Politikk og samfunn

Popen lever!

Dere hører det fra meg først (her hjemme): Amber Bain er en låtskriver og stemningsskaper av ypperste klasse og en melankoliens mester. Pop with brains. Like bra som det som var bra i gamle dager, bare på en annen måte.

Bård Larsen

Publisert: 12. mars 2019

Vi har en tendens til å henge igjen med gamle musikkvaner, gamle helter og sure sokker. Hvordan skal vi som sitter litt inngrodd finne frem til de nye popheltene?

I Klassekampen skriver Bjørgulv Braanen om stigmatisering av gamle gubber. Vi er visst tapt for denne verden.

Men det er få som snakker om hvordan vi gamle gubber (og kjerringer) som elsker popmusikk kan orientere oss i ny popmusikk. Det er nemlig et viktig tema for noen av oss som går mot livets slutt.

Men først: Jeg har en teori om god popmusikk (som helt sikkert er tenkt av mange andre): Den virkelig gode popmusikken skrives og utgis av artister i begynnelsen av tjueårene. Deretter dabber det av inn i en lang karriere og endeløs rekke av såkalte hederlige eller akseptable album med forglemmelige låter. Respektløse popsnekkere har altså en periode på noen få år der de drar små genistreker opp av ermet. Så brenner lyset ut.

La oss ta to eksempler fra dinosaurenes verden: Paul McCartney og Elton John. De står bak noe av det fineste som er komponert i pophistorien, med fortjente hits kom som perler på snor i en årrekke. Men så fort guttene passerte 30 var det slutt på den virkelig uimotståelige kreativiteten.

McCartney gir ut et album i året og har gjort det i hele karrieren, men hvor mange husker en McCartney-låt fra et av de mange albumene han har gitt ut de siste tiårene? For Elton John, etter mitt skjønn popmusikkens yppersteprest, ser det enda verre ut:

Etter albumet Blue Moves i 1976 smalt mannen med de store brillene i veggen så det sang. Elton har siden gitt ut flere dusin elendige plater, med den grusomme radio-terroristen Can You Feel The Love Tonight som rock bottom.

Det betyr ikke at gamle storheter med kjedelige plater ikke selger. Men kvantitet er som kjent ikke synonymt med kvalitet. Artister som Bob Dylan, Neil Young og Bruce Springsteen får riktignok gjerne gode kritikker for sine geriatriske produksjoner, men det skyldes nok mest at anmelderne gjerne er gamle nostalgiske gubber.

Det geriatriske kunstfallet gjelder dessverre også for mine to store helter Peter Gabriel og Kate Bush. Gabriel har blitt gammel og sur og nesten like politisk dum som den notorisk ukloke Roger Waters. Musikalsk sett har de ingenting å by på lenger.

Kate Bush er langt mer våken, men til tross for et par for så vidt greie album de siste par tiårene, er det lite som vitner om gammel storhet. Eller rettere: Ung storhet. For Bushs aller fineste øyeblikk startet med debuten The Kick Inside i 1977, og sluttet med Hounds of Love i 1985. Bush var nitten år da debuten kom og 28 år da det virkelig kreative livet som popkunstner var over. Siden har det gått slakt nedoverbakke med henne også.

Her er det viktig å understreke at mange ikke helt forstår hva pop er. Det finnes flust av rockeartister som lager noe som høres ut som pop. Noen tror for eksempel at REMs The One I Love er pop, mens det egentlig er hybridmusikk. Eller rock i fåreklær. Til gjengjeld er det danske bandet Mew et popband som høres ut som rock. Pop lages av genuine popelskere. Pop skal være smooth, og med mange mollakkorder. En popelsker vet for eksempel intuitivt at Danny Wilsons Mary’s Prayer er en av verdens fineste popsanger. Men først og fremst er det popelskeren selv som vet hva som er pop. Alt annet er løgn.

Å lage god popmusikk er altså ingen enkel oppgave. Og det er dessverre – antagelig – biologisk betinget. Det har kanskje noe med å være ung, skamløs og full av energi å gjøre. Hva vet jeg…

Kanskje er det fordi det bare finnes et visst antall gode låter oppe i hodene på folk. Popsnekkere har altså fått en viss kvote av Vår Herre, og når det er slutt så er det slutt og ingenting å gjøre med.

