Kultur

En ekte, frekk og vakker opplevelse

Balletten Carmen viser oss den fornyelsen Operaen bør fokusere på: Oppsetninger der det klassiske språket bevares, mens utrykket moderniseres gjennom fokus på det som i dag er gjenkjennelig i de tradisjonelle fortellingene, skriver Iven Opsahl.

Iven Opsahl

Publisert: 25. februar 2017

Stortingsproposisjonen Om nytt operahus ble lagt frem 1998 og var det første dokumentet hvor målsetningene for den nye Operaen ble beskrevet. Blant de kulturpolitiske formålene, var ønsket om å etablere høykvalitetstilbud som appellerte like mye til gamle, som nye publikumsgrupper. Den Norske Opera & Ballett i Bjørvika åpnet dermed i 2008 med én stor målsetning – den skulle være inkluderende for alle.

For å oppnå denne målsetningen har Operaen, siden nyåpningen, tatt flere strategiske grep. Et av de har vært å satse på nye uredde talenter. Talenter som ser opera og ballett som noe som kan formidles like rått og ærlig som film og tv.

En av disse talentene er Liam Scarlett. Den 28 år gamle koreografen har, tross sin unge alder, tatt ballettverdenen med storm. Ved The Royal Ballet i London fikk briten i 2012 stillingen ”huskoreograf” spesielt opprettet for seg. Her hjemme har han gjestet Operaen med sin oppsetning av enakterne Ildfuglen og Vespertine, samt balletten Carmen.

Georges Bizets opera Carmen hadde sin første premiere tilbake i 1875 på Opéra Comique i Paris. Siden den gang har historien om den sensuelle og frihetssøkende Carmen begeistret publikum utallige ganger i operahus verden over. Liam Scarletts ballett om Carmen mottok etter sin urpremiere i 2015 strålende kritikker, og ikke overraskende fikk balletten igjen plass i Operaens program for 2017.

Scarlett og designer John Bausor har lagt handlingen i balletten Carmen til 1930-tallets Spania. Kostymene, kulissene og de spanske rytmene i musikken bringer oss dypt inn i en annen verden, uten å ta fokuset bort fra det fullt ut samtidsaktuelle temaet – ulykkelig kjærlighet.

Scarlett har valgt å legge liten vekt på tradisjonelle Carmen-effekter som tamburiner, gull og glitter, og presenterer heller en forestilling basert på et mer naturlig og upolert utrykk.

Tradisjonelt er Carmen fremstilt som kvinnen som krever å være kvinne slik hun vil. Hun er vakker, spiller på sex, og tar egne valg. Da historien ble skrevet var hennes oppførsel ansett som opprørsk, og det var kanskje nettopp det som fasinerte publikum mest. Utviklingen i samfunnet har imidlertid ført til at den moderne kvinne i dag ser på det å få være den kvinnen man selv ønsker å være, som en selvfølge, heller enn en lengsel.

Denne utviklingen har Scarlett og Operaen tatt høyde for, og ballettstykket klarer på mesterlig måte å løfte historien inn i det mer gjenkjennelige. Carmen er fortsatt sta, seksuell og brå, men hun er også romantisk, sårbar og pikeaktig skjør.

Norge er fremdeles ingen fullblods ballettnasjon – til det er tradisjonene for korte og miljøet for lite. Balletten Carmen bærer preg av å ha et noe ujevnt ensemble da det som skal være synkrone bevegelser ikke utføres likt nok, og i første akt påvirker dette helhetsinntrykket. Når det er sagt, musikken er vakker og enkeltprestasjonene formidable. Både Carmen, spilt av Julie Gardette, og Don José, spilt av Douwe Dekkers, leverer sin første solo til velfortjent applaus og begeistring fra publikum.

I andre akt møter vi den verdensberømte tyrefekteren Escamillo spilt av Yoel Carreño, som med dristige og humoristiske hoftebevegelser prøver å vinne Carmens hjerte. Scarletts koreografi klarer å få publikum til å le (høyt), og fungerer godt. Carmen og Josés fortvilte og altoppslukende siste kjærlighetsdans i tredje akt er kveldens desiderte høydepunkt. Danserne er som skapt for hverandre og utrykket er ekte, dypt og dramatisk.

– Jeg har lært at jobben min er å få frem det beste i andre, uttalte Scarlett i et intervju i Aftenposten tilbake i 2015. Både når det gjelder Julie Gardette som Carmen og Whitney Jensen som Micaëla, stemmer dette absolutt. Begge jentene tolker sine roller med overbevisning, og teknikken er fantastisk. Gjennomgående er det jentene som leverer i denne oppsetningen, mens gutta dessverre ikke helt klarer å skape den tilstedeværelsen som virkelig griper en.

Samlet sett er balletten Carmen en ekte, frekk og vakker opplevelse der man enklere kan kjenne seg igjen i fortellingen. Ikke et ord er utvekslet, men likevel fremstår dramaet som mer gripende enn noen gang.

I 2016 besøkte 318.786 publikummere Operaen. I følge Operaen selv har antallet besøkende holdt seg på et stabilt høyt nivå sammenlignet med tidligere år. Alt tyder på at interessen for ballett og opera er stadig, tross et noe smalere tilbud, grunnet økonomiske innstramminger i 2016.

Operaen har ikke foretatt noen detaljanalyse av hvem som kjøper disse billettene, eller hvor mange av de besøkende som har vært på mer enn en forestilling. Likevel anslår Markeds- og kommunikasjonsdirektør Kenneth Fredstie, at 70.000 av de i overkant 300.000 besøkende i 2016, var unike kunder. Om lag tretti prosent av disse var også besøkende året før.

Legger man til grunn at denne gruppen hadde med det samme følget som ved siste besøk, var hele sytti prosent av publikummet i 2016 nytt for året. Dette er et bredt nedslagsfelt i publikum, og tyder på at Operaen på god vei når sitt mål om å være inkluderende for alle.

Tallene viser også at Operaen ikke nødvendigvis må komme med nye og skarpe samfunnsanalyser for å tiltrekke seg et større publikum. Ballettsjef Ingrid Lorentzen kaller det fortellingsprosjektet, der Nasjonalballetten gjennom dans prøver å finne nye måter å fortelle historier på. Et prosjekt, som etter balletten Carmen å dømme, er en suksess.

Balletten Carmen viser oss den fornyelsen Operaen bør fokusere på: Oppsetninger der det klassiske språket bevares, mens utrykket moderniseres gjennom fokus på det som i dag er gjenkjennelig i de tradisjonelle fortellingene.

Innlegget er publisert hos Minerva 23.2.17.