Demokrati

Når ekstremhøyre går til krig mot «woke»

Den nye sesongen av den norske spenningsserien «Furia» handler om et Europa som rystes til grunnvollene av høyreekstreme. Bør vi være redde?

Bård Larsen

Publisert: 21. april 2024

I disse dager har sesong to av den norske politiske thrilleren Furia premiere. Nok en gang stifter vi bekjentskap med undercover-PST-agenten Ragna, som utgir seg for å være Furia, en rasende og fortvilet høyreekstrem internettdronning. Furia er et dypdykk ned i de mørkeste formene for høyreekstremt og høyreradikalt tankegods.

På et vis kan serien også forstås som en kommentar til hatet mot Arbeiderpartiet og et varsel om at vi ikke må glemme de ideologiske motivene bak Utøya-terroren (her kan seeren merke seg at selveste Maria Mena tolker rollen som Ap-statsminister med bravur, det samme gjør Peiman Azizpour i rollen som rådgiver).

Selv om Furia er bygget opp som en thriller, er den like fullt et drama som går rett inn i nerven av kulturkrig, fascisme og demokratier under press. Serien spenner opp et stort lerret. Det handler om Europa.

Serieskaper Gjermund Stenberg Eriksen er kjent for ganske spenstige teorier om makt. Her får vi ondsinnede høyreradikale konspirasjoner og massiv terror mot Pride og alt som ligner på «woke». Radikaliseringen er ønsket, dyrket og økonomisk støttet av de som tjener penger og politisk gevinst på demokratiets svekkelse.

Furia gir også innblikk i en høyreekstrem dagsorden som langt på vei samsvarer med talepunktene til det mer moderate ytre høyre i den såkalte kulturkrigen. Men hvor «realistiske» er disse fremstillingene? Bør vi være redde?

De høyreekstreme i Furia er ikke av den tatoverte nazi-stereotypiske sorten. I stedet blir vi kjent med noe som ligner et fenomen som er ukjent for mange: De fascistiske identitære. Den som har en krystallkule, vil kanskje si at det er de identitære og deres omland vi bør holde ett ekstra godt øye med i tiden som kommer.

Den identitære bevegelsen er et nettverk av aktivister som mobiliserer mot globalisering, immigrasjon og islam i Europa. De ynder å fremstille seg som «etnopluralister», under det tilforlatelige mottoet «retten til å være forskjellig» (droit à la difference). I virkeligheten er dette en dårlig skjult måte å si at man er mot rase- og kulturblanding på.

En av identitarianismens ideologer er franskmannen Guillaume Faye (1949-2019), som omtales som en «pan-europeisk konservativ revolusjonær». Den observante leser vil kanskje stusse over motsetningsforholdet mellom «konservativ» og «revolusjonær», men nettopp denne litt merkelige legeringen er i kjernen av høyreradikalismen. Mens kommunistene vil ha revolusjon for å føre samfunnet flere kvantesprang fremover, vil ytre høyre ha revolusjon for å gå «tilbake i tid», slik at den naturlige orden, befolkningssammensetning og kristne verdier som er gått tapt i liberale samfunn, kan gjenopprettes.

Eller sagt med Fayes egne ord, fra hans kampskrift «Hvorfor vi kjemper – Manifest for europeisk motstand» (2001): «De nåværende dominerende verdiene (xenofili (beundring for det som er «fremmed»), kosmopolitisme, narsissistisk individualisme, humanisme, markedsliberalisme, hedonisme, homofili, ettergivenhet, etc.) er egentlig anti-verdier som påfører oss svakhet, siden de utarmer en sivilisasjons vitale energier …» Faye setter ord på det vi kan kalle reaksjonær kulturpessimisme, altså en forestilling om at hele vår sivilisasjon og all dannelse er råtnet på rot, fortært av liberalisme, innvandring og kulturmarxisme, og at det eneste som kan redde sivilisasjonen er et dramatisk brudd med nåtiden. Oppskriften er altså, i større og mindre grad, å brenne ned og bygge opp fra grunnen av. Denne radikalt konservative kulturpessimismen går som en rød tråd gjennom hele den illiberale høyresiden.

Man behøver heller ikke å kle seg som en slask for å være fascist. Uttrykket «designer-fascisme» eller «Gucci-fascisme» har lenge vært i bruk for å illustrere hvordan fascisme, med sitt øl- og gammel gubbe-rykte, ble justert for den dannede middelklassen i byene. Slikt har det ikke blitt mindre av med årene. Å være ytre-høyrekontrær er blitt hipt. Det er frekt og freidig å ikke lytte til vedtatte sannheter, det er sexy å tale politisk korrekthet og «woke-propaganda» midt imot. Alt dette vet ytre høyre og trekker de unge til seg som fluepapir. Særlig lederen av Rassemblement National, den 29 år gamle Jordan Bardella, har gjort stor suksess hos de unge. Bardella fremstår som en arketypisk millennial, pen, veltalende, morsom og en mester på TikTok.

