Norsk politikk

Er høy tillit alltid det beste?

Det er godt å leve i et samfunn hvor vi har tillit til hverandre, men trenger vi å ha så høy tillit til våre politikere?

Jan Erik Grindheim

Publisert: 14. januar 2023

«Tillit er grunnmuren i demokratiet», sa stortingsrepresentant Gro-Anita Mykjåland fra Senterpartiet til Fædrelandsvennen tidligere denne uken, etter at avisen hadde referert en undersøkelse fra Sparebank 1 SR-bank som viste at en stor andel bedriftsledere på Sørlandet aldri har hatt lavere tillit til sine stortingspolitikere enn nå. «Jeg forstår at næringslivet kjenner på en frustrasjon», var Mykjålands reaksjon.

Men det er ikke bare på Sørlandet tilliten til stortingspolitikerne er lav for tiden. Fra samme undersøkelse kunne for eksempel Stavanger Aftenblad melde at «tilliten til Rogalandsbenken er på et bunnpunkt blant hundrevis av bedriftsledere i Rogaland». Reaksjonen fra stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Hadia Tajik, var at: «Oi, dette var virkelig en brutal tilbakemelding».

Ja, det kan være brutalt å være folkevalgt og sitte med makt i politikken. Men er det ikke slik det skal og bør være i et demokrati? Tillit er utvilsomt grunnmuren i et godt samfunn, men grunnmuren i demokratiet har også en side som sier at de som sitter med makten, må kunne akseptere mistillit, og at tillit ikke er noe de hverken kan forvente eller forlange, men noe de må gjøre seg fortjent til?

I Norge ser det ut til at vi generelt sett stoler mer på hverandre og på myndigheter og politikere enn i mange andre land. Det viste for eksempel sosiologen og komikeren Harald Eia i NRK-serien Sånn er Norge for et par år tilbake. Men tilliten svinger, og kan få seg en knekk eller gå opp i kortere perioder.

I det årlige tillitsbarometeret som Respons Analyse gjennomfører på oppdrag fra Arendalsuka, kunne vi i fjor sommer se en tydelig nedgang i tilliten til Stortinget, regjeringen, kommunestyrer og politiske partier – etter to år med koronapandemi hvor vi hadde opplevd en klar vekst i tilliten.

Dette er interessant når vi ser på den sittende regjeringens lave tillit for tiden, for den veksten i tillit som Erna Solbergs regjering opplevde under pandemien i 2020 og 2021, forklares av analytikerne i Respons Analyse med det de kaller et kjent fenomen innen statsvitenskap – «at de styrende organene i samfunnet får en styrket oppslutning i krisetider skapt av eksterne forhold».

For Jonas Gahr Støres regjering har dette virket i motsatt retning, og det til tross for at Støre forklarer de høye strømprisene med Ukraina-krigen og at det norske strømmarkedet er knyttet til landene rundt oss, altså skapt av eksterne forhold, men at denne koblingen til det europeiske markedet samtidig er viktig for norsk forsyningssikkerhet.

Det med forsyningssikkerhet har nok Støre helt rett i, og næringslivet er godt tjent med at vi har sikre strømleveranser også når vi ikke klarer å produsere nok strøm selv. Men slike argumenter når neppe frem til næringslivsledere som strever med høye strømregninger for tiden, og særlig ikke når regjeringen samtidig har varslet så omfattende endringer i dagens skattesystem for næringslivet at NHO-sjef Ole Erik Almlid frykter for bedrifter og arbeidsplasser.

Nå er vel sjefen for NHO forpliktet til å være bekymret når politikerne vil endre på rammebetingelsene for næringslivet. Men det er ikke bare skattesystemet Støres regjering vil endre. Ved siden av å innføre en tillitsreform for offentlig sektor, har de uttrykt et klart ønske om å fase ut det som kalles kommersiell drift av skattefinansierte velferdstjenester, og innføre en nullprofittmodell for slike tjenester i offentlig sektor.

Slike holdninger til private aktører, og en tro på at det offentlige vil kunne drive alle velferdstjenester bedre selv, gir neppe stjerner i boka hos næringslivsledere generelt. Som viseadministrerende direktør i NHO, Anniken Hauglie, uttalte for et års tid siden: «Tillit fremheves som selve fundamentet i det norske samfunnet – men tilliten til det private er totalt fraværende hos regjeringen».

Stortingsrepresentant Mykjåland tror mye av mistilliten som nylig ble avslørt blant bedriftene på Sørlandet handler om kommunikasjon. Det kan hun selvsagt ha rett i, men hva har hun og regjeringen tenkt å gjøre med det?

Som forfatter og Arbeiderparti-sympatisør Jan Kjærstad skrev i Aftenposten sist onsdag, har regjeringen ikke bare mistet kontakten med folket når det gjelder å forklare de høye strømprisene, de har også mistet språket og evnen til å styre.

Hvis det er tilfelle, hvorfor skal vi fremdeles ha tillit til dem? «Krevende tider betyr krevende politiske beslutninger og prioriteringer», som Mykjåland sier det. Nettopp, men det lever kanskje ikke regjeringen opp til?

Innlegget er publisert i Fædrelandsvennen 12.1.2023.

Relatert

Aslak Versto Storsletten

Er norsk kulturpolitikk et rent subsidiesluk?

Økte bevilgninger har liten påvirkning på befolkningens kulturkonsum. Politikken er ikke tilpasset til kulturens siste paradigme.

Offentlige utgifterKultur

Mats Kirkebirkeland

Energikrigen er ikke vunnet ennå

Kinas gjenåpning kan forlenge energikrisen og skape ytterligere inflasjonspress i verden. Europa vant energikrigen mot Russland denne vinteren, men kan tape til neste vinter.

Politikk og samfunnInternasjonaltØkonomi

Mats Kirkebirkeland

Russland har tapt energikrigen

Det er likevel lenge igjen til at Putin ikke lenger kan finansiere krigen i Ukraina. Den beste måten å ramme Russland på er å hjelpe Ukraina med å slå russerne på slagmarken.

InternasjonaltPolitikk og samfunnØkonomiNæringspolitikk

Skjalg Stokke Hougen

Politikere må være næringsvennlige

Mistilliten som næringslivet på Sørlandet nå kjenner på, er dessverre en del av et større problem. Store deler av venstresiden mangler forståelse for viktigheten av verdiskaping.

Norsk politikkNæringspolitikk

Kristin Clemet

Du kan mer enn du tror

Kan en ekstra time i matte føre til at elevene opplever mestring? Eller vil det bare føre til mer stress? Det vi tror, sier kanskje noe om vårt menneske- og samfunnssyn.

Politikk og samfunnSkolepolitikkUtdanning og forskning

Bård Larsen

Det røde vrakgodset: Russland er en forlengelse av Sovjetunionens kriminelle system.

Et av våre tids største paradokser er at Vladimir Putin begynte karrieren sin som portvokter for det sovjetiske kommunistpartiet, og endte opp som diktator i en stat hvis ideologi er å finne på den andre ytterkanten. Putin og den russiske makteliten ligger nært opptil vår tids fascisme. 

InternasjonaltNazisme og fascismeKommunisme