Kultur

Bokessay: Spenning og satire fra historiens skraphaug

Den nye folkebilen Phobos går på rapsolje, og frityrlukta ligger som en eim over Berlin. I Simon Urbans kontrafaktiske kriminalromanlevnes kommunismen liten ære, skriver Bård Larsen i et bokessay hos Minerva. Som en kostelig satire over et bortkastet system møter vi i boken også en senil Margot Honecker – på ”pampeavfallslageret Alpha” – partigamlehjemmet.

Bård Larsen

Publisert: 10. juni 2013

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Den nye folkebilen Phobos går på rapsolje, og frityrlukta ligger som en eim over Berlin. I Simon Urbans kontrafaktiske kriminalroman levnes kommunismen liten ære.

Plan D

av Simon Urban

Press forlag, 2013

«Da Gud sto ved menneskepressen og skapte deg, må han sannelig ha vært tissetrengt.»

Betjent Wegener i Plan D

Plan D er en kontrafaktisk roman og debutanten Simon Urban har utvilsomt lest seg opp på sjangeren. Et must i så måte er Philip Roths Konspirasjonen mot Amerika, hvor Charles Lindberghs nasjonalsosialister kommer til makten i USA på slutten av trettitallet. Urban har garantert lest Robert Harris Fedreland, en kriminalroman fra et Tyskland hvor nazistene har vunnet andre verdenskrig og styrer med jernhånd. I Plan D inviterer Urban oss med i en angstridd politithriller om DDR, slik det kunne fremstått i dag hvis årene etter kommunismens sammenbrudd hadde forløpt annerledes.

I Urbans fortelling, som foregår i 2011, er DDR og Forbundsrepublikken fremdeles to selvstendige stater. Det sosialistiske DDR, under Egon Krenz middelmådige lederskap, er fremdeles dypt autoritært, om enn i en noe mindre forgubbet versjon enn under Erich Honecker. Som mange kjenner til var Krenz i virkeligheten partileder en kort stund i 1989, og ble fengslet etter murens fall. I dag lever han et tilbaketrukket og komfortabelt liv i småbyen Dierhagen i det tidligere Øst-Tyskland.

Kommunisme og bestikkelser

I Plan D står muren fortsatt, selv om myndigheten i en kort periode i 1989 lot et par millioner borgere ta veien mot vest. Gjerne riff raff og politiske skadedyr, etter myndighetens syn. Ved å love politiske og økonomiske reformer har DDR fått EU-midler, noe som i praksis er bestikkelser for å sikre tilgang til østtyske gasskorridorer fra Russland. Siden penger ikke lukter har Krenz derfor uhindret kunnet stenge muren igjen og revitalisere kommunismen under mottoet «Gjenoppvåkningen». Urbans begrepsvalg leder opplagt tankene til tidstypiske zombiefilmer. Pengene staten har tjent på gassdistribusjon østfra, er gått med i systemets ubrukelige effektivitet eller i partilederskapets lommer. Vest-Tyskland er godt klar over disse misforholdene, og forhandlingene med Vest-Tyskland om en fornyet gasskontrakt henger i en tynn tråd. Det er nemlig grenser for hva vesttysk presse og opinion er villige til å godta.

Da en tidligere partitopp blir funnet hengt i skogen ved et gassanlegg, og alle spor peker mot etterretningsorganisasjonen Stasi, brenner det et blått lys for østtyskerne. Hvis vesttyskerne får vite at Stasi (som ifølge avtalen ikke lenger skulle eksistere) står bak drap, er DDR in the funk.

Lute østtyskere og ariske vesttyskere

Politiinspektør Martin Wegener blir satt på saken. Det sier seg selv at det er en utfordring for en politimann i en autoritær stat å etterforske selve drivakselen i det korrupte systemet. Urban beskriver denne jakten i et halsbrekkende ordrikt tempo med et språk som er metaforisk og symbolmettet av en annen verden. Romanen er humoristisk og beksvart, og fremdriften i handling og persongalleri er fiffig og sjelden tilfeldig valgt. Det fremstår derfor som nær selvfølgelig at Wegener, av diplomatiske grunner, får den vesttyske ariske kjekkasen Brendel som bistand i etterforskingen.

Hele øst-vest-problematikken, manifestert i to litt hjelpeløse etterforskere, fanges i et edderkoppnett av de sjeldne. I bokens utallige allegorier over rikets sørgelige tilstand er det ingen av dem som overgår Urbans beskrivelse av Wegener og Brendels forehavender. På et tidspunkt må de av hensyn til etterforskningen presenteres nakne og i håndjern (les boken).