Så til saken: Hvordan skal vi som sitter litt inngrodd finne frem til de nye popkunstnerne? Det er nemlig ikke så enkelt. Det har både med nye musikalske uttrykk å gjøre, noe med andre måter å lage låter på, men helt sikkert like mye at vi har en tendens til å henge igjen med gamle musikkvaner, gamle helter og sure sokker. Noen er fornøyd med det, og spiller gamle plater helt inn i gamlehjemmet. Eller så finner de frem til nye artister som høres ut som gamle artister.

Andre, mer rastløse sjeler prøver å finne nye ting fra Sareptas krukke. En stund trodde jeg som Ole Paus sa engang, at alle sanger er skrevet nå. Det var tomt der ute, virket det som.. Alt høres likt ut, som foreldrene våre også sa. Men ved hjelp av strømmetjenestene var det bare å manne seg opp og begi seg inn i jungelen av autotunes og andre mistenkelige nymotens musikkutrykk. Og tro meg: Ved å knekke noen koder åpner det seg en hel del virkelig bra saker. Popen lever!

The Japanese House

Kate Bush har sikkert flere arvtagere, men av dem er den 23 år gamle britiske Amber Mary Bain, kjent under artistnavnet Japanese House. Ikke slik å forstå at Bain høres ut som Kate Bush. Det har mange forsøkt før – og mislykkes. Men hvis du er på jakt etter en kvinnelig artist som setter nye standarder, som er innovativ og forunderlig, og der du sitter igjen med en følelse av å lytte til noe som kryper inn under huden, så er Bain den du leter etter.

I disse dager er hun ute med debutalbumet Good At Falling. Albumet er eksepsjonelt bra. Det mener også den internasjonale musikkpressen. Nylig ble Bain endog beæret med en lang featureartikkel i hofforganet New Musikal Express.

Skjønt, debutalbum… Bain har gitt ut fire EP’ er siden 2015. I disse strømmetider er ikke tradisjonelle album så viktige lenger. Derfor har Bain vært snakkis i musikkmiljøene en stund allerede, og hun har skaffet seg en trofast tilhengerskare. I vinter var hun for øvrig i på John Dee og leverte en vidunderlig liten konsert. Dessverre er nordmenn et elendig poppublikum. Bare 150 møtte opp på John Dee, og det er til å skamme seg over.

Mitt kjennskap til The Japanese House kom med låta Face Like Thunder fra 2016. Den er et godt sted å begynne for nykommere og har alt som kjennetegner katalogen hennes: Et melankolsk vers med masse harmonier og forvrengte vokaler, med svevende synth og digitale detaljer og samplinger, som munner ut i et fantastisk poprefreng. De (få) som drar kjennskap på noe av det beste fra Imogen Heap og hennes skandaløst undervurderte Frou Frou fra begynnelsen av 2000-tallet, tar ikke feil. Låta Clean, som kan minne litt om mye fra den ambiente popscenen (chillwave som det heter i internt lingo), er kanskje det foreløpige høydepunktet hennes.

På Clean-EP’en finnes vi også den lekent melankolske Cool Blue, med islett av amerikansk college-pop og Beach Boys.

De musikalske referansene til Japanese House er særinger som Bon Iver, Beach House og Radiohead, men også mainstream åttitallshelter som Fleetwood Mac, Talk Talk, Tears For Fears og Kate Bush. Ellers så har Bain lenge samarbeidet nært med popgeniene The 1975, som leverte fjorårets beste album, A Brief Inquiry into Online Relationships og som også kommer til Piknik i Parken i sommer. Særlig trommeslager George Daniel har jobbet tett med Bain som produsent, også på Good At Falling.

Good At Falling er naturlig nok mer helstøpt enn de foregående EPene. Det setter sitt preg på helheten å jobbe intenst i tre måneder med 13 låter med den samme produsenten og de samme musikerne. Så for å si det negative først, er det noen spor på albumet som virker overflødige. Rett og slett fordi sangene ikke er interessante nok og derfor fungerer som litt utmattende lydkulisser. Men dette er en skjønnhetsfeil på et album som er bedre enn det aller meste som har kommet ut de siste årene. Er det lov å kalle det ”et mesterverk”?

