Miljøpartiet de Grønne: Kaos og sosialisme

De Grønnes omfattende program krever dyptgripende reformer av det norske samfunn. De er mot økonomisk vekst og vil avvikle norsk oljeindustri. Partiet ønske en sterkere statlig styring enn det vi har i dag. Partiet en økonomisk politikk langt ute på venstrefløyen, skriver Bård Larsen.

Publisert: 5. september 2013

Av Bård Larsen, prosjektleder i Civita.

«When people stop believing in God, they don’t believe in nothing — they believe in anything».

G.K. Chesterton

MDG fremstår som et venstreorientert parti. Det er enkelt å stadfeste både ved å lese partiets program og ved en gjennomgang av partiets lokalpolitiske stemmegivning. Ingen andre partier har et så omfattende arbeidsprogram – hele 71 sider – som er satt sammen på idédugnad: Alle skal med. Resultat er at partiet mangler praktisk troverdighet. Her er ingen sammenheng mellom inntekter og utgifter, og veldig mange kuriøse ideer er inkludert i partiets politikk.

Voksesmerter?

MDG er et parti med voksesmerter. I partiet innrømmes det at de er ydmyke for at eget program er utilstrekkelig og at de gjerne vil ha innspill.

Men alt har en grense. MDGs program er så langt fra det politisk gjennomførbare, at det kan fremstå som å peke nese mot det parlamentariske systemet. Der hvor SV og Venstre søker politiske løsninger på politiske miljøsaker, fremstår MDG som økofilosofer hvor den grønne fremtid ikke er kompatibel med det moderne samfunnet. De stiller seg altså på siden av det bestående. MDG har brukt tid på å harselere over SVs pragmatisme i regjering, men her sitter MDG i glasshus. Det er ikke mye føling med reelt makt som skal til før miljøpartiet går i den realpolitiske fella – og fallet kan bli høyt.

Når det kommer til de store løsningene ønsker MDG sterk statsmakt, høye offentlige utgifter, høye skatter, og partiet har en sterk skepsis mot økonomisk vekst. MDG er et parti som i hovedsak springer ut av den delen av miljøbevegelsen som ikke har funnet seg til rette i de politiske partiene og som ikke nødvendigvis er opptatt av praktiske løsninger. Miljøsaken er et etisk, grunnleggende spørsmål. Sett utenfra fremstår partiet i skjæringspunktet mellom en livssynsorganisasjon og et politisk parti. Holisme og panteisme som hos Spinoza og dypøkologi og antimodernitet som hos Arne Næss står formodentlig sterkt blant mange av partiets aktive.

Miljøpartiet De Grønnes mål er et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse. Økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper og fremme fred og rettferdighet både lokalt og globalt. Livskraftige lokalsamfunn, i hovedsak basert på lokale ressurser er en forutsetning for å nå målet. Vi tar mål av oss til å utforme en helhetlig politikk for nåtid og framtid, basert på tre grunnleggende solidaritetsprinsipper: solidaritet med andre mennesker, solidaritet med fremtidige generasjoner og solidaritet med dyr og natur.

I og med at dyr og natur har en egenverdi som har krav på solidaritet og egne rettigheter, går også tankene til at naturen har et eget vesen. Dette er nye tanker i norsk partipolitikk. Enkelte sammenligner MDG med Framtiden i våre hender, og det kan det være noe i.

Partiets omfattende program gjenspeiler nok at det finnes mye ulikt blant partiets medlemmer: Fra gamle travere i den brede miljøbevegelsen til mer egenartede ytterligheter. Der hvor sosialistene en gang drømte om det sosialistiske mennesket, har MDGs en uklar visjon om Det grønne mennesket. MDG er partiet for vegetarianere, dyrevernere og antroposofer. I partiet kan man også finne innslag av antiglobalister, konspirasjonsteoretikere samt folk fra ganske ytterliggående alternativmiljøer. Selv om partiet forsøker å luke ut de verste eksemplene på dette, har de ikke lykkes helt.

