hadde lite eller ingenting med arbeiderklassen å gjøre. De amerikanske radikalerne i kretsen rundt den tennisspillende og champagnepimpende Eugene O’Neill. Den intellektuelle europeiske venstresiden og kulturradikalismens representanter har i hovedsak hatt sine røtter i samfunnets bedre sjikt, hvor det ikke mangler på materielle verdier. Samtidig har mange av dem forfektet verdensrevolusjonen.

Hvordan stiller Moxnes seg til dagens filleproletariat? Selv bor jeg i Groruddalen og blir av Rødt fremstilt som Storkapitalens lakei. Det viser vel bare at verden er sammensatt og ikke fullt så skjematisk som den kan fremstå i Rødts univers?

Innlegget er publisert på Minervanett.no 11.juli 2013.