Lovregulering nå!
Noen vil sikkert hevde at det er illiberalt å foreslå så strenge betingelser for utleie av elsparkesykler. Det har de også rett i. Men liberale prinsipper kan vanskelig rendyrkes ute i trafikken, skriver Bård Larsen.
Publisert: 7. juni 2021
De siste dagene har bilder av flere hundre elsparkesykler på Rådhusplassen sirkulert i sosiale medier. Bildene visualiserer på slående vis ikke bare et utslag av euforisk sommersjokk, men et vedvarende problem i Oslo: Kaos, trafikkfare, forsøpling og folk som etter hvert karrer seg gjennom livet uten å bevege en muskel.
Hundrevis av doninger står som totempeler med tomme øyne og batterier rundt i bylandskapet – eller på bunnen av Akerselva.
Jeg sykler daglig fra Årvoll til sentrum. Hver dag byr på store mengder henslengte elsparkesykler. På skrivende dag minst 50 inne i sykkelveien eller sentralt plassert på fortau på strekningen Torshovdalen – Ankerbrua. Pent er det ikke, og farlig er det.
Det er egentlig et ganske forbløffende syn. Forsøplingen blir ikke bedre etter hvert. Den har blitt verre. Mye åpenbart på grunn av den enorme økningen av antallet doninger. Like fullt er det vanskelig å ikke få inntrykk av doninger som plasseres demonstrativt på pur F. I alle fall forlater veldig mange elsparkesykkelen nøyaktig der de finner det for godt å tre av – eller der batteriet går flatt. Hadde folk alltid vært pliktoppfyllende fornuftsvesener ville bybildet sett helt annerledes ut.
Elsparkesyklene er likevel ikke primært et pyntproblem. Så langt er det 25 000 utleide elsparkesykler i omløp i Oslo. Innen sommeren er over vil antallet stige til godt over 30 000. Det er enkel matematikk: I en by som legger opp til en voldsom økning av sykler/elsykler fremover blir regnskapet vanskelig.
Dessverre ser det ut til at sykkelfeltene mange steder i Oslo ikke egentlig er sykkelfelt. Det går greit i utkanten, men nærmere sentrum er det vill vest. Der forvandler sykkelfeltene seg til et kaos av forvirrede borgere på farten, med eller uten hjelpemidler. På Grünerløkka er det verst: Fulle folk på elsparkesykkel. I en bydel der MDG er tre ganger større enn Høyre ser det ut til at kunnskapen om at miljøpolitikk som praktisk fornuft er mindre enn de fleste andre steder i byen – kanskje i landet.
Der vandres og vimses det – gjerne med barnevogn – i både sykkelfelt og gjerne i veibanen også, mens brede fortau er glissent for folk. Ingen andre steder i byen har jeg sett så mange biler parkert i sykkelfeltene som på Løkka. Ingen andre steder har jeg sett så mange sprette uanmeldt ut i sykkelfeltet. I delte gang og sykkelfelt vimser fotgjengere på midten.
Oslo lager prisverdig nok infrastruktur for sykkel til den store gullmedalje. Det betyr at sykkel/elsykkel skal betraktes som persontrafikk. Folk som skal på jobb med sykkel sykler ikke for å kose seg med Brelett på bagasjebrettet, men for å komme seg fra a til b på en effektiv måte. Elsparkesyklene skaper fullt kaos i denne pendlertrafikken, med kjøremønstre helt borti natta. Og det går seint i tillegg.
Problemet er at det bor mange folk i store byer. Og vi blir flere. Det er jo blant annet derfor det blir tilrettelagt for sykkel i Oslo. Og i de fleste andre store byer i Europa. Det krever logistikk. Transport er ikke bare et klimaspørsmål, det handler også om plass, fremkommelighet og sikkerhet. Ideelt sett bør det være sykkelfelt for sykler, veier til biler og fortau til fotgjengere. Hver sin plass, smidig og fint. Der er vi fremdeles ikke, men elsparkesyklene har blitt en seriøs hemsko for innsatsen.
