Internasjonalt

Hva er egentlig galt med Trump?

«Det er ikke uvanlig å lyve en gang i blant, men vi er stort sett klar over at vi lyver. Den evnen mangler Donald Trump helt eller delvis, skal vi tro en ny bok om presidenten», skriver Bård Larsen

Bård Larsen

Publisert: 3. oktober 2017

Det mange lurer på, er om USAs president har en «plan», en slags strategi bak alle påfunnene sine, eller om han handler på impuls. Sannsynligvis utelukker ikke det ene det andre. Det er altså grunn til å anta en viss grad av planmessighet bak Trumps impulsivitet – hos Trump selv (i noen grad) – og i deler av staben hans (i større grad).

Likevel mener mange at Trumps personlighet vekter mest. De få gangene Trump agerer «vanlig» politiker, virker han ofte ganske ukomfortabel. Det er ganske tydelig at han har fått instrukser. Da er han også bundet av manus og du kan se han anstrenger seg når han temmelig mekanisk leser fra teleprompteren. Det er også kjent at Trump ikke liker å lese stort, at han har konsentrasjonsvansker og krever å få servert korte og lettfattelige oppsummeringer av komplekse saksfelt, helst på under en side. Trumps stadige uttrykk for urovekkende mangelfulle kunnskaper bør derfor ikke overraske noen.

Men hva er det med Trumps personlighet? I mediene sirkulerer en rekke karakteristikker av ham: Narsissist, psykopat, stormannsgal, og så videre. Det blir nesten fastslått at mannen lider av alvorlig karakterbrist. Der er heller ikke rart, all den tid presidenten oppfører seg på en måte som får de fleste av oss til å undres.

Grovt sett har ingen av disse karakteristikkene noen særlig gyldighet, da Trump ikke har blitt vurdert av psykiatrien. For å stille en diagnose kreves det at fagfolk konsulterer subjektet personlig, noe som ikke har blitt gjort. I USA inngår for eksempel den såkalte Goldwater-regelen i det amerikanske psykiatriforbundets etiske retningslinjer. Der står det at det er uetisk å diskutere personer man ikke har undersøkt klinisk i offentligheten. Altså er fjerndiagnose ansett for helligbrøde i fagkretsen.

En av de som likevel har tillatt seg en viss grad av fjerndiagnose er psykiateren og forfatteren Robert Jay Lifton. Jay Lifton har skrevet en rekke bøker, blant annet om de psykologiske implikasjonene rundt folkemord, massevold og tortur.

I begynnelsen av oktober kommer boken «The Dangerous Case of Donald Trump: 27 Psychiatrists and Mental Health Experts Assess a President» på forlaget St. Martins, der Jay Lifton er redaktør. Her har en rekke fagfolk innen psykiatrien gitt seg i kast med å analysere hva de mener er galt med Trump. Boken kommer utvilsomt til å bli lagt merke til.

I et intervju med presseveteranen Bill Moyers hevder Jay Lifton at han ikke uten videre bryter Goldwater-regelen. Han mener at forfatterne av boken ikke kommer med endelige og formelle diagnoser. Men han er også kritisk til hele regelens utforming, fordi den mangler en klausul om nødrett som gir fagfolk instrukser om hva man skal gjøre når risikoen for skade er større ved å forholde seg taus enn ved å snakke om en offentlig figur. Om en klient forteller terapeuten at han skal hjem for å slå i hjel kona, er selvfølgelig psykiateren pliktet til å melde fra. Psykiatere har altså ifølge Jay Lifton «plikt til å advare» mot overhengende fare, noe Trump ifølge forfatterne i høyeste grad representerer.

Allerede i mars gikk Jay Lifton og hans kollega Judith Herman ut i New York Times og advarte om at Donald Trump var farlig. Trumps vanskelige forhold til sannhet og hans manglende evne til å håndtere kriser på en edruelig måte gjør ham uskikket til å være president og til en trussel mot liberalt demokrati og nasjonal sikkerhet, mente forfatterne.

Trumps geléaktige forhold til løgn og sannhet er vel det de fleste av oss legger merke til. Det er ikke uvanlig å lyve en gang i blant, men vi er stort sett klar over at vi lyver. Den evnen mangler Trump helt eller delvis, mener Jay Lifton. I Trumps verden er randomisert omgang med løgn og sannhet langt mer enn et kynisk maktmiddel. Trump bygger opp en historie rundt sin egen person der både sannhet og løgn inngår av emosjonell nødvendighet. Trump ljuger så han tror det selv.

Den menneskeligepsyke er likevel mer komplisert enn vi aner. Folk kan tro på sine egne løgner selv om de vet at de lyver. Trump har behov for å lyve, og dette behovet overstyrer alt, også den mentale evnen til å skille mellom løgn og bedrag, mener Jay Lifton. Og behovet bunner i mannen selv. Trump er ekstremt sårbar. Han krever full lojalitet og har, ifølge Jay Lifton,stort behov for å bli likt, til og med elsket. Det fremstår kanskje som paradoksalt, for er ikke Trump kjent for å ha vært en kynisk næringslivsmann og konkursrytter, som ikke var opptatt av å være godt likt?

Det behøver ikke å være noen motsetning i det, for som forretningsmann omga Trump seg med ja-folk mens han den gang også drev urent trav mot sine motstandere. Samtidig er ikke Trump dummere enn at han forstår at han blir enda mer elsket av noen ved å være motbydelig mot andre. Presidentskapet gjør Trump til potensiell huggestabbe for en hel nasjon, der han har begitt seg ut for å gjenopprette den amerikanske drømmen og amerikansk storhet, helt egenhendig, allvitende og på rekordtid. Fallhøyden er stor og diskrepansen mellom eget selvbilde og logisk realisme har neppe sidestykke i etterkrigshistorien. Kort sagt kan man si at ingen stilling i denne verden kunne vært mer utfordrende for en mann med et lett krenkbart ego og et ekstremt lavt tenningspunkt.