Til sin kompleksfulle forbauselse konstaterer Wegener at Brendel er ”glattbarbert” og gjør seg noen stille tanker: ” … vi står her, øst og vest lenket sammen med rustfritt stål, den ene nedgrodd, den andre glattbarbert, den ene med utstyret til en hormonbehandlet hingst, den andre knapt gjennomsnittlig”. Wegener er kledd i haute couture fra byråkratsystemets restlagre, preget av for mye tungsinn, usunn mat og drikke, mens Brendel er kledd i Armani, kjører Mercedes og ser ut som en amerikansk filmstjerne.

Frityrlukt over Berlin

Urban er rekvisittbevisst og sjonglerer elegant med ostalgiske markører: ”Duettsigaretter”, ubehagelige tannkremer og simpelt brennevin. Gamle trabanter hoster rundt i gatene. Innbyggerne tilbys dårlige kopier av vestlige varer og teknologi, det være seg smarttelefonen Minsk (i boken fremstilt som kultobjekt blant Prada Meinhofeliten i Vest-Tyskland) eller den nye folkebilen Phobos Agitator, som går på rapsolje. Frityrlukta ligger som en eim over et skittent og forfallent Øst-Berlin, dekket av en tynn film av fett. Selv regnværet drypper på borgerne som tungt og illeluktende nedfall, som Ulbrichts likvæsker, helt fritt for poetisk melankoli.

Wegener inviteres på etegilder i regi av partiet og her skorter det ikke på luksusvarer eller horer. Ved smaken av kamskjell får han en slags skadet Proust-åpenbaring, formulert som ”den kulinariske dimensjonen ved republikkflukt”. At man nektes visse varer som andre har i overflod er for Wegener den ”konstellasjonen som gjorde DDR-borgerne til dyr. Til laverestående kreaturer som ble holdt i bur, som var henvist til å spise det foret man slengte til dem gjennom sprinklene”.

Urban beskriver DDRs armod gjennom forbrukersamfunnets prisme. For oss som lever i overflod kan det fremstå som smålig. Mange av oss romantiserer fra våre salonger om det enkle liv når vi nipper til en Gin Tonic. Urban får på en utmerket måte frem at den materielle nøden, selv om den ikke innebærer sult, er fornedrende og, ikke minst, at den perverse tilstanden i DDRs matproduksjon og generelle materialtretthet er et utrykk for en nasjon uten innovasjon, kreativitet og glede. Alt er kopier og erstatningsvarer, alt er falskt. Alt er ujevnt fordelt. Når Wegener spiser folkehamburger, smakstilsetter han den med syntetisk «situasjonsmajones». Det er så man kjenner smaken.

Allikevel gir Urban oss stadig vekk giftige stikk i retning det kapitalistiske Vest: ”Den eneste forskjellen på Forbundsrepublikken og DDR er at Forbundsrepublikkens innbyggere ikke snakker om alt svineriet staten deres bedriver fordi de har munnen full av økologisk oksefilet. Først når magen knurrer, knurrer også mennesket.”

Skitten virkelighet, dårlige løgner

Men det er selvsagt den østtyske statsdannelsen som virkelig får gjennomgå. Nazi-Tyskland hadde i det minste en markedsføringsstrategi når de promoterte seg som Det tredje riket, kan vi lese. DDR kan ikke engang lyve ordentlig. Selv navnet er uintelligent: ”Den tyske demokratiske republikk! Land som kaller seg demokratiske, er det aldri, har dere lagt merke til det? Et løgnaktig, korrupt urettsregime som ikke engang hadde tilstrekkelig med fantasi og vidsyn til å tilsløre sine egne forbrytelser”.

Heller ikke tanken om reformsosialisme innenfor DDRs system levnes ære i Urbans roman. Ikke på noe tidspunkt fremmer Urban forståelse for at ”sosialisme med et menneskelig ansikt” eller ”Den tredje vei” er en troverdig vei ut av uføret. I den imaginære Forbundsrepublikken er det venstresosialdemokraten Oskar Lafontaine som er kansler. Lafontaine ønsker åpenbart et samlet Tyskland under en resirkulert, mer liberal form for ”reelt eksiterende sosialisme”. Urban fnyser av dette, ved å fremstille kanslerens østtyske halv-opposisjonelle venner som opportunister, borgere av sosialiststatens middelklasse, som ikke har forstått fløyta av historiens lærdommer.

Antikommunister vil trives med bokens force majeure: At tanken om Det Nye Mennesket, i en Vidunderlig Ny Verden, er en illusjon og en bløff. DDRs ideal var en gang, at staten skulle fullbyrde det menneskelige potensial, slik Isaiah Berlin fremstilte det: «Når man er enige om målene, gjenstår det bare spørsmål om midler, og disse spørsmålene er ikke politiske, men tekniske, det vil si at de kan avgjøres av eksperter eller maskiner, for eksempel i form av diskusjoner mellom ingeniører eller leger.» I Plan D er mennesker skitne, fulle av angst og beven, infantil seksualitet og misunnelse, og de er patetisk sårbare for sine omgivelser. Ut av noe så ufullkomment er ideologier som forfekter forestillingen om en fremtid hvor det ikke finnes konflikter omkring livets endelige mål, en trussel mot all frihet og ikke minst mot sannhet.

