Hvorfor er #metoo-dekningen annerledes i Danmark?
Hvorfor er mediekritikken så mye mer åpen og ærlig i Danmark enn den er i Norge og særlig i Sverige? Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 13. november 2020
Tre år etter at vi ble rystet av #metoo i Norge, ruller skandalene ut i Danmark.
De er delvis satt på pause av USA-valget og av en koronakrise som når nye og overraskende høyder. Helt privat er det nok mange kjente danske menn som håper at det hele er over. Men det er ikke sikkert.
Mange rykter har allerede nådd mediene, og de glemmer ikke så lett.
Men det er forskjell på dekningen i Danmark og i Norge: Her evaluerer mediene sin egen håndtering i ettertid og ofte innad i sine egne ekkokamre. I Danmark foregår den presseetiske debatten i full åpenhet, mens det skjer.
Den første #metoo-bølgen var ikke så merkbar i Danmark. Som kvinne som ikke lenger er helt ung, kunne jeg kjenne meg igjen i den danske reaksjonen den gangen. For hvor prippent var det ikke å klage over at en halvfull mann en gang hadde tatt deg på låret?
I dag må jeg si at jeg er mer sjokkert over hva slags holdninger vi hadde før. Og av at vi tok for gitt at det bare måtte være slik.
Jeg husker en ung kvinne som for ca. 10 år siden fortalte meg om en betydelig eldre mann som hadde prøvd seg på henne i forbindelse med en tilstelning i en organisasjon hun var aktiv i. Hun syntes det var ekkelt, og jeg syntes det var ekkelt, men jeg tenkte ikke engang tanken på at hun burde varsle noen. Hendelsen var for «liten», det var ikke så farlig, sånn var det jo bare.
En bekvem unnskyldning
De konkrete sakene i Danmark er så oppsiktsvekkende at de allerede har nådd norske medier. Sentrale medie- og kulturpersonligheter og svært sentrale politikere har, mer eller mindre frivillig, valgt å trekke seg fordi de har trakassert kvinner. Og som vanlig blir det en diskusjon om hvorfor de egentlig har trukket seg:
Var det selve handlingen, eller var det håndteringen?
Mediene er ofte manisk opptatt av dette. Når maktpersoner til slutt faller, får vi høre at mediene ikke egentlig syns selve handlingene de hadde gjort seg skyldige i, var så farlige. Problemet er at de håndterte medienes avsløring dårlig.
En gang iblant er det helt sant. Andre ganger er det, etter min mening, bare en bekvem unnskyldning mediene bruker fordi de har dårlig samvittighet.
Blant de mest sentrale danske politikerne som har måttet trekke seg med umiddelbar virkning, er Frank Jensen. Han var overborgermester i København og nestleder i det sosialdemokratiske partiet. Han er blitt omtalt som en «seriekrenker», som i 30 år har forgrepet seg på kvinner seksuelt. Mange vil få assosiasjoner til beskyldningene som ble rettet mot Arbeiderpartiets Trond Giske.
Men la meg legge til følgende: Selv om både Jensen og Giske innrømmer at de ikke alltid har oppført seg slik de burde og beklager det, aksepterer de ikke alle de beskyldningene som rettes mot dem. De er dessuten begge svært kritiske til at de ikke har mulighet til å forsvare seg ordentlig, fordi beskyldningene fremføres i det offentlige rom av anonyme kilder.
Medienes #metoo-håndtering
Men selv om det er likheter, er det altså noen svært viktige forskjeller mellom hvordan #metoo håndteres i Norge og Danmark. Det virker blant annet som man snakker mindre om kjønn og mer om makt i Danmark enn vi har gjort i Norge. Det er flere kilder som står åpent frem, og det har vært flere store opprop der kvinner, og noen menn, krever en slutt på sexisme og trakassering.
Det mest interessante syns jeg likevel er medienes #metoo-håndtering. Det virker som de stiller større krav til sin egen kildekritikk og dekning og er mer opptatt av rettssikkerhet enn de norske mediene var.
I DR-programmet Mennesker og medier stilles for eksempel sjefredaktøren i Jyllands-Posten til veggs. Han må svare på flere titalls kritiske spørsmål fordi avisen den 19. oktober hadde skrevet at det hadde kommet «otte nye anklager mod Frank Jensen om krænkelser».
Relatert
Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken
Den tunge veien tilbake
Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
