Et forsvar for kunstignorantene

Det er en blandet fornøyelse å stikke den kritiske nesa inn i kunstens verden hvis man ikke sitter på kunstens teoretiske kompetanse. Det er fort gjort å få smekk på fingrene, skriver Bård Larsen hos Minerva.

Bård Larsen

Publisert: 15. april 2015

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Det er en blandet fornøyelse å stikke den kritiske nesa inn i kunstens verden hvis man ikke sitter på kunstens teoretiske kompetanse. Det er fort gjort å få smekk på fingrene.

Ofte er det lurt å ikke mene så mye, fordi kunst og litteratur er som andre disipliner: Basert på teori og erfaring som det tar år å erverve. Andre ganger er det vanskelig å forholde seg nøytral, særlig innen den konseptuelle, samfunnsbevisste kunsten, hvor våre moralske vurderinger settes på prøve, uavhengig av spisskompetanse.

Kunsthistorikeren Tommy Sørbø, som er en ganske uglesett mann i deler av kunst-Norge, skrev noe morsomt for noen år siden. Som kjent satte den franske kunstneren Marcel Duchamp et helt ordinært industriprodusert urinal inn i en ellers høystemt utstilling på et galleri i New York i 1917. Det var ikke urinalets estetiske kvaliteter han ville fremheve, men “den enkle ideen at en gjenstand kan bli forvandlet til kunst når den flyttes inn på et sted der man forventer å finne kunst”, skrev Sørbø i Dagbladet i 2005. Urinalet blir altså, i teorien, søppel hvis du setter det ut i bakgården (selv om Duchamps forsvunne urinal, Fontene, i dag ville vært ekstremt høye prissatt på grunn av den kunsthistoriske affeksjonsverdien).

Det kan man altså ikke si om et bilde av Munch eller Lars Hertervig. I bakgården vil disse bildene fremdeles være kunst, om enn malplassert kunst. Konseptkunsten er altså avhengig av en god historie eller et oppsiktsvekkende rom rundt det fysiske verket for å fremstå som interessant.

Noen ganger stusser jeg. Hvor er fortellingen? Eller rettere: Hvor er originaliteten i fortellingen? På høstutstillingen for en del år siden så jeg en installasjon som besto av et lite fjernsyn som sto på skakke. På skjermen gikk Hitlers berømte dansetrinn til ære for Eva Braun i Berchtesgaden på slutten av 1930-tallet i loop. Om att og ommatt. Det var det. Men hva var poenget?

På NRK kunne kunstneren fortelle at diktatorer også kunne være komiske. Sånn som George W. Bush. Det er sikkert mange som humrer over sammenligningen mellom Hitler og Bush, over en øl eller på fisketur, men jeg synes altså ikke dette var et særlig krevende kunstnerisk uttrykk.

I 2006 stilte Pål Vigeland ut en 8,5 meter høy og 1,5 meter bred mur utenfor Kunstnernes Hus som kort fortalt skulle vise oss hvordan livet forholdt seg for palestinere på Vestbredden. Selve arbeidet var altså utført i betong, sikkert oppført av murere. Jeg forsto konseptet, men siden den håndverksmessige delen var helt ubetydelig, burde ikke fortellingen være mer original?

Alle hadde på dette tidspunktet fått med seg hva muren på Vestbredden var og betød. Kokte hele verket ned til et politisk statement som publikum kunne nikke anerkjennende til? For noen av oss ignoranter fremstår dette som merkelig. For sitt arbeid mottok Vigeland Høstutstillingens gjeveste pris på 100 000 kroner. Om de ovennevnte eksemplene er kunst eller ikke er for så vidt et uinteressant spørsmål som det antagelig er umulig å svare på.

Nå vil ganske sikkert mange kunstelskere tolke dette innlegget som et angrep på kunsten som sådan. Slik er det alltid: Kritikk (utenifra) tolkes som kulturfiendtlighet ala folkedypet: kunst er bare tull og suger grovt til seg av skattebetalernes penger. Man vil helst at kunsten skal klare seg selv og operaen bør gjøres om til kjøpesenter.

Så da må det vel sies: Selv setter jeg stor pris på konseptkunst og andre moderne kunstuttrykk. De store samtidsmuseene er faste poster på besøk i storbyer rundt om i verden. Men jeg kan ikke skryte på meg noen form for kunstvitenskaplig forståelse av det jeg ser. Jeg er en ignorant. På den annen side tenker jeg at gallerier ville gå konkurs om det ikke hadde vært for oss nysgjerrige ignoranter.