Vidunderlige nye verden

Den britiske litteraturviteren og essayisten Edmund Wilson, som i mange år var trofast stalinist, opplevde i likhet med George Orwell kommunismens hykleri og voldelighet på nært hold, i stalintidens Sovjetunionen, hvor han ble kraftig desillusjonert. Wilson skrev i 1940, i den legendariske To The Finland Station: «Når det gjelder marxismens mål og idealer, er det en side ved den som er behørig diskreditert: at staten tar over produksjonsmidlene og innfører diktatur på vegne av proletariatet, kan aldri garantere velferd og lykke for andre enn diktatorene selv.»

Og det var akkurat det som skjedde, overalt hvor utopien ble forsøkt realisert. Ikke minst i den totalitære mønsterstaten DDR. I bydelen Wandlitz utenfor Berlin bodde partifunksjonærene med sine familier adskilt fra resten av befolkningen. Her hadde de forskanset seg etter opptøyene i 1953, i komfortable hus med fri tilgang til vestlige varer, egne kokker og tjenestefolk, egne svømmehaller, fritidsaktiviteter for barna og limousiner. For ikke å snakke om sommerhusene ved Østersjøen. Da D-Marken ble innført i øst, fant man ut at 60 prosent av alle oppsparte midler i DDRs banker tilhørte 10 prosent av kontoinnehaverne. Revolusjoner eller kupp skulle frigjøre folket og fjerne tyranner. I stedet ble befolkningen sperret inne, forfulgt og myrdet, mens toppene i kommunistpartiet innsatte seg selv og sine venner som en ny adel. Slike systemer har det med å flate ut i sin posttotalitære fase, slik vi så det før kommunismens sammenbrud. Antagelig av nødvendighet. Systemets sluttfase er først og fremst forfallent og nepotistisk. Det er et trist skue. Urban har åpenbart studert dette inngående.

Alkohol som angstfordriver

Betjent Wegener er en plaget mann, forutsigbart alkoholmarinert i beste Chandler-tradisjon. Han forsøker å holde på en defaitistisk nøytralitet, eller resignasjon, men som etterforsker konfronteres han behørig med stanken av råte og forfall når han løfter på den minste flik av sosialiststatens klede. Wegener plages også av syk kjærlighet, på Jægersk vis, men der hvor utroskapen i Kristianiabohemen foregår mellom rivaliserende narsissistiske kunstnere, foregår utroskapen i Plan D på det plan at utroskapet formes av systemets iboende løgnaktighet, hvor seksualiteten er en integrert del av den autoritære ingeniørkunst. Wegener er opptatt av sex, men fantasiene hans høres sjelden hyggelige ut. Urban er seksuelt eksplisitt, med saftige beskrivelse av masete industrisex som bare en tysker kan formidle.

Wegeners døde mentor, Früchtl, går igjen i historien, som en kynisk utgave av Albert Åbergs Skybert, som en indre snusfornuftig og livstrett stemme når Wegener mister orienteringsevnen. Früchtl hører til generasjonen DDR borgere som først var nazist: ”Så ble jeg kommunist, fascistsosialist. Og i dag er jeg borger, bak murer riktignok, men en borger”, erindrer Früchtl: ”De unges ideologiske veiviser går alltid til høyre eller venstre, aldri rett frem”, fortsetter han, og ønsker at han kunne lokalisere den totalitære mentalitet i folks hjernestamme, ekstrahere den og fremstille et botemiddel mot ”den helsikes sykdommen redundant politisk generasjonsidioti”.

Margots epitaf

Som en kostelig satire over et bortkastet system møter vi i boken også en senil Margot Honecker (Erich Honeckers kone og Ministerin für Volksbildung i 27 år) – på ”pampeavfallslageret Alpha” – partigamlehjemmet. Her vimser hun sint rundt i gangene og synger viser av protestsangeren og regimekritikeren Wolf Biermann med skingrende stemme. ”Hun tror hun er en dissident som synger viser mot sin egen Erich, kan du tenke deg?” forteller bestyreren oppgitt.

Simon Urban er en stor forteller og en ordekvilibrist. Det ville være en overdrivelse å hevde at han skrevet et stykke litteraturhistorie. Boken er ikke spesielt dyp eller grensesprengende. Men den er vidunderlig kynisk, fryktelig morsom, temmelig spennende og ikke minst smart underholdningskunst av ypperste klasse.

Artikkelen er publisert hos Minerva 7.6.13.