Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
Meld deg på nyhetsbrevet
Kultur

Daniel Craigs briljante tolkning av James Bond

En 15 år lang karriere som 007 avsluttes ikke bare godt, men fantastisk. No Time To Die setter en høy standard for kommende filmer om James Bond.

Eirik Løkke

Publisert: 11. oktober 2021

Populærkulturens kanskje aller største stjerne – eller stryk kanskje: Populærkulturens suverene stjerne, James Bond, er tilbake på norske kinoer, og premieren slo tidligere Bond-rekorder for billettinntekter i Norge. Det er velfortjent, fordi Daniel Craigs avslutning som 007 i No Time to Die er et mesterverk. Især om vi betrakter Craigs samlede innsats, er siste kapittel et strålende punktum.

No Time to Die er ikke tidenes beste James Bond-film, og Daniel Craig er kan hende ikke den beste Bond-skuespilleren. Men måten Craig gav nytt liv til 007 bidro til å transformere Bonds rollefigur i tråd med tidsånden. Dermed reddet han merkevaren fra å bli en hvilken som helst action-franchise til å beholde sitt unikum som ubestridt nummer én. Denne teksten er derfor både en betraktning om filmen No Time to Die og Daniel Craig som James Bond.

Filmen først.

Plottet i No Time to Die følger ganske tradisjonell Bond-oppskrift; superskurk med dype sjelelige arr og sterke innslag av stormannsgalskap stjeler et biologisk våpen og truer millioner av mennesker med utryddelse. Bond, som nok en gang må returnere fra pensjonstilværelsen, blir raskt involvert i jakten på supervåpenet. Imidlertid er det CIA og den gamle kjenningen Felix Leiter (Jeffery Wright) som får tak i ham først. Ettersom forholdet mellom MI6 og CIA ikke er det beste, sender sjefen for MI6, M (Ralph Fiennes), den nye 007, Nomi (Lashana Lynch), for å bringe Bond tilbake til folden. Det hele får et tidlig klimaks i Cuba, hvor venner og fiender ender opp i action av beste Bond-merke. Det er neppe tilfeldig at de mest hardtslående er kvinner. I tillegg til nevnte Nomi fra MI6, blir vi også introdusert for den unge CIA-agenten, Paloma (Ana de Armas). Det er ikke få bad guys som ligger strødd etter at Nomi og Paloma har tømt magasinene. Jeg er usikker på om jeg skal omtale dette som feministisk, men det er uten tvil action par excellence.

Tradisjonen tro er ikke ting slik de virker å være – det er, som Felix Leiter uttaler, «vanskelig å skille venner fra fiender». Legger vi til MI6-sjefens ord om at «mens man tidligere kunne møte fiendene i åpent lende, er det nå vanskeligere å få øye på dem», illustrerer det de politiske strømningene som Bond skal operere under. Jakten på bad guys leder ham verden rundt, hvor han blant annet drar innom Norge, samtidig som han må bestemme seg for hva han tenker om sitt forhold til Madeleine Swann (Lea Seydoux).

Dynamikken mellom Bond og Swann gir filmen en ekstra dimensjon. Noe av årsaken til at dialogen mellom de to imponerer, er at produsentene har tillatt seg å bygge karakterer over tid, og at plottet delvis er drevet av de(n) foregående filmen(e). No Time to Die er i ordets rette forstand en oppfølger til Spectre, og det preger filmen på en positiv måte. Så selv om plottet er konvensjonelt, er historien uhyre velspilt og spennende. Man er aldri sikker på hvordan dette ender.

Noe man pleier å være i Bond-filmene.

I tillegg drives historien fremover gjennom stor vekt på det emosjonelle og relasjonelle. Det gjør at man i mindre grad trenger å være en dedikert Bond-fan for å like filmen.

Betydningen av en god avslutning kan generelt ikke overdrives; hvis den bommer, står man i fare for å ødelegge hele filmen. For Daniel Craig er det ekstra viktig, all den tid dette er hans definitive adjø som James Bond. Men fortvil ikke: Avslutningen er ikke bare god – den er fantastisk. No Time to Die spiller på hele det menneskelige følelsesregisteret. I så måte kunne Bond-karrieren til Craig neppe fått et bedre punktum.

Daniel Craigs transformasjon

Av naturlige grunner har oppmerksomheten rundt filmen handlet mye om Daniel Craigs avslutning som James Bond. No Time to Die har dermed blitt et testament over Craigs portrettering av 007. De fleste som har en mening om dette, faller ned på at Craig i hvert fall kan forlate Bond-karakteren med æren i behold. Flere mener også at han representerer den beste utgaven av Ian Flemmings hemmelige agent. I alle tilfeller er allmennhetens oppfatning av Craig langt bedre nå enn i starten, da Bond-produsentene offentliggjorde at det var 38 år gamle Daniel Craig som skulle bli Pierce Brosnans etterfølger. For mange var Craig et ukjent blad, og på internett florerte det med krav om å finne en annen Bond. Presset på Daniel Craig var stort, og han innrømmet selv at det plaget ham.

