Tåler ikke pressen kritikk?
Tåler ikke pressen kritikk? Det var spørsmålet jeg fikk, da jeg forleden ble invitert til et møte med redaktørene i VG.
Publisert: 5. april 2023
Foranledningen var diskusjonen som oppsto etter at prinsesse Märtha Louise hadde latt seg intervjue på svensk TV. Der kritiserte hun norsk presse, og det falt mange tungt for brystet.
Hun fikk så hatten passet av Norsk Redaktørforening. Også Dagbladet, Aftenposten, iTromsø og Dagsavisen kritiserte prinsessen. Men Finansavisen gikk lengst. Der sto det, over hele forsiden, at prinsessen var «frekkere enn flatlusa».
Klassekampen var, så vidt jeg vet, den eneste avisen som på lederplass forsvarte prinsessen og tok avstand fra den voldsomme kritikken.
Så hva skulle jeg svare på VGs spørsmål? Tåler ikke pressen kritikk?
Jeg tror dessverre at svaret er mest nei.
Strengere krav til andre
Mediene er lite mottagelige for kritikk fra utsiden. De er heller ikke flinke til å kritisere hverandre, enda det er en del av oppdraget. I Vær varsom-plakaten står det at «pressens plikt (er) å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle».
Når noen kritiserer pressen, møtes de ofte med taushet eller et motangrep. Og uansett hva kritikken dreier seg om, eller hvor dårlig kritikken blir håndtert, er det sjelden at mediene kritiserer hverandre.
Når en politiker eller en næringslivsleder blir kritisert, stiller gjerne pressen svært strenge krav til håndteringen. Man må svare, være ærlig, unnskylde seg på den riktige måten og, om nødvendig, legge seg flat.
Pressen stiller ikke de samme kravene til seg selv.
Jeg tror at det er flere årsaker til at det er slik.
1. Pressen er selvkritisk
En viktig årsak er antagelig at pressefolk selv mener at de erselvkritiske. Og det er faktisk sant.
Som en redaktør en gang sa: «Norsk presse er mer selvkritisk enn det offentligheten vet om og får innsyn i.» Dersom noen trår feil, får det ofte konsekvenser, men «dette vet ikke offentligheten noe om, slik tilfellet er når en næringslivsleder må gå».
Det foregår altså livlige og selvkritiske debatter i mange redaksjoner. Vi vet bare ikke om dem.
2. Ikke bevisst nok egen makt
En annen årsak, tror jeg, er at pressefolk ikke er helt klar over hvor stor makt de har.
Fanny Duckert og Kim Edgar Karlsen har forsket på konsekvensene av å bli utsatt for medieomtale. De konkluderer med at selv erfarne personer kan oppleve det som svært belastende med massiv omtale og negative personkarakteristikker i pressen.
De som utsettes for kritikk, reagerer på bruken av anonyme kilder, vinkler, billedvalg og overskrifter. Og det som oppleves som mest belastende, er følelsen av maktesløshet og tap av kontroll.
Det hender en sjelden gang at pressen får smake sin egen medisin.
VGs redaktør Gard Steiro er en av dem som fikk merke det i forbindelse med den såkalte Bar Vulkan-saken, der Ap-politiker Trond Giske var sentral. Steiro har beskrevet mediestormen som altoppslukende og som en mørk tunnel. Han følte at han mistet kontrollen og holdt på å gå «på trynet».
I ettertid har han fått større forståelse for hva det vil si å være i medienes søkelys.
3. Ubehagelig å kritisere og bli kritisert
En tredje grunn til at pressefolk i liten grad kritiserer hverandre, er nok den sterke laugsmentaliteten i pressen.
Svært mange er eller har vært kolleger, og de kjenner hverandre godt. Da kan det være ubehagelig å kritisere hverandre. Det blir nesten som å kritisere seg selv eller en god venn. Ofte får jeg inntrykk av det eksisterer en slags indre justis, der det er «oss i pressen» mot dem som står på utsiden og kritiserer.
Dette gjør nok at mange frykter hverandre mer enn de frykter de kritikerne som står på utsiden.
Fjerde statsmakt trenger maktkritikk
Men mange mener antagelig også at kritikken de får, er urettferdig.
Pressen gjør en uhyre viktig jobb, og mye av arbeidet som gjøres, er grundig og godt. Pressens betydning for ytringsfrihet og demokrati blir ofte nevnt i festtaler, men vi som står på utsiden, er kanskje ikke flinke nok til å rose det daglige arbeidet som gjøres.
Den dårlige evnen til å motta kritikk og til å kritisere hverandre sitter dypt i den norske mediekulturen. Det er ikke noe som kan endres over natten. Skal pressen bli mer frimodig og i større grad innrømme feil og kritisere konkurrentene, må mediesjefene gå foran og oppmuntre til det.
Og det vil bare skje dersom mediene selv mener at det er viktig.
Jeg mener at det er viktig. Den fjerde statsmakten må kikkes like mye i kortene som de andre statsmaktene blir. Der det er makt, er det også fare for misbruk av makt.
Jeg tror dessuten at det vil styrke tilliten til mediene dersom vi fikk vite litt mer om hvilke overveielser og valg mediene gjør, særlig i etisk vanskelige situasjoner. Hva skal publiseres, og hvordan skal det publiseres? Og hvorfor vurderer ulike medier forskjellig?
Fare for flere nyhetsunnvikere
Da jeg var ung, ble VG regnet for å være en «fæl» tabloidavis, mens Dagbladet var for de intellektuelle. I dag syns mange det motsatte: Dagbladet er blitt en «fæl» klikk-avis (som riktig nok også satser på gravejournalistikk), mens VG er en folkelig, men skikkelig avis. Hvorfor gjør disse avisene ulike valg?
«Vi er den bransjen som ser oss selv dårligst utenfra», sa en dansk medieleder forleden.
Han og de andre medielederne han diskuterte med, fryktet at vi som ser mediene utenfra, for ofte ser noen som veldig lett kritiserer andre, men som selv ikke er mottagelige for kritikk. Mediene er langt fra like åpne og imøtekommende overfor sine kritikere som de ønsker at andre skal være overfor dem. Det virker smålig og lite raust, ble det sagt, og det kan svekke interessen for det mediene formidler.
Det er tegn til at stadig flere er blitt lei av eller unngår nyheter.
18 prosent av unge mellom 16 og 24 år konsumerer ikke nyheter i det hele tatt. De blir kalt «nyhetsunnvikere».
Ifølge Norsk mediebarometer får 35 prosent ikke med seg nyheter på TV, radio, papir- eller nettavis. Og i en rapport utgitt av Reuters og Oxford University i januar fremheves «nyhetstrøtthet» som et av de bekymringsfulle utviklingstrekkene for mediebransjen.
Det kan være mange grunner til at mange går lei av eller unngår nyheter, men mediene kan i hvert fall ikke utelukke at det også kan ha noe med dem selv å gjøre.
Hva nå?
Mediene er blitt mer åpne om sine metoder og motiver enn de var før. I Aftenposten, for eksempel, skriver av og til nyhetsredaktøren om hvordan avisen har tenkt i forbindelse med arbeidet med og publiseringen av en sak.
Det er bra, men det er veldig regissert og kontrollert.
Vi mangler fortsatt en løpende, åpen og kritisk debatt mellom mediene selv, der de stiller hverandre til ansvar for de valgene de gjør.
Innlegget er publisert i Aftenposten 3.4.23.
Relatert
Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken
Den tunge veien tilbake
Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
