Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Civita
Handlekurv
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi og velferd
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Jakten på det borgerlige
  • Brev fra EU
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Norsk politikk

Ny Tids svanesang

Ny Tid og dens forløper Orientering er påkrevet kildemateriale for den som ønsker å studere den norske venstreradikalismens utvikling, skriver Bård Larsen.

Bård Larsen

Publisert: 24. september 2017

Avtalen der Ny Tid har vært et månedlig innstikk i Klassekampen er nå sagt opp av redaktør Bjørgulv Braanen. Det brenner antagelig et blått lys for avisas eksistens. Kanskje er det på overtid at avisa nå enten går inn eller forsvinner inn i det aller mest obskure, for det er lenge siden den har hatt særlig relevans.

Men slik har det ikke alltid vært. Ny Tid og dens forløper Orientering er påkrevet kildemateriale for den som ønsker å studere den norske venstreradikalismens utvikling gjennom mange tiår. Der sosialdemokratiet tidlig tok steget fra doktrinær sosialisme til liberalt demokrati (et langt steg), har den indre debatten blant venstreradikale rundt dette skismaet rast kontinuerlig frem til våre dager.

På 1970-tallet studerte den britiske journalisten John Ardagh samtidens radikale europeiske ven­streside og oppsummerte at de viste større respekt for ideer enn for fakta, noe han kalte «autentisitetsforakt». En viktig årsak til dette var den radikale venstresidens fornemmelse av at kommunismen hadde spilt fallitt og at de liberale demokratiene vant frem. Resultatet var at mange radikale henfalt til kritikk og følelser, til utopiske svermerier og ønsketekning.

Både Orientering og Ny Tid bar synlig preg av autentisitetsforakt. Den materialiserte seg i spaltene på forunderlig motstridende måter: For det første en sterk motstand mot kritikk av sosialistiske land, særlig når kritikken kom fra utsi­den, det vil si fra de som ikke hadde de rette analytiske begrep, som hadde feil klassestandpunkt. «Borgerpressa ljuger», var omkvedet (noe som ikke så rent lite minner om en del begreper som er i omløp nå om dagen, om det såkalte mainstream media (MSM) og fake news).

Nesten ukentlig kunne Ny Tid fortelle om sosialistiske mirakelstater og om alle løgnene som ble fortalt om dem i borgerpressa. Det gjaldt mer eller mindre bisarre regimer som Romania, DDR, Vietnam, Angola, Mosambik, Nord-Korea, Nicaragua, Cuba og selvsagt Sovjetunionen. De elendige forholdene i disse landene var meget godt kjent på 1970- og 80-tallet. Men i Ny Tids spalter og i det redaksjonelle stoffet, kunne man stadig lese at det meste – om ikke alt – var rent oppspinn, skrevet av og for makta.

SVs partisekretær Rune Fredh skrev en rekke artikler i Ny Tid i etterkant av offisielle turer til Nord-Korea: «Selv om man kom­mer til Korea som overbevist sosialist som aldri trodde på borger­pressas framstilling av dette landet og folket, er det likevel slik at man blir inderlig forbannet på ny over den vestlige presses bevisste meningsterror.»

Advarslene i pressen mot Røde Khmers over­grep ble blankt avvist i Ny Tid:«Kan så mange lyve så ensidig og konsekvent?»

Det er ingen overdrivelse å hevde at Ny Tid i hovedsak hadde større sympati for kommunistiske diktaturer enn vestlige demokratier. Men sympatien, for eksempel for Sovjetunionen, var ikke uten påfallende ambivalens. Riktignok fantes det hardlinere i spaltene, som utilslørt støttet Sovjet og andre sosialistdiktaturer. Et godt eksempel på de sistnevnte er Rolf O. Hansen, som i Orientering hevdet at det i det nystiftede Sosia­listisk Venstrepartis ledelse befant seg folk som etter hans syn var mer opptatt av å kritisere «den ene prosent feil som begås i Sovjet» enn å kjempe for sosialisme i Norge.

Men hovedtrenden var at tiltreknings­kraften ikke hadde grunnlag i faktiske forhold, men snarere i rene idémessige abstraksjoner, som hadde lite eller ingenting med levekå­rene for mennesker i de respektive landene å gjøre. Man så og hørte det man ville se og høre.

Grunnpremisset var søken etter en ny giv, en ny sosialisme. Selv om mange skribenter egentlig forsto at det sto dårlig til – både menneskerettslig, økonomisk og ideologisk – var hovedtrenden at vi levde i en verden der vi måtte velge mellom den internasjonale arbeiderklassen og den kapitalistiske krigshissende imperialismen i vest. Å sitte på gjerdet var slikt borgerskapet og sosialdemokratiet holdt på med. «En marxistisk kritisk drøfting av Sovjetunionen som ikke forfaller til anti-sovjetisme eller moraliseringer – er nødvendig for å presisere for oss selv hva vi mener med sosialisme, slik at vi kan skape et selvsten­dig politisk alternativ», skrev Hans Ebbing, en av SVs hardlinere, i avisa. Så sent som i 1982 skriver Berge Furre i Ny Tid : «Blir vi ståande med berre ei moralsk fordøming av det vi misliker i Sovjet, kan vi lett hamna i demonisering av Sovjet, som er Reagans program.»