Trumps forestillingsverden er altså i en evig offerposisjon: Når politikken feiler er det fordi folk er slemme mot ham. Det Trump til enhver tid føler – og det er mye og stort sett utgått fra personlig indignasjon («so sad!») – er til enhver tid slik verden ser ut for ham. Da får vi de merkeligste utslag, som patetiske og gjentagende løgner om rekordoppmøte på innsettelsesseremonien hans der det selvfølgelig ikke regnet, selv om det beviselig var lavt oppmøte og striregn. Men også renheklede og vanvittige konspirasjonsteorier, som at Obama var en utenlandsk muslim eller at de hemmelige tjenestene avlytter telefonen hans. Det er i tillegg symptomatisk for Trump at han ikke kan gi slipp på tidligere løgner. De dukker til stadighet opp i de merkeligste sammenhenger.

Robert Jay Lifton kaller Trumps oppførsel for «solipsistisk realitetsorientering»: «Solipsistisk virkelighet betyr at den eneste virkeligheten man er i stand til å omfavne, er ens eget selvbilde, attestering av eget selvbilde og å beskytte sitt eget selvbilde», sier Jay Flifton: «At en president er så bundet i den isolerte solipsistiske virkeligheten, kan ikke bli farligere for landet og for verden. Slik sett er han ikke helt ulik psykotikeren. Psykotiske oppfatter ofte virkeligheten utelukkende utgått fra selvet. Trump er ikke psykotisk, men jeg tror den solipsistiske virkeligheten vil føre til at han fjernes fra presidentskapet til slutt.»

Gitt at Jay Lifton og hans medforfattere er inne på noe vesentlig, nemlig at USA nå styres på nåde av en mann med en egoistisk personlighetsforstyrrelse, er det enkelte som hevder at Trump derfor ikke vil true de store politiske institusjonene. For Trump har ingen indre ideologisk autoritær kjerne, og autokratier skapes av ideologisk antidemokratisk målrettetthet. Men stemmer det fullt ut?

Kanskje kan man heller hevde at Trump er autoritær på instinkt? Årsaken til at han bruker nesten all sin energi (på Twitter og andre steder) på å utagere egen hårsårhet i de mest udiplomatiske former, er at mannen ikke tåler å bli motsagt. En ting er at han er vonbroten over politiske nederlag, men hovedbolken av utfallene hans på sosiale medier handler også om helt andre ting, ned til det mest banale og personlig hevngjerrige, som idrettsfolk og skuespillere. Hertil også mange av angrepene hans på de liberale institusjonene: Pressen, ytringsfriheten, kongressen, rettsstaten. For å forstå den politiske Trump er det bare å se på den private Trump. Det er ingen forskjell. Alt handler om Trump. Det er når han kan snakke om seg selv og hele sitt antagonistiske verdensbilde – uten manus – at han «briljerer».

Det er altså her vi er, i 2017. Det vi ser nå er for eksempel en president som har fått Nord-Koreas diktator på hjernen etter at Kim Jong-un gjentatte ganger og høyst forutsigbart, har sagt stygge ting om Trump. Trumps uttalelser og utsagn om å utslette Nord-Korea fremstår som et språk hentet fra de mest bisarre regimer.

Det er åpenbart at Nord Korea også er en reell trussel som er vanskelig å håndtere. Likevel, i verste fall (om ikke veldig sannsynlig) kan vi ende med en storkrig i fanget, utløst av en president som bærer et personlig og irrasjonelt nag mot en sjablongaktig totalitarist i en annen del av verden som har fornærmet han.

Trump har heller ingen dypkunnskaper om den liberale rettsstaten. Han er heller ikke interessert i den, ser det ut til. Trump er ganske enkelt ingen demokrat, fordi konseptet for ham bare er abstrakt kunnskap. Han deler altså ikke grunnverdien som frie vestlige samfunn hviler på. For Trump er demokrati noe han som ble med på lasset da han inntok Capitol Hill.

Det er her interessekonflikten mellom Trump og den amerikanske rettsstaten er prekær – og genuint farlig. Det liberale demokratiets institusjoner er opprettet i den hensikt å korrigere og være i konflikt med sentralmakten der det er nødvendig, altså stadig vekk. Trump står opp klokken fem om morgenen og hamrer løs på telefonen sin, nesten daglig, der han gir uttrykk for sin instinktive aversjon mot denne ordningen.

Trump er ikke altså ikke bare uinteressert i hvordan en liberal stat fungerer og hvorfor den er innrettet slik den er. Trump betrakter den liberale rettsorden som en personlig fornærmelse. Trumps autotarianisme er ikke engang noe særlig opportunistisk i klassisk forstand, den er rent og skjært personlig instinktiv. Ifølge Robert Jay Lifton må Trumps utilslørte beundring for enerådende despoter, som Putin, Syrias Bashar al-Assad, Filippinenes Duterte og til og med i sin tid Kim Jong-un, forstås i lys av Trumps personlighet.

Det vrimler av dramatiske, uhederlige og kaotiske twittermeldinger fra Trump, der det autoritære instinktet ofte er ganske åpenlyst. Vi har alle sett dem. Da kan det være verd å huske hva Trumps pressetalsmann Sean Spicer sa i juni 2017 (før også han falt i unåde): Presidentens twittermeldinger er seriøst ment og må betraktes som offisielle dokumenter fra Det hvite hus.

Det du ser er altså det du får.

Innlegget er også publisert i VG 1.10.17.

Publisert: 8. september 2023