Den negative oppmerksomheten gjorde en allerede stor oppgave enda større, for ikke bare skulle Daniel Craig skape en James Bond for det 21. århundre, han skulle også revitalisere 007 etter at Pierce Brosnan hadde gått på tomgang. Jeg tilhører dem som liker Brosnan og som synes at han gjorde en god figur som 007. Men det finnes få unnskyldninger for Die Another Day, som uten tvil er den svakeste filmen i Bond-franchisen – på alle måter. Nettopp derfor trengte James Bond en opptur, og mye av oppgaven falt på unge Daniel Craig i Casino Royale.

Og som han leverte!

I Casino Royale definerte Daniel Craig Bond for det 21. århundre, og han har aldri sett seg tilbake. Craigs kombinasjon av energi, sårbarhet, humor og eleganse har lamslått en hel verden. I hvert fall dem som er opptatt av Bond.

Craig gjorde selvsagt ikke dette alene. Produsentenes fornyelse av MI6 bidro til å skape energi og dynamikk i Bond-franchisen. Nevnte Ralph Finnes som M, Naomie Harris som Moneypenny og Ben Whishaw som Q uttrykker alle en herlig form for britisk selvbevissthet og humor. En ting er deres evne til å formidle sitt erkebritiske indre – men vel så viktig er dialogen med Craig som også treffer blink på nær sagt alle områder.

Dog er det ingen tvil om hvem som er den store stjernen og bærer Bond-merkevaren. Daniel Craig endret 007 gjennom en herlig blanding av fornyelse og klassiske Bond-klisjeer. Det gjør tørrvittigheten hans ekstra morsom. Det mest imponerende med Daniel Craigs portrettering av Bond er likefullt hans evne til å formidle Bonds psykologi, uten at det ender i psykobabbel. Dette er tydelig forskjellig fra tidligere Bond-skuespillere, og Craigs evne til å formidle dypere emosjonelle uttrykk – ikke minst i relasjon til andre – er mer enn imponerende. Husk at å formidle en karakters psykologi gjennom å spille på et register av menneskelige følelser er generelt krevende; å lykkes med dette når karakteren heter James Bond, ja det er det antagelig få skuespillere i verden som hadde fått til.

Daniel Craig gjør det med briljans.

Det leder meg over på det klassiske spørsmålet om Daniel Craig er den beste Bond-skuespilleren. Tja – ulike epoker gjør slike sammenligninger, om ikke meningsløse, så ganske vanskelige. Men Daniel Craig var utvilsomt den rette for sin tid, og han har satt en veldig høy standard for kommende 007-filmer. Om 10 år kommer antagelig veldig mange Bond-tilhengere til å mene at Daniel Craig er tidenes beste James Bond.

Innlegget er publisert hos Minerva 9.10.21.

Publisert: 14. desember 2021
Filmanmeldelse Kultur
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Eirik Løkke

Top Gun leverer!

Oppfølgeren til den ikoniske pilotfilmen fra 80-tallet er et portrett av USA på sitt beste.
USAPolitikk og samfunnKultur
Bård Larsen

Frykt og avsky i Åndalsnes

Den nye serien Furia pakker drama, action og politikk inn i et stort og imponerende format. I sentrum står planleggingen av et høyreekstremt terrorangrep.
DemokratiTerrorismeKultur
NRK
Lars Kolbeinstveit

Harald Eia ser seg blind på velferdsstaten

«Sånn er Norge» er verken høyre- eller venstrevridd, men for teknokratisk. Harald Eia overser vår kulturhistorie for lett, skriver Lars Kolbeinstveit i Minerva om Eias nye tv-serie.
VelferdsstatenPolitikk og samfunn
Bård Larsen

Bokanmeldelse: Hårda bud i Bærum

«Bård Torgersen slår til med sin mest tilgjengelige roman til nå. Leseren får en dose av det meste: klokskap, forfall, vold, skitt og møkk og vanvidd: The Crooked Timber of Humanity.»
Politikk og samfunnKultur
Bård Larsen

Å drive politisk vendetta gjennom kulturbudsjettet er ikke et liberalt demokrati verdig

Regissøren av «Ways of Seeing» bør ta selvkritikk. Men når Frp i Oslo foreslår å trekke støtten til teateret, er de på ville veier: å drive politisk vendetta gjennom kulturbudsjettet er ikke et liberalt demokrati verdig.
Ideer
Haakon Riekeles

Bokavtalen skader lesere

Kulturminister Trine Skei Grande har nylig foreslått å utvide bokavtalen. Det vil gi en lengre fastprisperiode og høyere priser på opptil 65 prosent av bøkene.
Økonomi

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
civita@civita.no
Civita logo