Dissentere fra kommuniststatene ble gjennomgå­ende omtalt som «såkalte opposisjonelle». Da den sovjetiske menneskerettighetsforkjemperen Andrej Sak­harov fikk Nobels fredspris i 1975, omtalte Jan Otto Hauge ham i Ny Tidsom en pro-amerikansk nikkedukke, en «ekte reaksjonær». Hauge mente at det måtte være naturlig for sosialister å «anse utdelingen som latterlig». Holdningen til (båt)flyktninger fra kommunistregimer var kjølig over hele linja. Ny Tid (og derfor også sentrale SV-ere, må vi kunne anta) ville ikke ha dem inn i lan­det. Avisen oppfattet dem som fascistiske lykkejegere som ikke ville bidra til fellesskapet i den store vietnamesiske dugnaden. I Ny Tid tok noen til orde for at det måtte være en menneskerett å være ikke-sosialist under sosialismen. Dette førte til rasende reak­sjoner fra Ny Tids lesere.

Da Berlinmuren falt ble det uttrykt bekymring i Ny Tids spalter, blant annet fra Berge Furre. Og i en leder fra 1990 kalt Etter gleden mente avisa at det nå var fare på ferde, for «i DDR våkner de ultrakonservative til live».

I dag fremstår debattene som foregikk i Ny Tid merkelige, for ikke å si surrealistiske. Hva var det egentlig som foregikk?

Truls Lie hører til en postmoderne tradisjon der konspirasjonsteorier nærmest er av filosofisk natur. Utgangspunktet synes å være at sannhet er en språklig konstruksjon og at skjult makt er mer utbredt enn synlig makt. Siden sannhet egentlig er subjektiv er også sannheten slik du opplever den.

Men de fleste venstresosialister er ikke, og har heller ikke vært, postmoderne. Den selektive omgangen med sannhet skyldes andre forhold. Den mest nærliggende forklaringen er to forhold som gjerne henger sammen: En voldsom aversjon mot noe (her: kapitalismen, Vesten, USA og imperialisme) og det vi kan kalle et manikeisk verdensbilde: Et ønske om (eller en tro på) at det er lys og mørke som preger verden.

Det var antagelig slike «falske motsetninger» som førte til at filosofen Raymond Aron, i Opium for de intellektuelle (1955), undret seg over hvorfor så mange intellektuelle (og andre) var nådeløse i sin kritikk av det liberale demokratiet, men samtidig i stand til å tolerere de verste forbrytelser så lenge de ble begått i den rette doktrinens navn.

Konspirasjonsteorier trives i mange ulike miljøer; til venstre og høyre, blant alternativfolket og i religiøse miljøer. Er det mulig å hevde at det går en slags rød tråd fra Ny Tids ønsketenkende og noen ganger forfalskede forhold til sannheten, til den konspirasjonsavisa har blitt under Truls Lie redaksjon?

Kanskje kan det hevdes at konspirasjonsteorier er en naturlig følge av forestillinger om at verden er delt inn i kategoriene god eller ond. Men det er nok en litt for søkt forklaring. Konspirasjonsteoretikerne er ofte over i psykologiens område, eller i et område der kunnskap ikke strekker til. Eller som i tilfellet Truls Lie og dagens Ny Tid: En intellektuell (men farlig) lek der verden er litterær og det som er virkelig for en ikke er virkelig for en annen.

Drømmen om den reelt eksisterende sosialismen som dominerte store deler av venstreradikalismen hadde nok større likheter med religiøse forestillinger – med en slags frelseslære – enn med rene konspirasjonsteorier. Sjekk bare Ny Tid i 1976, der vi finner bildereportasje under rubrikken Den røde fane seirer!: «Siden den russiske revolusjonen i 1917 har historien vært en bekreftelse på det sosia­listiske systemets overlegenhet.»

Artikkelen er publisert hos VG 22.9.17.

(Eksemplene fra Ny Tid er hentet fra kronikkforfatterens bok «Idealistene» (2011))

Publisert: 8. september 2023
Venstresiden
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Keir Starmer
Kjetil Wiedswang

Han var britenes svar på Ap-statsminister Thorbjørn Jagland. Det gikk like dårlig.

Keir Starmer fikk det ikke til som britisk statsminister. Utsiktene for etterfølgeren er ikke veldig mye lysere.
Internasjonalt
Donald J. Trump and Air Force One
Bård Larsen

Statskupp i USA?

Vi kan dessverre ikke se bort fra muligheten for et Trump-orkestrert kupp av den amerikanske staten.
DemokratiUSA
kors kristendom kirke religion
Kjetil Wiedswang

Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken

Gud er ikke død. Det er flere religiøse mennesker i verden enn noen gang tidligere, og de kommer til å bli enda flere de neste tiårene. Aktive ikke-troende er en krympende global minoritet. Norge er likt, men også et annerledesland i denne sekulære minoriteten.
Politikk og samfunnSivilsamfunnet
Brexit EU Storbritannia
Kjetil Wiedswang

Den tunge veien tilbake

Ti år etter at Storbritannia stemte for å forlate EU, mener velgerne at det var en dårlig idé. Labour-regjeringens beste håp om å vinne neste valg er å love omkamp. Men det ligger et hopetall av snublesteiner i veien.
InternasjonaltEU og EØS
Stortinget, 169 stortingsplasser, borgerlig, rødgrønn
Kristin Clemet

Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?

Spørsmålet som vi bør interessere oss mer for nå, er hvilke konsekvenser det har at det politiske landskapet blir stadig mer fragmentert.
Norsk politikkPolitikk og samfunn
EU vegg mur
Kjetil Wiedswang

Hva britene fikk – og hva de tapte

Ti år etter at britene stemte for å forlate EU, krangler de stadig om effekten brexit har hatt på samfunn og økonomi. Velgernes dom er til gjengjeld klar: Et klart flertall mener brexit var en fiasko. Over halvparten mener landet bør søke medlemskap på ny.
InternasjonaltEU og EØS

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo