Norsk presse er preget av konsensus. Det gjør både politikk og samfunn svakere.
Journalistikken bør få både intervjuobjekter og lesere til å vri seg.
Publisert: 4. mai 2022
Tidligere denne måneden annonserte et norsk selskap åpningen av verdens første helautomatiserte elektrodeproduksjonslinje. Dette gjør det mulig å produsere hydrogen ved bruk av fornybar energi til samme eller lavere pris som ved produksjon av hydrogen fra naturgass.
Selskapet tror det vil være mulig å oppnå dette innen 2025. Men hvem vet om dette? Hvem forstår virkelig følgene av dette?
Hvor er pressen?
Tilsynelatende svært få. Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) gjør det ikke. På en nylig tur til Brussel nevnte han ikke dette selskapet (det største selskapet i sitt slag i verden) eller den gryende industrien som selskapet er en del av.
Kanskje frykter han hva innovasjonen kan føre til. For realiteten er at når dette målet nås, er Norges fremtidige gasspolitikk i fare. Dette er likevel ikke en artikkel om tekniske nyvinninger og ny industri.
Historien reiser helt andre spørsmål: Hvor er pressedekningen som på en grundig måte kan informere det norske samfunnet om slike utviklinger? Og som utforsker hva de faktisk innebærer for det norske samfunnet? Hvor er pressen som kan forestille seg en politisk vei, som kan utnytte slike utviklinger?
Nordmenn ønsker seg et konsensussamfunn
Det er ikke mye som skiller norske aviser fra hverandre. Den norske pressen er preget av konsensus. Debatten er forsiktig, meningene er nesten identiske. Dette reduserer debatten til kjedelige kompromisser og innholdet til ulike versjoner av det samme.
Nordmenn virker å ønske seg et konsensussamfunn hvor den tydeligste forskjellen mellom de største partiene er fargen på logoen deres. Er det norske samfunnet og den norske befolkningen så lite mangfoldig?
I alle tilfeller bør journalistikk være provoserende og spørrende. Den bør være ubehagelig og få både intervjuobjekter og lesere til å vri seg. Og ja, den bør inneholde sterke meninger.
Å ta tilflukt i nøytralitetens trygghet skaper kjedsomhet og betyr også at de som innehar maktposisjoner, slipper unna. Det tillater at politikken blir formløs, fordi stortingsrepresentantene bare kan repetere det samme stoffet, som deretter blir sitert til kjedsommelighet i norske aviser.
Det er åpenbart en grunn til at jeg har hørt dette bli sagt mange ganger: «Hvis du vil at noe skal bli lagt merke til i Norge, få det publisert i The Guardian.» Noe av det jeg leser i norsk presse, er faktisk resirkulert fra internasjonal presse.
Jeg har sett hele artikler her basert på hva andre aviser har rapportert. Det er ikke journalistikk. Journalistikk er hensynsløst å stille (dine egne) spørsmål, den nådeløse jakten på (dine egne) svar og (din egen) konklusjon.
Folk betaler for å bli informert
Hovedargumentet for statlig sponsing av pressen i Norge er å opprettholde mangfoldet. Begrunnelsen er at befolkningen er for liten til selv å betale for mangfold i pressen.
Men argumentet faller fra hverandre når du ser de hundretusenvis av små publikasjoner rundt om i verden som lever av abonnementsinntekter alene.
Folk betaler for å bli informert – og det inkluderer å bli provosert. Statlig sponsing senker tilsynelatende også kravene til journalister i Norge.
Da jeg begynte å lære norsk i fjor, ba jeg en journalist jeg kjenner om litt hjelp. Det viste seg raskt at hun nesten ikke kunne skille et substantiv fra et adjektiv, så svarene hennes var nesten ubrukelige.
Jeg fant senere ut – til min forbauselse – at hun og kollegene hennes får grammatikkundervisning. Hvilket håp er det for pressen når selv profesjonelle skribenter ikke forstår språket de skriver på?
Nå, mer enn noen gang, er det et desperat behov for provokasjon, klare meninger og politisk besluttsomhet. Ellers forblir politikkutformingen stillestående, og med den fortsetter søvngjengeriet i spørsmål om klimaendringer, energipolitikk og industriell utvikling.
Innlegget er publisert i Aftenposten 2.5.2022.
Relatert
Norge bør forenes til ett strømrike
Er religiøst mangfold bra? Jeg aner ikke.
Tause medieledere
Vi bygget landet
Utfordringen for KrF er å få frem at det faktisk kan være et folkeparti
