Norsk politikk

Bør vi kunne gjenvinne tillit som vi har mistet?

Den uretten de har begått, forsvarer ikke at det ikke engang skal være en strime av lys i den mørke tunellen de nå befinner seg. Partiene deres har med rette fratatt dem mye, men de bør ikke kunne frata dem absolutt alt håp om å kunne reise seg igjen, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 31. januar 2018

Arbeiderpartiet er i ferd med å avslutte den formelle behandlingen av varslene som er kommet om Trond Giske. Etter det enkelte oppfattet som en famlende og utydelig start, har mange nå berømmet Jonas Gahr Støres tydelige tale: Trond Giske har mistet tillit og posisjoner, fordi han over lang tid og flere ganger har forbrutt seg mot partiets regler for god adferd og mot seksuell trakassering.

Men Støre sa også noe mer, som er minst like viktig: Trond Giske skal tilbake til Stortinget og være der i minst tre år til. Da er alle, sa Støre, «tjent med at vi gjør det til en mindre vanskelig opplevelse» enn det ellers kan bli. Og han gikk lenger: «Vi må ha et menneskesyn som sier at tilliten du har mistet, skal du ha muligheten til å arbeide tilbake. Vi kan ikke ha det slik at alle mennesker som har tråkket over en grense, er evig fortapt. Et samfunn kan ikke bli totalitært i sin fordømmelse.»

Dette er viktige og kloke ord. Akkurat som et menneske som har gjort noe ulovlig, bør kunne gjøre opp for seg og få en ny sjanse, må selvsagt også en som har mistet tillit og gjør opp for seg, kunne få en ny sjanse til å forsøke å gjenoppbygge tilliten. Om det lar seg gjøre, vil bare tiden vise. Men man kan ikke avskrive det på forhånd. Det blir som å si at mennesker som har gjort noe galt, er «evig fortapt».

Alle partier, muligens med unntak av Rødt, har måttet håndtere alvorlige varsler om seksuell trakassering de siste månedene. Det er tydelig at partiene ikke har gjort dette godt nok tidligere, og det er delte meninger om hvordan håndteringen er nå. Jeg syns ikke det er så underlig, for dette er ekstremt krevende saker for denne typen organisasjoner, og det er saker som både reelt og formelt håndteres annerledes i dag enn for ganske kort tid tilbake. Derfor er det positivt at Erna Solberg har tatt initiativ til at alle partiene kommer sammen for å dele kunnskap og erfaringer som kan forebygge nye saker og styrke håndteringen av de sakene som likevel måtte komme.

Av de mange titalls varslene som er kommet inn til partiene i det siste, og som offentligheten bare kjenner bruddstykker av, er det tre saker som skiller seg ut – nemlig de som er knyttet til de tre stortingsrepresentantene Trond Giske, Kristian Tonning Riise og Ulf Leirstein.

Jeg tror det er på tide å tenke over hvordan partiene deres, Stortinget, mediene og vi som samfunn skal forholde oss til den meget spesielle situasjonen de er i.

Alle tre har gjort noe moralsk galt. Alle tre har brutt sine respektive partiers etiske regelverk, oppført seg upassende og vært en stor belastning for mange unge kvinner og menn. Alle tre har innrømmet at de har gjort noe galt og beklaget. Om noen av dem har gjort noe straffverdig i juridisk forstand, vet vi ikke, og det er det uansett ikke opp til partiene å bestemme. Men vi vet at i hvert fall to av dem ikke er enig i alt som har fremkommet om dem i mediene.

Uansett har alle tre mistet veldig mye av den tilliten de hadde hos sine partifeller og trolig også hos velgerne.

Men det spesielle for disse tre er at de, i motsetning til nesten alle andre, ikke kan stikke av eller flykte fra medienes søkelys. Andre som det blir varslet om i arbeids- og organisasjonsliv, kan kanskje få gjøre opp for seg i all stillhet. Atter andre kan stikke av, flytte eller starte et nytt liv et annet sted.

Det er umulig for disse tre. De må tilbake til stortingsbenken for minst tre og et halvt år straks de ikke lenger er syke.

Noe annet som er spesielt for disse tre, er mediedekningen, og den har vært massiv. Man behøver ikke å være kritisk til mediene for å forstå at belastningen har vært enorm. Ennskjønt: Å si at vi «forstår» hvordan belastningen har vært, er nok helt feil. Jeg tror ingen som ikke har opplevd noe lignende selv, kan forstå hvilken vanvittig belastning det er – ikke bare for vedkommende selv, men også for familien.

Jeg tror derfor uten videre vi kan si at den sosiale straffen, så langt, har vært mye verre enn nesten noen kan forestille seg.

Det er gode grunner til at en stortingsrepresentant ikke bare kan slutte å ivareta sitt ombud. Men disse grunnene er typisk knyttet til helt andre situasjoner. Man ønsker å motvirke at representanter blir presset og lokket ut av sine verv av noen med lite aktverdige motiver. Og man ønsker å hindre at partiene fyller listene med populære kandidater som bare har til hensikt å vinne stemmer, men som ikke har noen planer om å ivareta vervet sitt etter at valget er vunnet.

Mange ville nok kunne ønske seg et unntak for disse tre – enten fordi de vil skåne dem for å måtte møte eller fordi de ikke syns at de fortjener å få være stortingsrepresentanter lenger. Men slike unntaksregler finnes i praksis ikke.

Dermed er både de, mediene, partiene deres og vi som velgere og samfunn henvist til å ha dem blant oss også de neste årene. Og hvordan skal vi håndtere det?

Jeg syns vi skal følge Støres råd: Vi bør gjøre det minst mulig vanskelig for dem å komme tilbake og gjøre et gangs arbeid i Stortinget og for partiene sine i de posisjonene de måtte få.

Jeg vet ikke om noen av dem ser for seg at de vil ønske å fortsette med politikk også etter at denne stortingsperioden er over. Dersom de skulle ønske å stille opp til Stortinget igjen, må de få den nødvendige tilliten fra sine fylkespartier (Trøndelag Ap, Hedmark Høyre og Østfold Frp) og selvsagt også velgernes tillit. Bare tiden vil vise om dette er noe de vil forsøke og om det overhodet er mulig. I så fall må de forstå, og vise at de har forstått, alvoret. Men ingen bør kunne fradømme dem muligheten til å prøve.

Gro Harlem Brundtland sa en gang at det er «typisk norsk å være god». Jeg tror ikke hun har rett i det. Jeg tror ikke nordmenn alltid er gode eller best. Kanskje har Abid Raja mer rett når han sier at det er typisk norsk «å få en sjanse til». Det er vel også dette statsminister Erna Solberg mener når hun er så opptatt av at folk skal kunne få en «ny sjanse», og at et «hull i CV’en» ikke skal gjøre at vi er evig fortapt.

Giske, Tonning Riise og Leirstein har gjort alvorlige feil, og det har fått dramatiske konsekvenser. Men den uretten de har begått, forsvarer ikke at det ikke engang skal være en strime av lys i den mørke tunellen de nå befinner seg. Partiene deres har med rette fratatt dem mye, men de bør ikke kunne frata dem absolutt alt håp om å kunne reise seg igjen.

Artikkelen er publisert hos Aftenposten 29.1.18.