Problemet til de identitære er at de knapt er målbærere for en folkebevegelse. Men i Furia får vi et slags svar på det også. Terroren i serien er ment for å skape kaos og akselerasjon av polarisering og konflikt i samfunnet (kulturkrig på speed). Dette tankegodset er en gjenganger i mange radikale miljøer, som ved stormingen av Kongressen.

I Tyskland er det snart duket for flere rettssaker mot den såkalte Riksborgerbevegelsen (Reichsbürgerbewegung). Den vanvittige tiltalen lyder på forsøk på en fascistisk maktovertagelse. Riksborgerbevegelsen er en solid bevæpnet høyreekstremistisk gruppering med mer enn 20 000 medlemmer, hvorav en god del er tilknyttet den tyske sikkerhetstjenesten og andre institusjoner i hjertet av det tyske demokratiet. Riksborgerbevegelsen er uttalt antisemittisk, de benekter Holocaust, de er (selvsagt) rasister og de har som mål å oppløse det moderne Tyskland og gjenopprette Det tredje riket. En av de tiltalte, Birgit Malsack-Winkemann, er tidlige høyesterettsdommer og har sittet i Forbundsdagen for det høyreradikale partiet AfD.

En annen urovekkende utvikling vises med Tsjekkias avsløring av et russisk påvirkningsnettverk, finansiert av Kreml, som har bestukket høyreradikale politikere fra Tyskland, Frankrike, Polen, Belgia, Nederland og Ungarn til å fungere som rene påvirkningsagenter for Russland. Selv om avsløringen er sjokkerende nok, har fraterniseringen og pengestrømmen mellom Russland og ytre-høyrepartier vært kjent i årevis. Marine Le Pen, som har gode sjanser til å bli Frankrikes neste president, har hyllet Putin som en patriot som ville «forsvare verdiene til den europeiske sivilisasjonen.» Putin-apologetien stikker dypt i store deler av det europeiske ytre høyre. Og den handler i hovedsak om et felles fiendebilde (den liberale orden) og en (tilsynelatende) felles kulturpessimisme. Derfor finner Putin gjenklang når han – av alle ting – advarer oss mot wokeisme.

Putin anklager Vesten for å «bevege seg mot satanisme» og for å «lære barn om seksuelle avvikelser». Han hevder at «vi kjemper for å beskytte våre barn og våre barnebarn fra dette eksperimentet for å forandre deres sjel.»

Furia fungerer best når raseriet forklares i all dens pinefulle klaustrofobi. Paradoksalt nok er det Ragna selv, når hun troller som en høyreekstrem profet på det mørke nettet (for å lure ekte høyreekstreme), som kommer dypest inn i litt av det vi kan kalle et høyreekstremt moralsk univers. For hva betyr det å bry seg? spør Furia. «Pappa fortalte meg at det vakre og det gode er to sider på de eneste myntene som er verd å samle på». Men det vakre og gode er aldri nok, og det du bryr deg om kan bli din største svakhet. «Hat er den mørke siden av å bry seg. Hat er å bry seg med vold.», fortsetter hun. Det Furia deklamerer er at kjærlighet og omsorg kan villede, at «sannhet er uvesentlig når raseriet finner retning og blir til hat». Når nasjonene er under angrep av fremmede folk og onde ideologier, er vold den eneste løsningen, og vi kan ikke tillate oss svakhet. Selv de som står oss aller nærmest kan smittes av svakhet og ofres. Dette er kjente millenaristiske toner, om tap og gjenfødelse, om noe som er større enn deg selv, som noe vi kjenner igjen i mange ulike former for ekstremisme og radikalisme. Du skal ikke sette din egen familie foran Den store saken.

Furias høyreekstreme er så moralsk overbevist om at de skal redde menneskeheten (aka nasjonen) at massedrap blir utveien, men, og det er viktig; den er ikke lystbetont. De er i krig for å forhindre, ikke bare sivilisasjonssammenbrudd, men også eksistensielt sammenbrudd, slik de oppfatter det. «Det handler om barna våre!» Det er skremmende i all sin enkelthet: Død og fordervelse, eller terror, kan forsvares for et større gode og som selvforsvar. Det er som Breiviks forsvarstale, det handler om plikt, ikke lystmord. Alle de døde barna var et nødvendig onde. Overgriper er offer. Det pakkes inn i snørr og tårer, eller som Oscar Wilde skal ha sagt: Sentimentalitet er brutalitet på ferie.

Noen vil kanskje stusse over moralbegrepet når det er snakk om dypt depriverte mennesker. Men som den amerikanske historikeren Claudia Koonz skrev i The Nazi Conscience (2005): Hitler lovet det tyske folk å redde gammeldagse verdier, ære og verdighet. Å snakke om en nazistisk samvittighet er ikke en selvmotsigelse, fastslår hun. NSDAP hadde en filosofi og etikk, ideer om rett og galt – uansett hvor motbydelig dagens lesere måtte finne det. Det var en relativistisk moral, som verdsatte Das Volk fremfor alle andre folk, men like fullt en moral som skulle gjøre frigjøre tyskerne fra jødenes, kommunistenes og liberalismens lenker og gjøre dem lykkelig og harmoniske. Nazismen var også en tåredryppende ideologi som konstruerte et selvbilde som offer for ondskapens krefter.

