Handel

En mafiaboss i Det hvite hus

Donald Trump har brakt mafiametoder fra sin forretningsverden inn i amerikansk politikk. Det kan bety slutten på et regelstyrt, internasjonalt system for handel og økonomisk samkvem.

Publisert: 18. april 2025

av Øystein Olsen, samfunnsøkonom i Civita

Nær tre måneder inn i Donald Trumps andre presidentperiode kan vi konstatere at han er i ferd med å omforme både det amerikanske samfunnet og internasjonal økonomi. Trump har på kort tid kommet med trusler om annektering av nye landområder, rasert deler av amerikansk, offentlig forvaltning og meldt USA ut av sentrale deler av det multilaterale, globale samarbeidet.

Vedtakene om innføring av høye tollsatser på vareimport til USA fra mer enn 60 land leder tankene tilbake til 1930-tallets konflikter og resesjon. Børser verden over har reagert kraftig, og mange økonomer spår at den handelskrigen som nå kan være på trappene, vil føre til et alvorlig tilbakeslag i verdensøkonomien.

Det er umulig å spå om Trump vil holde fast ved de proteksjonistiske tiltakene når nedgangen kommer, prisene stiger og også amerikanske forbrukere rammes. Men i skrivende stund er det liten grunn til optimisme.

Trump gjennomfører en omveltning av systemet for internasjonal handel i tråd med det han varslet i valgkampen. Han og hans medsammensvorne virker immune mot fakta og har egne oppfatninger om hvordan strenge tollregimer har påvirket den økonomiske utviklingen i tidligere perioder, for eksempel på 1930-tallet.

Bekymringene forsterkes av at sentrale personer i Trumps administrasjon på økonomifeltet lenge har argumentert for fundamentale endringer i systemet for internasjonal handel. Det gjelder både finansminister Scott Bessent og Stephen Miran, som Trump har utnevnt til å lede Council of Economic Advisers – et sentralt rådgivingsorgan for presidenten i utformingen av den økonomiske politikken.

I november 2024 publiserte Miran notatet «A User’s Guide to Restructuring the Global Trading System». I det 40 siders lange dokumentet beskriver Miran hvordan en sterk dollarkurs, som følge av dollarens status som global reservevaluta, har ført til en forverring av konkurranseevnen for amerikanske bedrifter og tap av arbeidsplasser, særlig innen industrien.

For å gjenvinne fordums industristorhet foreslår Miran en totrinns strategi.

Det første skrittet er innføring av høye tollsatser mot andre lands eksport for å styrke konkurransekraften til amerikanske bedrifter. Miran erkjenner at dette vil kunne føre til høyere innenlandske priser i USA, men mener at utslagene på inflasjonen vil dempes både ved at dollaren (på kort sikt) styrker seg, og fordi utenlandske eksportører vil måtte senke prisene på sine produkter, og dermed betale en del av tollregningen.

På lengre sikt er målet systematisk å svekke dollarkursen i forhold til de andre store verdensvalutaene. Miran har liten tro på at andre land i dagens situasjon frivillig vil gå med på å styrke sine egne valutaer gjennom koordinerte tiltak, men at de over tid vil kunne presses til å bidra. I tillegg foreslår Miran en rekke grep som USA selv kan iverksette for å svekke dollaren. Dette omfatter tiltak på etterspørselssiden, som innføring av en avgift på utlendinger for å sitte med amerikanske verdipapirer, samt å øke mengden av dollar i markedet.

Det siste ville kreve en form for aktiv medvirkning og samarbeid med Federal Reserve (FED). FEDs rolle som uavhengig sentralbank vil i så fall utfordres.

Det er påfallende hvordan Mirans faglige rammeverk er tilpasset Donald Trumps narrativ og syn på økonomi og internasjonalt samkvem. Åpenbare motforestillinger og problemer med en aktivistisk og sterkt proteksjonistisk politikk, ignoreres.

Trumps økonomiske rådgiver overser det faktum at USA har hatt sterkere vekst i produksjon og inntekter enn andre land, spesielt de siste årene. Den sterke økonomiske utviklingen ligger også bak økningen i importen og oppbyggingen av gjeld.

Det er mulig å hevde at en (for) sterk dollarkurs har drevet omstillingene i amerikansk økonomi for langt, og bidratt til underskuddet på driftsbalansen overfor utlandet. Men de strukturelle problemene, særlig i bilindustrien, stikker nok mye dypere.

Samtidig har ikke det amerikanske samfunnet hatt mekanismer og sikkerhetsnett som kompenserer grupper som blir rammet av omstillinger. Miran ser bort fra at en sterk dollar har gjort det mulig å finansiere en stadig økende gjeld til forholdsvis lave renter. Ubalansen i utenriksøkonomien kan også forklares med store underskudd på statsbudsjettet i en årrekke, som viser egen mangelfull økonomisk styring.

For Miran gjelder ikke bare «America First». Det er «America Only». Han drøfter riktignok muligheten for at høye tollsatser fra USAs side vil møtes med mottiltak fra andre land. Men han ser for seg at en global handelskrig kan unngås ved å gå skrittvis frem, differensiere tollsatser mellom land og gå inn i bilaterale forhandlinger med sentrale aktører for å presse frem løsninger.

Det mest skremmende elementet i Trumps og Mirans oppskrift for å endre rammene for internasjonal handel, er hvordan de åpent bringer inn geopolitikk, maktbruk og USAs tradisjonelle rolle i å ivareta sikkerheten både innenfor Nato og overfor enkeltland.

I den nye verdensordenen skal man ikke bare skille mellom venn og fiende, men også vurdere nøye hvor villige allierte land er til å støtte opp under USAs nye, selvbestaltede handelspolitikk.

Sikkerhetsgarantier fra USA skal ses i sammenheng med betingelser for handel. Tankegangen har påfallende likhetstrekk med mafiaens system med beskyttelsespenger. Det underbygger bildet av at Donald Trump har tatt med seg mafiametoder fra sin forretningsverden inn i Det hvite hus.

Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 16.4.2025.