Ikke blokkuavhengig

Partiet profilerer seg som blokkuavhengig, men en slik profil er usynlig i partiets praksis og idégrunn. Oppsummert er MDGs støtte til sosialistiske partier konsekvent og nesten uten unntak.

I et nytt notat fra Civita blir det påvist at MDG aktivt støtter venstresiden i lokalpolitikken, og det gjelder i langt flere saker enn miljøsaker. De har også har et formalisert samarbeid flere steder, ved å fremme felles forslag. Selv i små kommuner, hvor det ofte blir spesielle samarbeidskonstellasjoner på grunn av personlige relasjoner, spesielle lokale forhold, bygdelister og at noen av de etablerte partiene ikke er representert i kommunestyret, kan vi se at MDG som oftest stemmer sammen med partiene på venstresiden, selv om det finnes unntak.

Talskvinne i MDG, Hanna E. Marcussen, sa senest den 2.9. til Nettavisen at det er helt uaktuelt å støtte en regjering hvor FrP inngår som del av det parlamentariske grunnlaget. Marcussen forteller at det ikke spiller noen rolle om FrP er med i regjering eller bare er støtteparti for en regjering.

Rød politikk

De Grønnes omfattende program krever dyptgripende reformer av det norske samfunn. Partiet er skeptiske til økonomisk vekst og vil bl.a. halvere norsk oljeindustri innen seks år og avvikle den helt innen 20 år. Partiet ønsker en sterkere statlig styring enn det vi har i dag. Når vi også kan lese i programmet at MDG vil forby finansvirksomhet uten påviselig samfunnsnytte og begrense størrelsen på banker og andre finansinstitusjoner, flagger partiet en økonomisk politikk langt ute på venstrefløyen.

Partiet vil ha høyere skatter, en redusert finanssektor, økte avgifter på biler, flyreiser og strøm. Veiutbyggingen skal kuttes dramatisk. Fellesskapet skal sørge for ”rettferdig fordeling og omfordeling av godene”. I tillegg skal oljenæringen avvikles og leverandørbransjen vil naturlig nok desimeres. Inntektene skal MDG hente fra borgerne. De vil innføre avgift på finanstransaksjoner, med satser og innslagspunkt innrettet for å ramme skadelig spekulasjon. MDG vil øke formueskatten og begrense retten til rentefradrag. Kommunene skal gis anledning til å øke sine inntekter ved å fjerne maksimalgrensene for kommunale skattesatser.

MDG deler den radikale venstresidens NATO-motstand, en av krumtappene i venstreradikalernes utsyn mot verden, uten at de gir en fornuftig forklaring på hvorfor dette er god miljøpolitikk. Partiet setter som en forutsetning for videre deltakelse at ”NATO skal være en forsvarspakt. Alliansen må fraskrive seg den selvbestaltete retten til forkjøpsangrep.” De vil avlyse kjøpet av jagerflyet F-35 og avslutte eksport av krigsmateriell.

I tillegg vil MDG bygge kommunale boliger i stor stil, disse skal utgjøre minst 25 prosent av nybyggingen, inntil behovet er dekket. MDG ønsker et eget program i regi av Husbanken, med nødvendig finansiering for å bidra til at dette målet blir nådd. Vi må altså tilbake til Gerhardsens planøkonomiske epoke for å finne en tilsvarende regulering av boligmarkedet. For de som eier bolig ville dette føre til et solid verdifall, men MDG skal ha for ikke å gi oss illusjoner om velstand i fremtidens grønne samfunn.

