Alenegang i vår tid, Vedum?
EU er ikke det samme EU som vi sa nei til i 1994. Det er heller ikke den postkommunistiske tornerosesøvnen vi befant oss i den gang. Det nytter ikke å ta OL-floka når Europa er i krig og forbereder seg på mer krig.
Publisert: 2. februar 2024
Utspillene flere statsledere og ministre fra EU-land har kommet med den siste tiden kan gå utover nattesøvnen.
Estlands statsminister Kaja Kallas har advart mot et russisk angrep dersom vestlige land ikke øker sine forsvarsevner. I Sverige har både forsvarsministeren og forsvarssjefen fortalt sine landsmenn at de burde stålsette seg mentalt på muligheten for krig.
Putin kan angripe NATO om «5 til 8 år», advarte den tyske forsvarsministeren.
«Er du klar for krig?», skriver sjef for Etterretningsskolen, Kristin Ven Bruusgaard, som understreker at hjelp til Ukraina «ikke er ikke tilstrekkelig for å ivareta vår egen sikkerhet.»
Krigen og Putins krigspropaganda gir næring til russiske forestillinger om «direkte konfrontasjon med Vesten», skriver Bruusgaard, som mener det er «påfallende at det fremdeles ser ut til å herske tvil i den norske debatten om hvorvidt Russland utgjør en trussel for Norge.»
Det er altså skjedd et merkbart stemningsskifte. Europa slår alarm om at den russiske presidentens trusler mot militæralliansen kan bli reelle. Mens det tidligere fremsto som utenkelig at Russland ville prøve seg på NATO-land, snakkes det nå om som en reell mulighet.
Foreløpig kommer advarslene fra Nord-Europa, og ikke amerikansk og britisk etterretning, som blant annet forutså invasjonen, men mange av disse landene er kjent for å ha ganske god oversikt over hva som rører seg i Russland.
Noen vil sikkert hevde at dette er alarmisme, eller politisk spinn. Gjerne de samme som blåste av varslene om en russisk fullskalainvasjon av Ukraina. Men vi lever i andre tider nå. Det som var «utenkelig» for to år siden er en realitet i dag.
Noe annet som før var utenkelig, er den høyst reelle muligheten for at USA for andre gang vil velge en autoritær semifascistisk president. Isolasjonisten Trump har gjentatte ganger truet med å melde USA ut av NATO.
Selv om akkurat det kan bli vanskelig (men ikke umulig), har han også sådd kraftig tvil om amerikansk hjelp i tilfelle en russisk invasjon. Mens Putin ganske utilslørt venter i begeistring på at Trump nok en gang inntar Det hvite hus, er de liberale demokratiene i ferd med å våkne fra dvalen.
Det foregår garantert forberedelser for og hemmelige samtaler om at Europa vil måtte håndtere russisk aggresjon på egen hånd, ikke minst internt i EU.
I tillegg må de liberale demokratiene i Europa takle fremadstormende politiske krefter à la Trump, og som helt eller delvis sympatiserer med Putins nasjonalkonservatisme og forakt for liberale verdier og institusjoner.
Russland ruster opp og prepper for en ny «fedrelandskrig» mot de europeiske demokratiene. Kan EU skaffe nok penger til forsvar til å hindre russerne i å invadere for eksempel Estland?
Det er demokratiene som er under angrep, og den antidemokratiske alliansen er omfattende og sammensatt, for ikke å si kaotisk, gjerne uten annet til felles enn at de er mot den liberale verdensorden og nesten alle former for internasjonalt samarbeide, ikke minst EU.
Midt oppe i alt dette har Senterpartiet bestemt seg for at alenegang er «viktigere enn noen gang».
Tro det den som kan.
Partileder Vedum vil ikke høre snakk om å knytte Norge nærmere det europeiske fellesskapet, fordi han er «glad i Norge». Vår egen statsminister er heller konfliktsky og vil ikke ha EU-medlemskapsdebatt de neste seks årene.
Støre understreker at EU er uhyre viktig, men «å sette medlemskapsspørsmålet på dagsordenen, det ser jeg ikke behov for.» Selv om det brenner under føttene våre.
I sosialdemokratiet er man livredd for å snakke om EU-medlemskap, kanskje i frykt for å terge på seg et stadig mer europafremmed LO og for å rippe opp i gamle sår i egne rekker. Vi har den mest europaskeptiske regjering og støttespillere vi har hatt på flere tiår. Det er en tid for alt, som det heter.
Det beste man kan si om Senterpartiet er at de står på sitt. Men tidene skifter. Det som engang var (relativt) harmløs bygdepopulisme er i dag blitt en destruktiv kraft.
Det er ikke lenger bare «grasrotpreik» å sette by mot land, folk mot eliter. Og det blir enda mindre lekkert når Vedum snakker i de samme baner om det europeiske samarbeidet som ytre høyre: «Jeg er glad i landet mitt, derfor.»
Mens Vedum opplyser oss om at Storbritannia faktisk meldte seg ut av EU, for å vise at det finnes gode alternativer til EU, forteller lederen for ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland (AfD) at Brexit er til å la seg inspirere av.
AfD ønsker sitt eget «Dexit» og er ellers gjennomgående Putin-vennlige. De liberale demokratiene i EU har en massiv utfordring og må stå sterkere sammen enn noensinne. Det kalles solidaritet.
Selvfølgelig vil Senterpartiet ha seg frabedt å settes i bås med europeiske høyreradikale, men i praksis deler de langt på vei deres syn på europeisk samarbeid. Det samme gjelder mystisk nok norsk ytre-venstreside.
