Mikrofoner, presse, pressekonferanse, nyheter, håndtering, skandale — istockphoto.com

Det er jo nesten helt sant!

En ny journalistisk metode virker å være i vinden. Metoden der man tar noen få samtaler og intervjuer, og fremstiller dette som virkeligheten. Det som kommer frem er ikke nødvendigvis usant, men unyansert.

Oda Oline Omdal

Publisert: 16. februar 2025

Mediene spiller en sentral rolle i demokratiet ved å informere offentligheten og ikke minst holde makthavere ansvarlige. Men hvor går grensen for hva mediene må dokumentere og kunne bevise, og er det egentlig innafor at journalister bruker fakta som underbygger bare det de selv ønsker skal være sannheten?

I helgen satt Shazia Majid fyr på debatten om «vestkanten» i Oslo. I sin kommentar beskrev hun et sosialt hierarki der man må ha bestemte klær, være en del av en stor gjeng og få gode karakterer for å høre til. Et knapt utvalg elever ble snakket med, i tillegg til rektoren ved skolen og noen lærere.

Utover disse samtalene, ble Jodel brukt som en sentral «kilde». Altså en anonym app, der hvem som helst kan skrive hva som helst. Den eneste informasjonen man får opp er hvor nært personen som har skrevet noe er.

Med andre ord, det som står på Jodel kan ikke anses å være helt sant. Og som flere av Ullern-elevene selv har skrevet, er mye av innholdet der skrevet med en ironisk undertone.

Det er en del av den interne sjargongen.

Jeg er ganske sikker på at Majid hadde oppdaget det samme dersom hun spurte noen flere elever. Det er overraskende at en journalist velger å generalisere en hel elevgruppe basert på noen få anonyme poster.

Majids fremstilling er ikke nødvendigvis usann eller en løgn. Poenget er at det Majid problematiserer, er ikke nødvendigvis usant eller en løgn. Det er ikke tvil om at flere av problemstillingene er reelle, men artikkelen viser heller ikke hele sannheten.

Det fremstår veldig unyansert å kun trekke frem de eksemplene som underbygger inntrykket og tankene man selv har. Men Majid er ikke alene.

Hva dokumenterer dokumentarene?

Nylig slapp TV2 dokumentaren om «Dødsenglene». Formålet med dokumentaren var å prate om aktiv dødshjelp. Jeg betviler ikke at intensjonen var å skape en ny, god og opplyst debatt.

Men også her møter man egentlig kun en side. Vi møter en familiefar som har lyst til å dø på grunn av smertene han lever med, og som ikke har råd til å dra til Sveits for å avslutte livet. Vi møter også en kvinne som har søkt om å få avslutte livet i Sveits, men som har fått avslag.

Det vi ikke møter, er noen som har hatt lyst til å avslutte livet, men som har valgt å leve videre og fått det bedre. Enten via medisinsk behandling eller psykisk helsehjelp. Det hadde bidratt til en mer nyansert dokumentar, men kanskje også en mer nyansert debatt.

For når man ser dokumentaren, er det fort gjort å spørre seg hvorfor folk kan være imot aktiv dødshjelp. Det er vel bare å få en verdig avslutning på livet?

Men i realiteten er debatten mer nyansert enn som så, og de etiske problemstillingene er også mange. Når disse ikke problematiseres i dokumentaren, blir det fort meningsbærende innhold fremfor en saklig og nyansert dokumentar.

Skal noen spørre Jens hva han vil?

En tredje bemerkning er medienes dekning av Jens Stoltenbergs comeback i norsk politikk. Jeg kan ikke huske å ha sett maken til skryt og begeistring i mediene for noen annen politiker noensinne.

Hvor er den kritiske journalistikken?

Stoltenberg er et nytt, gammelt ansikt. Men politikken og statsbudsjettet han skal styre etter, er det samme som det var for tre uker siden. Han kan verken styre rentene, redusere offentlig sektor eller gi folk bedre råd innen juni måned.

Det er få journalister som har spurt om hva han faktisk skal gjøre, eller kan gjøre på disse få månedene. I stedet for er journalistene gjennomgående positive til at han er tilbake. Og jo, Jens Stoltenberg er en dyktig politiker. For de yngste av oss er han et tegn på trygghet og stabilitet. Men det nytter ikke å alene være et hyggelig menneske når resten av verden blir stadig mer uhyggelig.

Medienes skryt av Jens overskygger også et ganske alvorlig regjeringsbrudd. For hvor går Støre nå, og hva gjør han neste gang han settes i en slik skvis? Det er mange spørsmål som burde vært stilt, men som ser ut til å drukne i journalistenes ekstase over tidenes comeback. Plutselig synes alle mediene å ha troen på Støre-regjeringen igjen.

Det er viktig at mediene fortsetter sin rolle som «vaktbikkje», også når det gjelder populære politikere. Disse tre eksemplene om Ullern, aktiv dødshjelp og Jens Stoltenberg viser en metode hvor journalister setter viktige temaer på dagsorden, men gjerne er lite nyanserte.

En slik ensidig fremstilling påvirker velgernes oppfatning av politiske saker og kandidater, noe som igjen kan påvirke valgresultater og politiske beslutninger. Når mediene ikke gir en balansert dekning, kan det føre til økt polarisering, men også mistillit til politiske institusjoner.

Medienes rolle i samfunnet er å informere, opplyse og skape debatt. For at man skal ha tillit til mediene, er det avgjørende at journalistikken er balansert, grundig og har pålitelige kilder. Når journalister velger å bruke anonyme apper som Jodel eller ensidige fremstillinger i dokumentarer, risikerer de å gi et skjevt bilde av virkeligheten.

Teksten er publisert i Fædrelandsvennen 14.2.2025.