MDG fremmer ideen om økonomisk demokrati, en gammel traver i venstreradikal politikk. Den var å finne i Arbeiderpartiets programmer i den marxistiske mellomkrigstiden og vi finner det igjen i partiet Rødt. I MDGs program står følgende: ”Jevn fordeling av godene er nødvendig for å sikre økologisk bærekraft, livskvalitet og fredelig samkvem mellom ulike land og nasjoner … Vi setter personlig frihet høyt, men da en grønn frihet der solidaritet og medfølelse setter grensene for individuell frihet – ikke omvendt.” Slike vendinger kunne vi like gjerne funnet i SV eller AUFs program, men særlig borgerlig er det ikke. I den liberale forståelsen av frihet gir vi som enkeltmennesker noe av vår frihet til våre folkevalgte – i form av skatter, lover og forordninger – i bytte mot sikkerhet, samferdsel, skole, helse og så videre. Det er altså den individuelle friheten som er fundamentet i en liberaldemokratisk stat. Frihet er ikke gitt oss fra oven. Det er vi, altså folket, som tillater myndighetene å begrense vår handlefrihet i noen grad.

Et godt samfunn er i MDGs verden et fellesskap hvor individets frihet utgjør en potensiell trussel. Vi skal være frie så lenge vi ikke går på tvers av fellesskapets interesser.

Demokrati

Også i synet på styreform er MDG radikale. De ønsker utstrakt bruk av direkte demokrati som et supplement til parlamentarismen. Her kommer også populistisk politikerforakt for dagen:

Gang på gang erfarer vi at det eksisterer en avgrunn mellom befolkningen og dens valgte representanter. Politikere tar avgjørelser i saker som ikke er programfestet, men som kan ha alvorlige konsekvenser. Det er nok å nevne salg av energiverkene. Når slike og lignende saker behandles, er det viktig at alle som berøres av den får være med på avgjørelsen. Langt fra å være våre ydmyke representanter, regjerer politikere som om de og deres parti eier fellesskapets midler og er befolkningens foresatte. Miljøpartiet De Grønne søker ikke representativ makt for å beholde den selv. Vi vil tvert imot styrke befolkningens direkte deltakelse. Vi mener at alle voksne mennesker har like stor rett til å medvirke til å virkeliggjøre drømmen om et bedre samfunn.[1]

Ønsket om direkte demokrati og utstrakt bruk av folkeavstemninger er en gjenganger i radikale politiske grupperinger. Den viktigste årsaken til det er nok at parlamentarismen og maktfordelingsprinsippet ikke gir den ønskede gevinst. Politikk er en treg materie som gjenspeiler kompleksiteten i et samfunn med mange ulike interesser og kulturelle referanser. Det er mange interessegrupper som skal høres. Mindretallet skal beskyttes.

Blant internasjonale klimaaktivister finnes det en radikal falanks. Særlig berømt er den slovenske Slavoj Žižek, som har gjort seg særlig bemerket ved å fremme tanken om en verdensregjering som overprøver demokratiet for å få gjennomslag for miljøsaken. Žižek mener verden er i ferd med å gå under og da er parlamentarisk demokrati for luksus å regne. I Norge har Jørgen Randers tatt til orde for noe lignende. Folk flest tenker kortsiktig og stemmer etter lommeboka. Demokratiet makter ikke å stanse miljøødeleggelsene og vi må se etter andre beslutningsmåter, mener han. Han går også inn for en lovpålagt ettbarnspolitikk.[2] Randers er glad for at Miljøpartiet De Grønne går fram på målingene, men sier det blir vanskelig å få gjennomslag for deres politikk når bare 4-5 prosent av velgerne stemmer på dem.[3]

Hvor sterkt slike tanker står i MDG blir bare en spekulasjon. Den er ikke toneangivende i en så radikal form som hos Zizek eller Randers. Men det er liten tvil om at det representative demokratiets utilstrekkelige evne til å fatte de ”rette” beslutninger diskuteres i deler av miljøbevegelsen.

Likhetene mellom den radikale venstresiden og MDG stopper ved den økonomiske fordelingspolitikken og ønsket om andre maktdelingsprinsipper. Der hvor Rødt har et antikapitalistisk marxistisk klasseperspektiv på det meste, også miljøpolitikken, har MDG et antikapitalistisk organisk og modernitetskritisk samfunnssyn hvor alt henger sammen med alt – i en forestilling om at vi alle sitter på den samme gren – dyr, natur, mennesker. Dyr skal også ha rettigheter, om ikke på linje med mennesker.