Kanskje bør vi se til de noe mer moderate, til de høyreradikale, for å finne den virkelige institusjonelle trusselen mot demokratiet? I Furia blir slike bevegelser beskrevet som (utilgivelig) naive tilretteleggere, som nyttige idioter, for høyreekstreme og russisk innflytelse.

For grunnleggende sett deler høyresidens ekstreme og radikale langt på vei den samme sørgehistorien. Også den illiberale nasjonalkonservative høyresiden ser på woke-bevegelsen som et organisert, fiendtlig angrep på gudfryktige tradisjoner, familieverdier, nasjonens frihet og dens stolte historie.

Lite er egentlig nytt. Ytre høyre har alltid stått i det samme basketaket om kulturelt hegemoni, de har alltid kjempet mot et woke-spøkelse. De har alltid kjempet mot modernitet og frihet, mot liberalisme, mot minoriteters rettigheter, mot kvinners stilling i samfunnet, mot seksuell frigjøring, for Gud, mannen og fedrelandet. Å lage undergangsdramaer om svikefulle eliter og gemene sammensvergelser har sin pris. Og det er resultatet av dette vi ser i Furia.

Ekstremhøyre består av eksplisitt antidemokratiske krefter som sverger til vold og terror som politiske verktøy. Her finner vi de virkelig rabiate, som nazister og hvit-makt-grupperinger, altså krefter som befinner seg utenfor den politiske samtalen.

De høyreradikale partiene er mer å betrakte som demokrater på betingelse. I stedet for vold søker de høyreradikale makt med demokratiske virkemidler, mens de samtidig er drevet av autoritære ambisjoner. I USA er republikanerne for lengst gått gjennom en autoritær metamorfose. I Europa er vi etter hvert blitt godt kjent med toneangivende høyreradikale partier, som tyske AfD, Marine Le Pens Rassemblement National (RN), Lov og rettferdighetspartiet i Polen, Fidesz i Ungarn, Lega Nord, belgiske Vlaams Belang, Frihetspartiet til Gert Wilders … for å nevne noen.

Det er fra denne sammensatte forsamlingen vi oftest får høre at woke er en livsfarlig sammensvergelse. Journalisten Tove Gravdal rapporterte fra en konferanse i Washington i regi av den republikanske tenketanken Heritage Foundation. Der flommet det over av dramatiske advarsler. «Slik de innførte covid-19-tyranniet, vil de snart innføre kjønnsideologien med samme jernhånd», proklamerte den ungarske Orbán-ideologen Peter Törcsi: «… våre barns liv er i fare». En høyreradikal tidligere utenriksminister fra Brasil mente at «kjønnsideologien er som et barberblad gjemt i en kake». Det er radikalisert, antagonistisk og eskalerende språkbruk.

Heritage Foundation er en av USAs største tenketanker. De har foretatt litt av en reise de senere årene, en reise som illustrerer hvordan deler av høyresiden i Vesten er gått fra forstanden. Fra å være en seriøs konservativ aktør i USA etablert under Reagan-tiden, som man den gang kunne like eller ikke like, har de sakte, men sikkert blitt til en viktig premissleverandør for angstbitersk, demagogisk kulturkrig og dønn lojal trumpisme. De er også store beundrere av Viktor Orbán og det legges ned store ressurser på å etablere internasjonale nettverk, under mottoer som «Destroying the Altar of Woke.» Det som for få år siden ble betraktet som ville ideer og et inflammatorisk språkbruk, er i dag blitt til et slags alternativt mainstream som man ikke må være rakettforsker for å forstå kan spinne ut av kontroll.

I motsetning til den tradisjonelle konservatismen, er dette politiske krefter som ikke ser seg tjent med å holde nasjonen samlet, verne institusjonene eller å regjere med sentrum som utgangspunkt. Det illiberale populistiske rasjonale er basert på polarisering og på at institusjonene og mediene skal mistenkeliggjøres og demoniseres. De har lite å hente på ansvarlighet og moderasjon og de har mye å tjene på akselerasjon. Så kan man saktens problematisere dette også. For hvor går krittstreken for det akseptable i et liberalt demokrati, hvor det selvsagt er legitimt å være både verdikonservativ, å tro på nasjonalstaten og være kritisk til «woke»? Når slår skyld ved besmittelse eller «brunbeising» inn? Her aner vi nok konturene av en debatt som vil prege oss i årene som kommer.

Det Furia uansett får frem, er at det er farlig å røre i den brune gryta. Samt at den som stirrer ned i avgrunnen, før eller siden vil oppleve at avgrunnen stirrer tilbake. Beskjeden til den aktive (unge) kulturkrigeren der ute er: Vær forsiktig med hva du ønsker deg.

En forkortet versjon av teksten er publisert i VG 19.4.2024.

Publisert: 25. april 2024