Politisk konseptkunst er grenseoverskridende, med en fot i det estetiske/ekspressive og (minst) en fot i det prosaiske samfunnets innretninger. Det jeg ofte har undret meg over er hvorfor det tilsynelatende blant mange finnes en forestilling om at kunstnere i egenskap av å være kunstner (eller forfatter) er i stand til å betrakte verden og vanskelige verdivalg på en mer dyptloddende strukturanalytisk måte enn politikere, plapreklassen, næringslivsfolk, journalister eller samfunnsvitere.

En slik forestilling kan vanskelig begrunnes på noen annen måte en det rent subjektive. Rent faktisk er det liten grunn til å tro at særlig mange kunstnere har virkelig solide kunnskaper om de samfunnsforholdene de uttrykker seg om gjennom kunsten. Litt slemt sagt kan kunstnere fremstå som forfinede varianter av den stereotype drosjesjåføren: Han som ser klart der andre tviler.

Det er like forunderlig at mange kunstnere mener de har noe viktig – og til tider svært kraftfullt – å formidle om samfunnet og alle oss som er aktører i det, men samtidig fremstår lett krenkbare når verden der ute tar til motmæle. Det fremstår som paradoksalt enveiskommuniserende: Kunstneren vil si noe om verden (og forstår så mye av den), men verden kan ikke si noe om kunstneren uten å bli møtt med at kritikken mangler de nødvendige kunstteoretiske perspektiver. Slik stiller mye av konseptkunsten seg selv utenfor den alminnelige diskurs, og marginaliserer seg selv til sin egen boble av en menighet.

Kunstnere og kunstvitere vil gjerne utfordre våre forestillinger om ditt og datt, men setter piggene ut når kritikk fra oss vanlig dødelige kommer i retur. Som ignorant tenker jeg altså at en gjennomsnittlig kunstner ikke er så fryktelig mye glupere enn andre når det gjelder utsyn mot verden, og at forsvaret av egne konsepter ofte står og faller på at der kunstnerens politiske argumenter ikke er så veldig mye mer overbevisende enn andre argumenter, er det desto lettere å posisjonere seg som hevet over vanlige virkelighetskoder enn de rent kunstneriske.

Smaken er som baken. Er det noe som fryder kunsteliten er det at andre forarger seg over umoral i kunsten. Særlig når sex er involvert. Det er lett å forstå. Det mangler ikke på eksempler i historien hvor storsamfunnets (ofte sensurerende) konformitet har ligget langt tilbake for kunstens dypdykk i menneskets sjelelige mørke og irrganger.

Men den moralske fortellingen i kunsten og litteraturen kan også formidle noe langt mer alvorlig enn pupp eller Freud. Fortellingene kan formidle tanker og ideer som ellers betraktes som kriminelle, som bryter med folkeretten eller som stryker brutale regimer medhårs. Bjarne Melgaards arbeider med pedofil estetikk har møtt kritikk og hans kritikere blir møtt som mørkemenn. Svenske Dan Parks arbeider har grove rasistiske innslag. Her er kritikken derimot ganske unison, også i kunstmiljøet, fordi det politiske innholdet i Parks arbeider ikke vekker sympati. Sistnevnte beviser i alle fall at det finnes grenser for hva som er spiselig i den konseptuelle fortellingen, selv om jeg ikke helt har forstått hvorfor ikke også Dan Park kan være en god kunstner selv om han er umoralsk.

For man må ta det for at gitt at god kunst kan være dypt umoralsk. Et klassisk eksempel er Leni Riefenstahls hitleristiske propagandafilm, Viljens Triumf, fra 1934. Få liker Hitler, men det er like fullt vanskelig å finne noen som vil hevde at Viljens Triumf ikke er et mesterverk.

Men selv om umoralsk kunst kan være genial, vil den like fullt være umoralsk, og bør ikke det være verd å diskutere? Moral, etikk og grenser for anstendighet kan ikke avgrenses til et estetisk spørsmål alene. Det angår oss alle, også betrakteren som subjekt.