MDG hudflettes av sosialister for å svikte arbeiderkampen. Snorre Valen fra SV angrep partiet for dumping av tarriffavtaler og en LO-fiendtlig holdning. Lønnsøkninger hører f.eks ikke hjemme i MDGs plan om å reversere den økonomiske veksten og forbrukersamfunnet. Nedbyggingen av oljeindustrien på rekordtid lover nok heller ikke godt for fremtidige økninger av offentlige busjetter.

Partiets raringer

Den tidlige miljøbevegelsen var langt fra noe entydig venstrefenomen. MDGs knallharde kritikk av moderniteten kan til forveksling ligne på de mer høyreorienterte strøminger i naturmystismen. Dypøkologiens far Arne Næss mente at det var alt for mange mennesker på jorden og at det ideelle ville være 50-100 millioner. Han så for seg en gradvis nedgang og var vag på hvordan man skulle komme dit. Han var motstander av innvandring fra fattige til rike land. Ellers ville fattige mennesker tilegne seg Vestens ikke bærekraftige livsstil, mente han.

MDG er ellers et parti for de merkeligste ideer. Det er åpenbart at svært ulike synspunkter passer inn under den grønne paraplyen. Det kan være en styrke, men også en åpenbar svakhet. Partiet tiltrekker seg mye obskurt og den interne motstanden mot disse er så liten at de kommer til sentrale posisjoner og kan uttale seg på vegne av partiet med de merkeligste forestillinger.

I deler av det dypøkologisk antimoderne miljøet De Grønne springer ut fra, er det ikke nødvendigvis vanntette skott mellom konspirasjonstenking og miljøtenking. Noe Johan Galtung, fredsforsker og medlem i MDG, har vist til fulle gjennom sine anbefalinger av den antisemittiske konspirasjonsboken Zions vise protokoller.[4]

På Protestfestivalen i Kristiansand i 2007 deltok sentralstyremedlem Trude Malthe Thomassen fra De Grønne, sammen med Berit Ås og Per-Aslak Ertresvåg. Hovedtaler var David Ray Griffin fra den amerikanske Sannhetsbevegelsen. Formålet var å undersøkte sannheten om det som virkelig skjedde den 11. september.

På samme festival holdt styremedlem i De Grønne, Mira Svartnes Thorsen, foredrag hvor hun sådde sterk tvil om hvem som sto bak angrepene på Tvillingtårnene, og at MDG ”krever at det settes ned en internasjonal granskingskommisjon for 11. september”. Hun uttalte seg altså på vegne av og som representant for partiet. Om det var godkjent sentralt eller ikke er ikke lett å vite, men det stiller uansett partiet i et ganske dårlig lys.

Tore Krudtaa, som står på liste i Vestfold og er en veteran i partiet, er fast gjest i kommentarspaltene til det ytterliggående konspirasjonsnettstedet Nyhetsspeilet. Han gir for eksempel full støtte til forestillingen om at Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide konspirer med en liten elite bestående av Illuminati, Bilderbergere og et knippe styrtrike familier – noen med opprinnelse fra forkristen tid – som bruker den økonomiske globaliseringen og internasjonale organer som WTO og EU til å sikre seg verdensherredømme. De har sikret seg kontroll over regjeringer og sentralbanker – spesielt den amerikanske sentralbanken Federal Reserve – og er i stand til å regissere ”falskt flagg” -angrep som terrorhandlingene 11. september og 22. juli dersom det tjener deres interesser.[5]

Talskvinne i MDG, Hanna E. Marcussen, lenker til filmen Zeitgeist Addendum på sin egen blogg.[6] Zeitgeist er en konspirasjonsfilm som også argumenterer for at demokratiet må avvikles og erstattes med et ekspertstyre.