Den dagen sykkel ikke lenger er et effektivt transportmiddel vil det blir vanskeligere å få folk til å sykle. I mange år har det stort sett vært spesielt interesserte som har syklet til jobb (menn i trikot), i alle fall over litt større avstander. Nå skal Hvermannsen ut på sykkel, deriblant mange som føler seg usikre. Derfor er det meningsløst å gjøre sykkelfeltene om til et kaos.
Dessuten er det nok av folk som er irriterte på og redde for gale syklister allerede. Irritasjonen blir nok ikke mindre når vi må hoppe over i alternative kjørebaner, for eksempel fortau eller veibane, fordi saktegående og svaiende elsparkesykkelkaravaner blokkerer sykkelstien.
Elsparkesykkel har relativt lite med god miljøpolitikk å gjøre. De fleste brukerne benytter den over korte avstander, for eksempel mellom buss/t-bane og pub, arbeidsplass eller øyhopping. Eller for moro skyld. Det er altså høyst tvilsomt at elsparkesykkel erstatter bil som transportmiddel i nevneverdig grad. De få som benytter den over lengre avstander kan fint gå over på vanlig sykkel, slik det legges opp til i byens moderne infrastruktur.
De kule urbane miljøbevisste tror ofte at spetakkelet handler om frihet og sånn. Mulig det (hvis vi i denne omgang ikke tar med John Stuart Mills’ skadeprinsipp). Men utleievirksomheten handler om å smi mens jernet er varmt. De går til sak for å slippe avgifter. Syklene er billige og dårlige og varer i noen uker. Så kastes de på dynga. Derfor er ikke utleiefirmaene så ivrige etter å rydde opp etter seg. Selv ikke når kommunen nå har begynt å gjøre jobben for dem mot et mindre vederlag.
Nesten alle er enige om at noe må gjøres med elsparkesyklene. Her er mine forslag:
Promillegrense er en selvfølge. Viktigst er oppstillingsplasser, og de må håndheves myndig. Alle som en må settes i stativ slik som med bysyklene. Hvis ikke løper leia og det blir veldig dyrt for brukeren når doningen slenges på fortau eller i grøfta. Siden det ikke er plass i byen til veldig mange stativer vil det meste av markedet dø ut av seg selv, samtidig som de som virkelig ivrer etter elsparksykkel og er villige til å bevege seg litt vil få sitt.
Anledningen til å gjøre dette kommer hvis Stortinget vedtar ny lov denne måneden. En lov som ifølge Aftenposten «gir kommunene mulighet til å regulere nesten alt», inkludert «soner og regler for utplassering.» Men tør MDG?
Forsvarerne av dagens ordning vil selvsagt argumentere mot en sur gubbe at hele vitsen blir borte: Poenget er jo at man kan sette fra seg sykkelen etter bruk. Det har de helt rett i. Resultatet av at folk kan sette den fra seg hvor de måtte ønske ser vi i dag.
Noen forslår at utleiefirmaene skal ta kostnadene for eventuelle reguleringer. Fint nok, men det vil antagelig ikke fungere særlig effektivt. Så lenge brukerne kan slenge fra seg syklene, utleiefirmaene kan omstille seg kostnadsmessig og antallet elsparkesykler ikke går nevneverdig ned, vil problemene vedvare. Incentivene til utfasing må være såpass kraftige at markedet imploderer. Det sier seg selv at når brukeren må bevege seg langt for å både finne en elsparkesykkel og parkere den så vil interessen dale betraktelig. Kall det gjerne påtvungen forbrukermakt.
Noen vil sikkert hevde at det er illiberalt å foreslå så strenge betingelser for utleie av elsparkesykler. Det har de også rett i. Men liberale prinsipper kan vanskelig rendyrkes ute i trafikken. Fulle folk får ikke lov til å kjøre bil selv om de har lyst. Vi har ulike kjørefelt. Det skal vi være glade for. Vi skal også være glade for at trafikklysene i byen vår ikke fungerer vilkårlig.
Like viktig er filosofen Mills skadeprinsipp: Det eneste formålet for hvilket makt med rette kan utøves mot noe medlem av et sivilisert fellesskap, mot dets vilje, er å forhindre skade på andre.
Innlegget er publisert i VG 3.6.2021.