Demokrati

Ett år med Trump: Skal vi tro Luke Harding, blir det neppe ett år til

Glem Michael Wolff. Den virkelig sensasjonelle boken er skrevet av Harding. Det som står på spill, er det amerikanske demokratiet, skriver Eirik Løkke.

Eirik Løkke

Publisert: 22. januar 2018

Glem Michael Wolff. Den virkelig sensasjonelle boken er skrevet av Harding. Det som står på spill, er det amerikanske demokratiet.

Det første året med Donald Trump i Det hvite hus har overgått forestillingsevnen til de fleste av oss, skjønt man på bemerkelsesverdig måte ser ut til å vende seg til det daglige politiske teater som utspiller seg i Det hvite hus.

En god illustrasjon på galskapen finner vi i den nylig utgitte boken Fire and Fury, hvor forfatter Michael Wolff har tilbragt mye av det første året i Det hvite hus for å observere Trump-administrasjonen. Skal vi tro Wolff, og det skal vi ikke uten videre, han er kjent for å være kreativ i sin fortelling av virkeligheten, så er Det hvite hus uten styring, ledet av en president som simpelthen ikke aner hva han holder på med.

Selv om Wolff er kreativ i sin omgang med virkeligheten, stemmer beskrivelsen ganske godt med det vi alle kan se: Donald Trumps administrasjon preges av fullstendig kaos.

Men den mest interessante boken om Trump den siste tiden er ikke skrevet av Michael Wolff, men av The Guardian-journalist Luke Harding. Derfor er mitt forslag at vi glemmer Wolff. Ikke fordi den type sladder ikke kan gi større innsikt, men simpelthen fordi boken til Luke Harding er mye viktigere og inneholder betydelig mer sensasjonelle og alvorlige påstander.

Og i motsetning til Wolff er Luke Harding troverdig.

Han er en prisbelønnet journalist, viden kjent for sin gravende journalistikk. I boken Sammensvergelse: Hvordan Russland hjalp Donald Trump inn i Det hvite husleverer Harding eksplosive detaljer.

Om det Harding beskriver er i nærheten av å stemme – og det tror jeg det er – snakker vi om den største politiske skandalen i amerikansk historie. Boken til Harding er således en helt nødvendig gjennomgang for alle som tar sikte på å følge russlandsaffæren det kommende året.

Det er naturligvis vanskelig å vite hva man skal tro på i en verden full av propaganda og spinn. Men det vi helt sikkert, er at Trump og kampanjen har løyet om relasjonene til Russland.

De har konsekvent benektet all form for kontakt, noe som beviselig ikke bare er feil, det motsatte ser ut til å være tilfelle.

Kontakten med Russland har vært omfattende – det vet vi helt sikkert. Vi kjenner ikke alle detaljene eller omstendighetene, men takket være Hardings grundige redegjørelse får vi et imponerende godt innblikk i viktige detaljer og ikke minst hvordan tingene henger sammen.

Det mest imponerende med Harding, er hans evne til å forklare helheten i en verden full av sensasjonelle anekdoter.

Boken til Guardian-journalisten er selvsagt kontroversiell – så da passer det godt å starte med det absolutt mest kontroversielle, nemlig det faktum at Harding bygger mye av sin sak på den tidligere MI6-agenten Christopher Steele, forfatteren av det meget omdiskuterte Steele-dossieret (notat).

Notatet til Steele ble offentliggjort i forkant av innsettelsen til Trump, og inneholdt ikke-verifiserte opplysninger om at Russland satt på kompromitterende informasjon om Trump, blant annet et videoopptak med Trump og russiske prostituerte.

Så hvor troverdig er egentlig Christopher Steele?

Svaret er at han er ekstremt troverdig. Det avhenger knapt av hvem man spør. Christopher Steele høster enorm respekt i etterretningsmiljøet og er anerkjent for sitt arbeid og svært gode kontakter i Russland.

Det var i hovedsak Christopher Steele som avslørte den enorme korrupsjonen knyttet til FIFA, som FBI senere benyttet som grunnlag for omfattende arrestasjoner.

Steeles arbeid har lenge blitt brukt av amerikansk etterretning. Så hvis det koker ned til et troverdighetsspørsmål mellom Trump og Steele, er det ingen tvil om hvem som har mest kredibilitet. Men akkurat det spørsmålet avhenger av hvem du spør, ettersom republikanerne og Fox News over lengre tid har forsøkt å underminere Steele.