Det er noe smått reaksjonært over deler av modernitetsskepsisen til De Grønne. På sitt verste er alternativbransjen et demokratisk problem, med en form for relativisme og vitenskapsfiendtlighet som gir grobunn for konspirasjonstekning.

Øyvind Solum, førstekandidat i Akershus MDG, ledet i årtier Alternativt Nettverk, som formidlet betydelige innslag av pseudoreligiøs okkultisme. Han bygget opp en helt ukritisk millionindustri som omfavnet alle former for alternativ behandling, fra healing til homeopati og ufologi. I MDGs program åpnes det for et betydelig innslag av såkalt alternativ medisin. Forskjellen mellom alternativ medisin og evidensbasert medisin er at man i skolemedisinen i alle fall har en ambisjon om å finne mekanismer som forklarer årsaksrelasjoner. Man er villig til – og forpliktet til – innenfor vitenskaplige og forskningsetiske regler – å underlegge hypoteser randomiserte forsøk. Lemfeldig omgang med sannheten og subjektive følelsesbaserte forestillinger om sannhet er en farlig vei å gå: ned i en slippery slope hvor også historierevisjon og konspirasjonsteorier trives som fisken i vannet.

Den mest kontroversielle tillitsvalgte i MDG er uten tvil Ola Tellesbø, som er førstekandidat for Oppland i årets valg. Tellesbø skriver i ulike venstreradikale skrivesteder. Han har støttet diktatorene Gadhaffi i Libya og Assad i Syria. På Facebook skrev han for et halvår siden: ”Den syriske opposisjonen har ikke lenger min sympati. Det syriske målet må være ett: Få drept så mange leiesoldater som mulig. Han tok til orde for norsk deltagelse på Assads side i borgerkrigen i Syria: ”Jeg ser på ham som en fornuftig mann. Husk på at han egentlig hadde tenkt å bli øyelege”, fortalte Tellesbø.[7] I april i år gikk Tellesbø, sammen med Marielle Leraand fra Rødt, til anmeldelse av Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Grete Faremo for krigsforbrytelser og medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten etter FN-aksjonene i Libya. Tellesbø underskrev i egenskap av advokat og tillitsvalgt i MDG. Tellesbø går så langt som å uttale at det er antiimperalisme som er dreiepunktet i verden, ikke miljøet. ”Kritikk av Vestens framferd er det viktigste moralske imperativet menneskeheten står ovenfor – langt viktigere enn kommende klimakriser da disse ikke lemlester i familiens påsyn”, skriver Tellesbø på det venstreradikale nettstedet Radikal Portal.

Ikke modne for rikspolitikk

Sett fra det miljøpolitiske perspektiv partiet sokner til, har MDG funnet sin plass i lokalpolitikken. ”Tenk globalt, handle lokalt”, som det heter. På riksplan, derimot, fremstår partiet uferdig og lite egnet for realpolitikk. Det er vanskelig å forestille seg at partiet vil kunne bidra med miljøradikale enkeltsaker som ikke allerede håndteres av SV.

[1] http://vestfold.mdg.no/files/2011/09/Direkte-demokratisk-deltakelse-mdg-vestfold.pdf

[2] http://morgenbladet.no/samfunn/2013/ekstremranders#.UiRZlDb0Hu4

[3] http://www.dagsavisen.no/samfunn/savner-klima-i-valget/

[4] http://www.dagbladet.no/2012/04/25/nyheter/innenriks/johan_galtung/antisemittisme/jodehat/21290052/

[5] John Færseth: KonspiraNorge. Humanist Forlag 2013: 139

[6] http://pragmatiskutopist.vgb.no/2010/02/07/frykt-eller-trygghet/

[7] http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2013/artikkel.php?artid=10100107

Oppdatert 6.9.13: Partiet vil avvikle oljeindustrien innen 20 år, ikke innen 2020.

Publisert: 14. september 2022