Det er temmelig unikt i europeisk sammenheng at ytre venstre så unisont avviser europasamarbeid. Skal de lete etter meningsfeller på dette området i Europa, er kanskje det nystiftede, «rødbrune» partiet til Sahra Wagenknecht i Tyskland det nærmeste man kommer. Noe Rødt kanskje ikke har så mye imot, men som SV ganske sikkert vil betakke seg for. Men gir det rom til ettertanke?
Det norske ytre venstre befinner seg i et helt annet Europa enn det vi har. De vil ikke vite av verken NATO eller EU. Støtte til ukrainerne har til dels sittet langt inne. Det nordiske samarbeidet de har argumentert for i årtier, befinner seg nå i NATO og EU.
Senterpartiets linje er at NATO uansett sørger for sikkerhet og forsvar. Mon det?
«Forandringen med Sverige og Finland inne i EU – og kanskje inne i NATO, gjør at det bare er Norge og Island her nord, som ikke er med i de to store, hvor NATO er forsvarsalliansen og EU sikkerhetsalliansen», sa den tidligere svenske statsministeren Carl Bildt til VG i fjor.
Heller ikke dette vil skremme Senterpartiet, hvis eksistens langt på vei er bygget på proteksjonisme. Både Senterpartiet, SV og Rødt vil i tillegg skrote EØS, bare for å være på den usikre siden.
«Forsvars- og sikkerhetspolitikk har tradisjonelt vært et av de minst integrerte områdene i EU. Men endringene skjer nå fort, særlig innenfor sikkerhetssamarbeid i bredere forstand», skriver NUPIs Marianne Riddervold.
Ukraina-krigen har for alvor satt fart i arbeidet med å styrke europeisk forsvarssamarbeid, mener hun: «EU kan levere politisk samhold, strategiske beslutninger, industrisamarbeid, sikrere forsyningslinjer, militær mobilitet, og forsvar mot hybride og ikke militære trusler som cyber-sikkerhet og beskyttelse av kritisk infrastruktur.»
Hva det snakkes og forhandles om mellom EU-land og internt i EU kan vi bare spekulere i, men det er rimelig sikkert at et enda sterkere forsvarspolitisk samarbeide, for eksempel gjennom det som kalles Rapid Deployment Force, står langt oppe på dagsorden.
EU handler ikke bare om økonomi og handel. Bokstavelig talt grunnlagt på ruinene av et Europa rystet av to katastrofale verdenskriger, er EU er også et fredsbevarende prosjekt.
I dens spede begynnelse ble EUs forløper, EEC, delvis grunnlagt med den hensikt å forhindre en ny krig mellom Tyskland og Frankrike. Ideologien bak EU var en tro på at handel og annet samarbeid uten høye murer ville fremme felles forståelse, felles interesser og forhindre krig.
Denne ideen om handel som konfliktdemper var i høyeste grad også tilfelle når det gjaldt forholdet til Russland. I EU fantes ellers en uskreven regel om at utenrikspolitikk var opp til det enkelte land, eller opp til NATO. Denne politikken tok brått slutt den 24. februar 2022.
EU-landene sendte dødelige våpen – eller penger til dødelige våpen – til en nasjon som var i krig med Russland. De massive sanksjonene som fulgte mot Russland var nok et brudd med EUs opprinnelige ideologi.
Energipolitikken ble også snudd på hodet. Særlig Tysklands forestilling om at man kunne temme Putin med gassledninger ble i realiteten oppgitt ganske umiddelbart.
Mange vil med rette hevde at Tyskland fortsatt nøler for mye i frykt for å eskalere konflikten mellom Russland og Vesten, men faktum er likevel at tyskerne i praksis har forlatt den pasifistiske utenrikspolitikken de har stått for i hele etterkrigstiden.
EU er altså ikke det samme EU som vi sa nei til i 1994. Det er heller ikke den postkommunistiske tornerosesøvnen vi befant oss i den gang. Det nytter ikke å ta OL-floka når Europa er i krig og forbereder seg på mer krig.
Ukraina søker EU-medlemskap. 85 prosent av borgerne i EU-land ønsker et sterkere forsvarssamarbeid mellom medlemslandene. I mars 2023 sluttet også Danmark seg til EUs forsvarspolitiske sammenslutning, Det europeiske forsvarsbyrået (DEA).
Med dagens utvikling kan det vise seg å være farlig å stå utenfor.
Her står vi altså, i 2024, mens verden er på gyngende grunn og det er krig i Europa: Norges fremtid som fullverdige medlemmer av Europa skal ikke diskuteres, av hensyn til populistiske støttepartier.
Vi blir stående igjen på perrongen.
Det samme gjelder det norske forsvaret, som må ta til takke med ekstra bevilgninger som knapt rekker til vedlikehold av altfor lite. Skulle vi se filosofisk på det, kan handlingslammelsen skyldes det samme som får mennesker til å bli boende i et område som før eller senere vil bli utslettet av jordskjelv.
Skulle man se mer kynisk på det, er norsk politikk mer opptatt av kortsiktige gevinster enn av å sikre sine egne borgere.
Innlegget er publisert i VG 31.1.24.
Relatert
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Island, EU og EØS
Da Finland, Sverige og Østerrike gikk ut av EFTA for å bli EU-medlemmer, ble EFTA-pilaren i EØS svekket. Dette ble likevel godtatt av partene. Dersom Island gjenopptar forhandlinger om EU-medlemskap, vil imidlertid EØS’ fremtid bli usikker.
– Handlingsregelens fedre tenkte ikke på krig