Så kan man innvende: Er det ikke grunn til å se på hvem som finansierte Steele?

Og for all del – la oss gjøre det.

Steele fikk oppdraget fra firmaet Fusion GPS, ledet av den tidligere journalisten Glenn Simpson – som har et betydelig mer frynsete rykte enn Steele. Simpson og Fusion GPS har blant annet arbeidet for russiske interesser med den hensikt å påvirke amerikanske myndigheter til ikke å innføre sanksjoner mot Russland. Fusion GPS er altså et selskap som har vært villig til å arbeide for dem som er villig til å betale.

Og hvem finansierte så Fusions gjennomgang av Trump?

I første omgang var det konservative Washington Free Beacon som betalte Fusion for å lete opp saker på Trump, før Demokratene etter hvert overtok finansieringen. Og det er klart at finansieringen i utgangspunktet gjør at man bør se med skepsis på den informasjonen som fremkommer (qui bono?). Men selv om bakgrunnen gjør at vi bør betrakte informasjonen med varsomhet, innebærer ikke bindingene at vi kan overse faktum i saken. Informasjonen bør vurderes på selvstendig grunnlag.

Jeg kan knapt overdrive det poenget, så la meg være veldig tydelig på hvorfor jeg mener Christopher Steele – til tross for innvendingene – bør betraktes som særs troverdig.

Steele visste ikke hvem som finansierte Fusion GPS – og han hadde hele tiden frie tøyler fra Simpson til å utføre sin undersøkelse.
Mange av Steeles opplysninger er blitt bekreftet fra uavhengige etterretningsbyråer, også amerikansk etterretning festet lit til Steele.
I motsetning til hva mange ser ut til å tro, var det ikke Steele eller hans notat som var grunnlag for den amerikanske etterforskningen mot Trump-kampanjen.
Christopher Steele er kjent for å være veldig forsiktig i sitt arbeid og ikke bringe videre sladder. Han er ikke kjent for sensasjonsmakeri.

I sum er dette forhold som utvilsomt styrker Steele sin troverdighet. Legger vi til at europeisk etterretning gjennom sin signaletterretning observerte mye av det samme som Steele gjorde – og advarte sine amerikanske samarbeidspartnere («Dere må våkne» – som Harding skriver) om at de sover i timen med hensyn til russisk påvirkning, så finner jeg liten eller ingen grunn til å tvile på Christopher Steele – snarere tvert imot – Steele fremstår for meg som en ekte patriot. Det betyr ikke at han automatisk har rett i sine vurderinger – men det betyr at alle opplysninger som kommer fra Steele bør tas med det største alvor.

En stor styrke ved boken til Harding, er hans evne til å gå veldig detaljert til verks i sine beskrivelser av samrøre mellom Trump-kampanjen og russerne.

Hvilke amerikanere – og hvilke russere er det som har hatt kontakt?

Hva har kontakten bestått i? Og på hvilken måte er det dubiøst?

For mange vil disse navnene være kjente, det er tross alt ikke snakk om perifere personer, men Trumps nærmeste rådgivere – men detaljene er i mindre grad kjent.

Så la oss ta dette i tur og orden.

Carter Page

I mars 2016 listet Donald Trump opp fem utenrikspolitiske rådgivere i et intervju med Washington Posts redaktørgruppe.

Den andre på listen var Carter Page. Reaksjonene blant de fleste var «Carter hvem»? Årsaken til at Page var på denne listen hadde, ifølge Harding, lite å gjøre med hans imponerende CV, som var begrunnelsen fra Trump, men at han hadde uttrykt større beundring for Putin og Russland.

Pages kontakt med russere i 2016 begynte etter hvert å uroe amerikanske myndigheter. Ja, faktisk så mye at overvåkning ble igangsatt. I juli 2016 dro Page til Moskva, en reise godkjent av Trumps valgkampapparat, angivelig for å diskutere Trump-kampanjens syn på Russland. Ifølge Harding var hensikten hemmelig, nemlig et møte med Igor Setsjin, landets de facto nestleder. I det møtet ble Page tilbudt penger, i form av andeler i et kommende nedsalg av Rosneft. mot opphevelse av amerikanske sanksjoner under Trump. Samtidig ble Page angivelig minnet på at russerne satt med kompromitterende informasjon om Trump – og at han burde ha det i mente fremover.

Det er igjen vanskelig å vite hva man skal tro, men vi vet at Carter Page ikke har svart spesielt godt på spørsmålene omkring sin involvering med Russland, det har faktisk fortonet seg ganske bisart.

