Musikkbransje i skammekroken
Selv om de er i sin fulle rett til å stå på krava, misbruker musikkbransjen en glimrende anledning til å fremme sine artister for et globalt publikum. Det er synd for bransjen, for artistene og for spredningen av ny, norsk kultur, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.
Publisert: 15. januar 2017
TV- og nettfenomenet Skam blokkeres nå i utlandet, etter krav fra en platebransje som åpenbart ikke skjønner sitt eget beste.
Advarsel: Forfatterens ukritisk fordelaktige syn på TV-serien Skam kan muligens svekke dømmekraften hva gjelder bruk av superlativer i denne saken.
Skam er den viktigste, norske eksportartikkelen siden trelasten. Skam gjør mer godt for norske diplomatiske forbindelser med kineserne enn om Erna hadde kastet råtne egg på Dalai Lama under norgesbesøket. Skam er det eneste – med unntak av norsk svartmetall – som får italienere, russere og dansker til å lære seg norsk, helt frivillig. Og Skam sprer norske verdier bedre enn fjorten norske bistandsbudsjetter og fire kulturkanoner til sammen – likestiling, kamp mot seksuell trakassering, bad-ass muslimsk girl-power, homofiles rettigheter og ungdomsfylla.
Men kombinasjonen av et NRK som mangler kommersielle antenner (og insentiver) og en musikkbransje som virker som den ikke VIL tjene penger, gjør at ungdom (og voksne) over hele verden frarøves mulighetene til å le, gråte og forelske seg i Julie Andems univers.
IFPI Norge, foreningen for de internasjonale plateselskapene og deres datterselskap i Norge, har nemlig sendt krav om at NRK umiddelbart geoblokker serien, det vil si gjør det umulig for folk utenfor Norge å se serien – både via NRKs nett-TV og siden skam.p3.no hvor den blir publisert klipp for klipp.
Kravet kommer bare kort tid etter at NRK måtte slå ned på uautorisert teksting av serien på andre språk enn norsk – og samtidig informerte dedikerte fans om at det absolutt ikke kom på tale å tekste serien fra NRKs side.
Hva er problemet?
Vel, avtalen mellom NRK og musikkorganisasjonen tar etter sigende ikke høyde for den store suksessen. NRK har bare forhandlet seg til rettigheter til å bruke musikken for et norsk publikum.
Når det da viser seg at det ikke bare er utenlandsstudenter med hjemlengsel som besøker nettsiden, men en stor og stadig voksende, internasjonal fan-skare, er disse vilkårene tydeligvis brutt.
Så kan man selvsagt mene at NRK bare burde sørge for å for å forhandle seg til en ny avtale som dekker global kringkasting. På den andre siden – hvorfor skulle de egentlig bruke norske lisensbetaleres penger på det? Det er selvsagt forståelig, og rasjonelt ut fra NRKs snevre, ikke-kommersielle oppdrag. Selv om det illustrerer godt hvilke tap verden påføres når man ikke lar markedet virke.
Med dette som bakgrunn er det helt uforståelig at musikkbransjen stopper serien. Senest i går ble det slått stort opp at artisten Gabrielle nå har fått en kjempehit med den flere år gamle låta Fem fine frøkner. Låta går som ei kule i strømmetjenesten Spotify, og figurerer på topplister i både Sverige og Danmark, etter å ha vært med i en episode av Skam. Og oppmerksomheten har åpnet for at artisten nå kanskje kan lansere sitt nye album internasjonalt. Artisten selv har kalt det hele en hyggelig julegave, og får nå oppmerksomhet fra hele verden.
Men sånn tenker ikke musikkbransjen. Vi kan ikke fra et rettighetsperspektiv bare se gjennom fingrene med rettighetsbrudd fordi SKAM er bra, skriver Marthe Thorsby i IFPI i en Facebook-debatt om saken.
Hvorfor i all verden ikke? Hvis det er det beste for både publikum og rettighetshaverne selv?
Selv om de er i sin fulle rett til å stå på krava, misbruker musikkbransjen en glimrende anledning til å fremme sine artister for et globalt publikum. Det er synd for bransjen, for artistene og for spredningen av ny, norsk kultur.
Men aller mest synd er det for alle som nå går glipp av det beste norsk TV-bransje har skapt noensinne.
Innlegget er publisert hos Minerva 13.1.17.