Åpningssporet went to meet her setter standarden, med dype trommer (ikke helt ulikt en ung Peter Gabriel) og en kakafoni av autotunes, for så å munne ut i en trist vuggesang. Låta glir over i den luftige godbiten Maybe You’re The Reason,der gitarer dominerer overraskende mye til Bain å være. Wild er et rolig øyeblikk, temmelig ambient og med tidstypiske synther. You Seemed So Happyer, på tross av tittelen, musikalsk sett en ren gladlåt med sterke innslag av nevnte Imogen Heap og ikke minst Fleetwood Mac.

Godbitene står i kø, men særlig tre sanger utmerker seg. Den emosjonelle balladen Lilo, som er det nærmeste Bain har kommet en radiohit, er skrevet til ekskjæresten, musikeren Marika Hackman. Det er vakkert og storslått. Produksjonen er deilig pompøs, med eksperimentelle lydcollager som flyter sømløst inn i den skamløst behagelige flyten i låta. På Follow My Girl er bassen det førende instrumentet i en rytmisk storproduksjon.

Worms er selve kronjuvelen, med fløyelsmyk intro før Bains enestående sans for refrenger får hårene til å reise seg på armene. Det er Wagner. For popidioter.

Albumet avsluttes med en aldri så liten fiasko, med en akustisk versjon av den i utgangspunktet flotte balladen i saw you in a dream. Originalversjonen fra 2017 lyder riktig så flott med alle de ingredienser som kjennetegne Japanese House. Nedstrippet høres den derimot kjedelig ut.

Det er interessant. For Japanese House er helt avhengig av lyd, produksjon og atmosfære. Amber Bain er dessuten ikke en schlägerdronning. Kvaliteten hennes som låtskriver ligger i detaljene og fremheves av instrumentering og stemning. God pop er nemlig veldig ofte like mye innpakning som innhold. Lyd er minst halve jobben og det er ikke noe å skamme seg over. Den store Unplugged-bølgen som herjet industrien på 1990-tallet smakte sånn sett av hoggorm.

Sammenlign gjerne med et symfonisk verk. Det er mulig at noen finner interesse av å høre Samuel Barbers Adagio for Strings fiolin på solofele, men særlig imponerende blir det ikke. Barbers berømte verk hviler sin storhet på orkesteret.

Bains orkester er først og fremst vokalbruksom legges lag på lag. Autotunes går igjen. Det er opprinnelig en lydprosessor som er til for å rette opp falske toner, men som også benyttes for å endre stemmen opp og ned i stemmeleie eller fordreie den på ymse vis.. Autotune er mange gamlingers store skrekk, men brukt på skikkelig vis kan det være utsøkt kreativt. Ofte er Bains vokal også formant-manipulert – altså behandlet på en måte som gir den en mørkere, maskulin klang uten nødvendigvis å være senket i tonehøyde.

En venn av meg, som er musiker, forklarte at The Knife-vokalist Karin Dreijer var en pioner på det området, også kjent som ”genderbending”. Det er altså derfor det sies om Bain at stemmen hennes er «androgyn».

Bain benytter også vocodereffekter, der stemmen blir lydmateriale som avspilles på keyboard. Synthbruken har ellers paralleller til den såkalte Fairlightsampleren fra 80-tallet, som gir låtene et luftig preg.

Bains lydbilde er ofte massivt, altså musikk for de som liker store lydlandskap. Det er ingen tvil om at Bain har stor kontroll over sluttresultatene. Hun har brukt flere forskjellige produsenter underveis, men uten at det som kommer ut av høytalerne mister sitt melankolske og gåtefulle særpreg. Ellers er Japanese House på mange måter klassisk indiepop eller drømmepop (kjært barn har mange (nye) navn).