George Papadopoulos

Den første dominobrikken som falt i Trump-kampanjen, var George Papadopoulos. Han arbeidet som konsulent i London da han i likhet med Carter Page dukket opp på en liste over de fremste utenrikspolitiske rådgiverne til Trump.

Og det var på grunn av Papadopoulos, ikke Steele-dossieret, at etterforskningen mot Trump-kampanjen ble innledet. Papadopoulos hadde gjennom en maltesisk advokat med russiske kontakter (Joseph Mifsud) fått vite at russerne satt på kompromitterende opplysninger om Hillary Clinton – og at de var villig til å dele dem med Trump-kampanjen.

Av grunner som ikke er helt klare, valgte Papadopoulos i mai 2016 å fortelle om sine russiske kontakter til en australsk diplomat (Alexander Downer), hvoretter australske myndigheter varslet FBI, som deretter innledet etterforskning.

Papadopoulos arbeidet for Trump-kampanjen og senere i Det hvite hus, men løy i møte med FBI, for deretter å bli et samarbeidende vitne for Robert Mueller. Flere spekulerer også i om Papadopoulos kan ha brukt skjult mikrofon i Det hvite hus for å hjelpe etterforskningen.

Michael Flynn

Den tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiveren, Michael Flynn, er en annen sentral person i samrøret mellom Russland og Trump.

Og til tross for de mange advarslene Trump fikk mot Flynn, så utnevnte han like fullt Flynn til sikkerhetsrådgiver. Det var en gedigen tabbe – heldigvis for Trump endte han ikke opp med å utnevne ham til visepresident.

I motsetning til hva han selv har fortalt, mottok Flynn penger fra Russland (gjennom TV-kanalen RT), samt penger fra Erdogan-regimet – uten å oppgi dette til myndighetene.

Flynn måtte trekke seg etter han ble avslørt i løgn i sitt møte med den russiske ambassadøren Sergei Kysliak i anledning diskusjoner om opphevelse av sanksjoner. Løgnen medførte at Flynn ble tiltalt av Robert Mueller, og den interessante vendingen er at Flynn nå har status som samarbeidende med Mueller. Det er dårlig nytt for Trump.

Paul Manafort

Trumps tidligere kampanjesjef, Paul Manafort, ble i fjor, sammen med sin assistent Rick Gates, tiltalt for en rekke lovbrudd. Manafort tilbød seg å arbeid «gratis» for Trump – noe som i seg selv er ganske spesielt. Men ser vi på bakgrunnen til Manafort, er det kanskje mer forståelig.

Den tidligere kampanjelederen tjente seg rik på å bistå den russiskvennlige presidenten i Ukraina, Viktor Janukovitsj. Harding forteller om sine møter med Manafort, hvor sistnevnte forsøkte å overbevise ham om at den ukrainske presidenten var blitt statsmannsaktig. Det var selvsagt bare politisk spinn – som i og for seg verken er ulovlig eller uvanlig, om enn i dette tilfelle umoralsk.

Men enda mer betenkelig er det som kommer fram i Hardings gjennomgang av Manaforts forhold til russiske oligarker, og Oleg Deripaska, hvor det definitivt mest betenkelige var Manaforts tilbud til Deripaska om insideinformasjon om Trumps valgkamp og sågar private orienteringer. Manafort omtalte eposten som harmløs. Det er det nok få som tror på.

Donald Trump Jr.

En av de uttalelsene som jeg tidlig stusset over var Donald Trump jr. sin uttalelse i 2008 om at: «Russerne står bak en uforholdsmessig stor del av mange av midlene våre. Det renner inn penger fra Russland.» Uttalelsen stemmer godt overens med det faktum at amerikanske banker med årene har blitt skeptiske til å låne penger til Trump.

Det er to forhold som er særlig betenkelig for Donald Trump jr.: forholdet til Wikileaks og møtet med den russiske advokaten Veselnitskaya juli 2016.

Wikileaks spilte en viktig rolle i valgkampen gjennom sin spredning av stjålne eposter fra Clinton-kampanjen, som de mest sannsynlig fikk fra russisk etterretning. Samarbeidet mellom Trump jr. og Wikileaks er særs mistenkelig.

Trump jr. sine mange løgner i spørsmålet om møtet med Veselnitskaya fremstår også dubiøst. Særlig etter at det ble avslørt at selve formålet med møtet var å motta kompromitterende informasjon om Hillary Clinton.

