Kinesiske og russiske interesser i Arktis: Hva betyr de for Norge og NATO?
En ting er sikkert: jo mindre is i Arktis, desto flere økonomiske muligheter.
Publisert: 10. mai 2023
Med dagens tempo på issmeltingen, vil Arktis være isfritt om sommeren innen 2035. Store naturkonsekvenser vil følge, men det stopper ikke statlige og kommersielle aktører fra å ville utnytte verdiene.
En ting er sikkert: jo mindre is i Arktis, desto flere økonomiske muligheter.
Estimater, som jeg viser til et Civita-notat om temaet, antyder at Arktishavet har betydelige mengder uoppdaget olje og naturgass. For Norge og Europa vil dette være en diversifiseringskilde, og vil være spesielt viktig etter den vestlige embargoen på russisk eksport. Det betyr også tilgang på kritiske mineraler nødvendig for batteriproduksjon.
Alle ønsker en del av den arktiske paien, og naturligvis faller spørsmål om bærekraft i bakgrunnen, noe den ironisk nok også gjør i denne kronikken. Og det har en enkel forklaring: hvis isen smelter, er økonomisk aktivitet uunngåelig.
Handelsruter vil også spille en stor rolle. Den nordlige sjøruten vil være 40 prosent raskere mellom Asia og Europa og kan bli avgjørende for å minske handelsskipenes avhengighet av Suezkanalen for frakting av gods over hav.
Problemet er at sjøruten ligger langs russiske grenser. Derfor er den nok lagt på is i all overskuelig framtid.
Med markedsmuligheter, kommer Kina – som fremmer sitt tvetydige «win-win» samarbeid. I Arktis har de satt ambisjoner om en «polarsilkevei» som skal knytte alle sammen og underbygge essensen av «win-win». Men begrepet er abstrakt og har en dyster realitet. La meg forklare med et eksempel – Zambia.
Zambia har med kinesiske lån brukt kinesisk betong og stål til å bygge infrastruktur. Med kinesiske lån får de selskaper til å bygge – men naturligvis er det kinesiske selskaper. Arbeiderne, de er kinesiske. Til slutt står Zambia igjen med store bygg og veier, men ingen selskaper med kapital eller kunnskap til å vedlikeholde infrastrukturen, for når jobben er utført, drar de kinesiske hjem.
Og når en tidligere zambisk president tryglet Kina om å bruke lokale zambisk arbeidskraft og lokale selskaper, ga Kina et klinkende nei. Dette er fordi Kina er ikke ute etter å hjelpe andre land, men heller å eksportere overfylte lagre av stål og gi arbeid til kinesiske arbeidere og selskaper.
Hvordan vinner et land som har fått masse gjeld de ikke kan betjene og infrastruktur de ikke kan vedlikeholde? Hvor er da «win-win» samarbeidet?
Det finnes ikke. Det er et retorisk spill.
Nærmere oss har vi flere eksempler. Grønland ga nesten opp egne mineralrettigheter. Finland ble nesten forført av kinesiske investorer. Og hva med framtiden? Hva gjør vi når kinesiske inntrer Nord-Norge med store løfter og større pengesekker?
Vi trenger nok ikke foreta oss mye; Kina har vist seg høyst inkompetent. Deres polarsilkevei og «Belt and Road Initiative» har vært høyst ambisiøse prosjekter som har kontinuerlig blitt nedskalert eller møtt realiteten i veggen. Kineserne viser også en manglende forståelse av utenlandske markeder og overvurderer egen evne. Resultatet er at mange bare gir opp.
For et «kommunistisk» land kjent for sine langtidsplaner, er det ironisk at Kina snur så raskt i døren. Tidligere president Jiang Zemin sa det best: «Kinesiske journalister løper alltid raskere enn de vestlige». Det er kanskje like sant for kinesiske investorer.
I sammenligning er Russlands intensjoner mer åpenbar. De vil sikre ressurser og jurisdiksjoner i regionen, samt forsvare disse. E-tjenesten i Norge viser for eksempel til økt militær tilstedeværelse langs den arktiske kysten.
Russland er i dag den mest aktive spilleren i Arktis. De har militær infrastruktur, olje- og gassutvinning, fiske og store planer videre for utvinning av mineraler.
De utbygger også infrastruktur i regionen. Ifølge Chatham House har dette et dobbelt formål – for eksempel skipsfartøy til både sivilt og militært bruk. Vi nordmenn kjenner oss nok igjen i de mye omtalte russiske trålerne i nord. At disse kan anvendes til spionasje, er nok ikke den største åpenbaringen.
Kina nøyer seg nok med Russland som sin europeiske gass-stasjon samt pitbullen mot Vesten. De får importere kritiske ressurser og får en motpol mot NATO, mens Russland – ja de prøver i alle fall i Ukraina. Her er vi kanskje inne på et skikkelig kinesisk «win-win» samarbeid.
Russland har selv valgt å bli underdanig mot Kina – kanskje fordi de må.
Sammen fører de en vanhellig allianse mot Vesten. De samarbeider i Arktis også, men de venter ikke på at Arktisisen smelter. De bryter heller igjennom.
NATOs tilstedeværelse i Arktis er en viktig komponent i dette. Finland ble medlem i forsvarsalliansen 4. april 2023, og når Tyrkia (en dag) slipper Sverige inn, vil syv av åtte Arktisstater være NATO-medlemmer.
Og da vil Russland stå alene i nord – en ny linje hvor NATO «presser på». Territorielle konflikter kan bli høyspente kriser. Enhver sabelrasling kan være på kanten av å utløse Artikkel 5.
Et angrep mot ett NATO-land er et angrep på alle.
Russisk paranoia om NATO-ekspansjon har blitt en selvoppfyllende profeti. Putin gikk til krig fordi han fryktet forsvarsalliansen skulle utvide til sine sørlige grenser.
Hva gjør han når han er «omringet» i nord?
For Norge betyr Arktis nye fronter. Tilgang på naturressurser gir oss muligheten til å diversifisere oss bort fra olje, men samtidig må balansere det med å være miljøbevisste.
Vi må være klar for arktisk skipsferde, selv uten en nordlig sjørute. Dette inkluderer handels- og redningsskip og sikkerhetsinfrastruktur på våre øyer.
Nordisk vekst vil også bety nye sikkerhetsvurderinger. Hva gjør vi når ikke-demokratiske land forfører kapitalsvake kommuner med store investeringer? Vi har allerede mistet Nikkelverket og Skaaland Grafitt til utenlandske selskaper. Hva om det neste blir et kinesisk oppkjøp?
For en fremtid uten olje, må Norge investere i seg selv. For eksempel er mange arktiske mineraler kritiske i batteriproduksjon. Kan dette knyttes til en arktisk strategi? Hva med fiske og mulige handelsruter?
Arktis smelter, og Norge må være klar.
Innlegget er publisert i Nordlys 8.5.2023.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Donald Trumps politiske selvskading kan ødelegge valget for republikanerne
Bryr Trump seg om mellomvalget?