Men en slik innblanding fra ”sivilsamfunnet” blir ikke alltid tatt nådig opp i kunstmiljøet, noe som er merkelig all den tid kunstens etos også er spunnet rundt det tenkende og reflekterende publikummets rom. Et rom hvor aktører utenfor kunsten har meninger om de politiske og etiske utfordringer (som også er utenfor det kunstfaglige) kunstneren ønsker å formidle. I kunstmiljøer oppfattes etiske og moralske innvendinger mot kunstverket som utidig, autoritær moralisme med anstrøk av sensur. Enda verre er det når ignoranter har meninger om hva kulturmidler brukes til, eller hvilke kunstnere som mottar anerkjennelse i form av heder og/eller pengegaver fra det offentlige.

Norske kulturbyråkrater mener tilsynelatende at vanlig dødelige politisk interesserte bør holde fingrene unna det politiske konseptkunstfatet. Ved kritikk blir de enda sikrere i sin sak. Der de på et tidlig tidspunkt, når midler og honnør skal deles ut til vovede kunstnere, erkjenner at de er på utfordrende grunn, blir de skråsikre om de møter kritikk.

Et kroneksempel er debatten som herjet rundt tildelingen av Ibsenprisen til Peter Handke. Her sto Handkes tale i Slobodan Milosevics begravelse i 2006 sentralt. I debatten gikk Handkes apostler fra nagende tvil til absolutt overbevisning om det ikke var så farlig. Frontene ble overraskende polarisert. Man skulle kunne ta det for gitt at alle forsto at å tale i en begravelsen til en mann som hadde fingrene dypt nede i et folkemord er å gå langt over anstendighetens terskel.

Men slik ble det ikke forstått av mange i kultureliten. De oppfattet Handkes tale som konseptkunst. Selv det faktum at Handke æreskjellet bosniaker som punktdemonstrerte utenfor Nationaltheatret før festforestillingen til Handkes ære, gjorde lite inntrykk. Karl Ove Knausgård gikk så langt som å beskrive Handkes tale som en forfattergjerning: Handke stilte bare de nødvendige spørsmål.

Og Knausgård var rasende på kritikerne: ”De norske kulturredaksjonene har med ett unntak, som er Klassekampen, spilt fallitt disse ukene, de har ikke utført sitt oppdrag, de har opptrådt kunnskapsløst, udannet og sjikanøst, uten å vite hva de snakker om. Det er en skandale ….” Handkes litteratur ”er human, humanistisk, antifascistisk og anti-totalitær”, mente Knausgård.

En av Handke-prisens sterkeste kritikere, Bernt Hagtvet, fikk høre at harmen hans baserte seg på en ”utdatert litteraturvitenskaplig metode.” Tankene går til den lettheten og opportunismen som kjennetegner sider ved postmoderne relativisme: Sannheten finnes ikke, verden er litterær. Selv folkemord blir forstått som en installasjon. Det å samle sammen likdeler fra spredte massegraver og påtale krigsforbrytere hører til i den prosaiske verden.

Konservator Lars-Toft-Eriksen ved Munch-museet skrev noe interessant i Aftenposten (25.3.15) i forbindelse med at museet hans har ustilt bilder av Bjarne Melgaard med utgangspunkt i Munchs bilder. Eriksen er heller ikke så begeistret for kritikk av det verdslige slaget. En av kritikerne som kanskje har irritert er kunsthistoriker Hilde M.J. Rognerud. I Aftenposten (20.3.15) skrev hun at ”det er den pedofilirelaterte estetiseringen, og den voldelige konteksten de identifiserbare barna uvitende er plassert i Munchmuseets utstilling, som virker forkastelig, og som jeg ikke kan se har noen som helst relasjon til Munchs kunst.” Eriksen på sin side mener at Melgaard ”berører med sin kunst en rekke temaer som kan være relevante for vår forståelse av Munch.”

Rognerud så ikke relevansen: ”I utstillingen «Munch + Melgaard» er Munchs Skrik for anledningen skjult under et fotografi av en mann/gutt som leker «kveleleken». Personen har en plastpose tredd nedover hodet i det øyeblikket han opplever utløsning. Et svart-hvitt hyperrealistisk maleri viser en avkledd, purung gutt, der fokuset gjennom kameralinsen er hans hårløse penis, satt i kontekst med Munchs Pubertet, som i kontrast er et bilde av en purung, sky jente, som dekker seg til.” Eriksen refererer videre til litteraturteoretikeren Leo Bersani som har snakket om negative rom i kulturen: ”Med dette menes fortrengte områder av kulturen som motsetter seg samfunnets etiske og politiske mål, og som har potensial til å avdekke ubehagelige og vanskelige problemer knyttet til dette.”