Jared Kushner

Presidentens svigersønn, Jared Kushner, er også under mistanke for upassende samarbeid med russerne. Og det som bør være særlig urovekkende for Kushner, er tilfellet Flynn.

Flere medier har meldt at det var Kushner som gav Flynn ordre om å kontakte russerne. Nå som Flynn samarbeider med Mueller-etterforskningen, kan det slå ille ut for Kushner. Han var også tilhenger av å åpne såkalte hemmelige bakkanaler for å kommunisere med russerne.

Videre mistenkes Kushner for å ha en sentral rolle i sparkingen av Comey, samt at han også var med på møtet med Veselnitskaya i juli 2016.

Et siste moment nå er at Stephen Bannon har blitt bedt om å forklare seg for Mueller. Og det er ingen hemmelighet at Bannon og Kushner hadde et dårlig forhold i Det hvite hus. Bannon har sågar skyldt på Kushner for Trumps problemer med Russland.

Det ser ut til at Kushner har et utfordrende år i vente.

Donald Trump

Hva så med Donald Trump selv? Ifølge Harding fattet russerne allerede under Sovjettiden interesse for Donald Trump. De arbeidet aktivt for å manipulere ham med den hensikt å gjøre ham vennlig innstilt overfor russiske interesser.

Metoden var å overøse ham med smiger. Og som de fleste i verden nå har fått med seg, er den amerikanske presidenten barnslig opptatt av anerkjennelse. Det fikk han fra russerne allerede på sitt første besøk i Moskva på midten av 80-tallet, hvoretter han returnerte til USA med kritikk av Reagan-administrasjonens utenrikspolitikk.

Bare for å understreke: Det er få som tror at Trump er en slags virkelighetsutgave av «The Manchurian candidate» – indoktrinert av russerne. Det antyder heller ikke Luke Harding. Forbindelsene mellom Trump og Russland er imidlertid så massive og tvilsomme at det mest sannsynlige er at Trump på ulike måter står i gjeld til russiske interesser.

Som det så ofte heter: «Follow the money!»

Det gjør Harding på utmerket måte i boken, noe som blant annet fører ham til Trumps økonomiske transaksjoner med den russiske underverdenen. Hardings siste kapittel om hvordan Trump sikret seg finansiering gjennom Deutsche Bank etter krisen i 2008, er intet mindre enn spektakulær. Harding får ikke ut hvem og hvordan Trump fikk disse lånene, men omstendighetene rundt er tvilsomme og peker i retning av at det var russiske interesser som sikret Trump lån.

Spørsmålet om Trump takket ja til russisk finansiering, er knapt et trivielt spørsmål. Det er et avgjørende spørsmål for å komme til bunns i forholdet mellom Trump og Russland. Den tidligere MI6-sjefen Richard Dearlove mener dette spørsmålet hefter ved Trump. Dearlove mener for øvrig at anklagene om relasjonene mellom Trump-kampanjen og Russland savner sidestykke.

Akkurat det er det ikke veldig vanskelig å være uenig i.

Det vi derimot helt sikkert vet, er at Trump konsekvent har nektet å si noe negativt om Putin, og at han ved gjentatte anledninger har hyllet ham. Han har sågar uttalt at han tror på Putin når han sier at han ikke forsøkte å påvirke valget i USA.

Trump har altså valgt den russiske presidentens ord fremfor sin egen etterretning. Det er igjen så sensasjonelt at det er vanskelig å tro at Trump ikke forsøker å skjule noe i sitt forhold til Russland. Vi vet at Trump og hans nærmeste medarbeidere lyver. Men vi vet foreløpig ikke hvor dypt løgnen stikker.

Mueller vs. Trump

Man kan være relativt sikker på at Spesialetterforsker Robert Mueller har nøyaktig samme informasjonen som Harding – antagelig har han også mye mer og bedre bevis.

Mitt tips er at Robert Muellers etterforskning, når den avsluttes, kommer til å være eksplosiv og inneholde grunnlag for riksrett.

Men det er ikke sikkert Kongressen av den grunn vil reagere. Polariseringen i USA har nådd så store høyder at den konservative bevegelsen kan ende opp med å akseptere russisk innblanding i valget all den tid det tjener dem selv.

I så måte kan Robert Muellers etterforskning ikke bare bli et spørsmål om Trumps fremtid i Det hvite hus, men også et spørsmål om det amerikanske demokratiets fremtid.

Artikkelen er publisert hos Minerva 20.1.18.

Publisert: 10. mai 2023