Tekstforfatteren Bain

Det sies at vi lever i en tid der skillet mellom det private og offentlige er i full oppløsning. Særlig en del ungdommer fremstår høylydt hudløse med krav på respekt for alle de valg de måtte ta, gode eller dårlige (de såkalte influencerne kan vekke misantropen hos flere av oss).

For oss opp i åra fremstår det også litt snodig med purunge som bretter ut sin livsvisdom og livslange erfaringer. Katie Melua gjorde karriere som en tjue år gammel olding, med tekstene tunge som sirup av levd liv. Det samme med hjemlige Maria Mena. Men vi lot oss ikke lure.

Og jo da: Tekstene på Good At Falling er av den selvutleverende og temmelig private sorten. Mye handler om bruddet med kjæresten og hjertesmerte. Her er lite om samfunn og politikk.

Tekstene til Bain er likevel annerledes og befriende usentimentale. Den selvopptatte bitterheten er det lite av hos Bain. Albumtittelen henspeiler rett og slett på å kunne takle nedturer. Som i låta We Talk All The Time der hun synger om vennskap som overlever et brudd: «We don’t fuck anymore. But we talk all the time so it’s fine» (Explicit content). Lite er rosenrødt i Bains verden, men det er ok.

Melankolikeren Bain legger for dagen en ærlighet som fremstår ganske autentisk og lite poserende. ”Det er ingen ting ved meg som er mystisk”, uttalte hun til New Musical Express. ”Jeg står bokstavelig talt her og snakker om at jeg ikke har sex lenger i forholdet mitt … Hva mer forventer dere?”

Bain er lesbisk, men uten at det er noe egentlig tema. Hun legger ikke opp til identitetspolitiske utlegninger. Det ser ut til å være et bevisst valg å gjøre homofili så vanlig som mulig. Til amerikanske Vmagazine forklarte hun at om du vil skrive om en jente, så gjør det ukomplisert fordi det kan gjøre det enklere for andre.

I videoen til Face Like Thunder valgte hun en gutt som ”kjæreste” fordi hun ikke ville hoppe på den ”lesbiske greia”. Det angrer hun litt på i dag. Hun bryr seg egentlig ikke, som hun uttalte til The Independent: «Jeg tenker ikke engang på det … Hvis folk tror at jeg bruker legningen min, så vel bekomme.”

Det kan jo hende at Bain har hatt det relativt enklere enn mange andre i oppveksten som homofil. Samtidig er det kanskje en fornuftig strategi som lover godt for fremtiden. Stereotypier kan som kjent slå begge veier. Ved å dyrke annerledeshet og offerrollen kan man også bidra til å dramatisere og heve terskelen for de som bare ønsker å leve rolige liv med den man måtte være glad i.

Samtidig er det noe Obstfeldersk over henne. Tekstene er enkle, undrende og håpefulle. Hun prøver ikke å forklare oss hvem som er førstebeveger eller at alt henger sammen med alt. Men det er også en del eksistensiell apati å spore i tekstene hennes. Kanskje det også er en generasjonsgreie for noen. Generasjon Z. ”Man får nesten lyst til å riste henne våken”, som Megan Bueger skriver i amerikanske Pitchfork. I sangen You Seemed So Happy synger hun strofer som “Now tell me something, is there a point to this … Sometimes I stop believing in things that are real, All these things don’t matter.”

Bueger mener at det er noe ved Bain som hører hjemme i 2019 og omtaler det som lunken nihilisme i Trump-æraen. Men hun ror det i land med å si at ingen kan kreve at sanger om kjærlighet må være konfronterende: ”Bains tilnærming er mer introspektiv og grublende; hun marsjerer ikke inn i smerten, men sirkler rundt den. Hun betrakter sår og blåmerker som om de skulle være skulpturer”. Det er godt sagt.

Husk det, mine geriatriske åndsfeller og andre, mer oppvakte. Og i mens dere er i gang med å oppdage nye ting, sjekk ut amerikanske Shallou, franske Fhin og newzelandske Baynk også – da er mye gjort. Autotunes dør man ikke av. Fremtiden ser bra ut. For musikken, altså.

Artikkelen er publisert hos Minerva 9.3.19.

Publisert: 7. mars 2023