Bersani hadde nok rett, i den forstand at kunsten verken skal eller bør underlegges samfunnets til tider kvelende konsensus. Det forstår de fleste. Men kan alt sammenlignes med alt? For å si det på Tante Sofie-vis: Finnes det ingen grenser? Noe er vel verre enn annet, slik at kvalitetsvurderinger og moralske vurderinger må vektes mot hverandre?

Er det ikke også slik at det åpner seg flere muligheter, at det ”negative rom” også kan være fripass for åndelig sjarlatanisme, kynisme, selveksponering eller rett og slett et ønske om å tjene gode penger på lettlurte kulturbyråkrater? Med mindre kunstnere har et særlig gen som programmerer dem fremover i en slags intuitiv dialektisk humanisme, må de vel møte veggen de som andre?

Morten Traavik har vakt adskillig debatt på grunn av sitt formelle samarbeid med et totalitært og kriminelt regime. Kulturrådet har nå bestemt seg for å dra til, ikke bare med mer av den økonomiske støtte de allerede har gitt Traavik, men i form av «flerårig støtte over ordningen for basisfinansiering av frie scenekunstgrupper» på hele 10,5 millioner kroner. Tør vi si ”skattekroner”? Der rådet tidligere syntes det var nyskapende å lage sirkus i samarbeid med en totalitær statsmakt, er de nå, etter kritikk og politianmeldelse, 10,5 millioner kroner sikrere.

”Traavik beveger seg inn i sosiale, politiske og etiske dilemmaer og utfordrer hvordan grenseoppgangene mellom kunst, politikk og aktivisme oppfattes”, skriver Kulturrådet i sin begrunnelse. La oss rekapitulere: Traaviks konsept kan beskrives i følgende term: Undertrykkelse er bedre enn sitt rykte. Det estetiske utrykket hans har gjennomgående vært det vi kan kalle totalitær agitprop-voyeurisme.

Som ved en skjebnens ironi, etter at festspilldirektør Anders Beyer hadde berømmet Traaviks forestilling for å sette grunnlovsjubileet og demokratiske verdier på dagsorden, gikk Traavik til det skritt å politianmelde sine kritikere (det vil si oss i Civita). ”Den kritiske dialog er den beste måte å komme videre på”, skrev Beyer i Bergenes Tidende, der han også siterte fra den ”åndelige rausheten” til Dalai Lama: ”Når man øver seg på toleranse, så er ens fiende den beste læremester”. Siden har vi ikke hørt fra Beyer om dette.

I mediene påkalte anmeldelsen lite ettertanke. Like fullt skulle man tro det sitter langt inne for Kulturrådet å belønne kunstnere som politianmelder sine kritikere. Eller formulert som et spørsmål til Kulturrådet: Kan kunsten virkelig være fri hvis kritikken trekkes for domstolene?

Kunsten skal selvsagt være fri. Men kulturrådet og andre bemidlere er ikke forpliktet til ikke å gjøre moralske vurderinger. Man må derfor gjøre et utvalg av hva man ønsker å støtte. Det betyr ikke at det man ikke støtter, sensureres. De fleste forstår nok at det også innen kunst og kultur finnes moralske grensedragninger.

Den intellektuelle helning mot «ideenes logikk» kan, som Hannah Arendt har hevdet, være giftig. Arendt synes å mene at det kan være noe potensielt dehumaniserende over den intellektuelle prosessen, fordi den altfor ofte ikke tar utgangspunkt i virkeligheten, noe som er en forutsetning for humanisme. Det hadde hun nok rett i. Det kan nok være at noen finner det medmenneskelige i å tale i Milosevic begravelse eller å samarbeide med skrekkregimer. Da burde de hatt mot til å si at «virkeligheten, den bryr vi oss ikke om». For kunsten er jo større en livet. Det er dette vi ignoranter ikke fullt ut forstår. Da skal man ikke sånn uten videre komme her og komme her.

Artikkelen er publisert hos Minerva 15.4.15.

Publisert: 15. desember 2023