Demokrati

Orbáns nære bånd til Putin

Valget i Ungarn er viktig for langt flere enn ungarerne.

Publisert: 4. april 2022

Denne uka fikk vi høre at forsvarsministermøtet i Visegrád-landene (V4), som skulle avholdes i Budapest, var avlyst.

Regjeringene i Polen og Tsjekkia nektet å møte opp i protest mot Viktor Orbáns «pro-russiske» standpunkt. «Jeg har alltid støttet V4, men jeg er virkelig lei meg for at ungarske politikere nå anser billig russisk olje som viktigere enn ukrainsk blod», skrev den tsjekkiske forsvarsministeren Jana Cernochova på Twitter.

Polen, som i likhet med Ungarn har autoritære utfordringer, er trukket nærmere USA og EU under Ukraina-krisen, men da på et realpolitisk nivå. For regjeringspartiet Lov og rettferdighet (PiS) er det ikke Putin som autokrat de har størst problemer med, men Russland som overgriper. Polakker har aldri tilgitt sovjettiden

Ungarns forhold til Russland er av et helt annet kaliber enn Polens. Orbán har i lang tid arbeidet aktivt for å nærme seg Russland, både økonomisk og politisk. For Putin har forholdet til Ungarn vært kjærkomment. Moskva verdsetter Orbán-regjeringens destabiliserende potensial på EU- og NATO-nivå. Kontakten mellom Ungarn og Russland er såpass intens at det i teorien burde ført til et dårlig forhold mellom Ungarn og Polen.

Men forholdet dem imellom har vært ganske godt – inntil nå. Det skyldes både et ideologisk broderforhold og et strategisk sammenfall i forholdet til EU. Begge landene styres av regjeringer som er nasjonalkonservative og illiberale. Begge landene er under press fra EU på grunn av nedmontering av maktfordelingsprinsippet.

Mange forestilte seg at krigen i Ukraina ville være en game changer. Orbáns utilslørte fraternisering med Putin ville bremse opp, mente mange. Slik ser det ikke ut til å gå. Orbán velger ufortrødent å ri videre på to hester og ser ut til å spinne krigen til egen fordel. Han har motvillig blitt med på EUs sanksjoner, men avviser Ukrainas ønske om ungarsk våpenstøtte.

Da statsministrene i Visegrád-landene dro til Kiev for å vise sin støtte til Zelenskyj, ble Orbán hjemme. Fordi han «hadde annet å gjøre». Han har gitt uttrykk for uansett å ville blokkere et eventuelt ukrainsk EU-medlemskap.

Dette føyer seg inn i rekken av dobbeltkommunikasjon og det mange mener er ganske åpenbare sympatier for regimet i Kreml. Blant mange ungarere som er bekymret for landets økonomi, fremstår dessuten Orbán som fredsmegler og landsfader, som den som ønsker dialog fremfor konflikt i motsetning til opposisjonens krigshissere. 81 prosent av Fidesz-tilhengerne ser på Orbáns forhold til Putin som tilfredsstillende.

For de som kjenner Orbáns historie fremstår det gode forholdet til Russland underlig. I unge dager var Orbán en kompromissløs demokratiforkjemper under kommunismens dødsralling. For demokratiforkjemperne ble den sovjetiske, blodige invasjonen i 1956 aldri glemt. Diktaturet i Ungarn overlevde under Den røde hærs beskyttelse.

Likevel har Orbán knyttet nære bånd til den gamle KGB-obersten Putin, til mannen som vil gjenreise det russiske imperiet.

For å forstå dette må vi se til det store hamskiftet i de fleste postkommunistiske landene, der kadre fra det gamle regimet ganske sømfritt og etter kort tid fremsto som nasjonalister. Det handler selvsagt om makt denne gangen også. Men også om hulheten i de sosialistiske landene og deres tjenerskap.

Da kommunismen brøt sammen fløt motsetninger og uoppgjorte strider fra mellomkrigstiden nesten umiddelbart opp til overflaten igjen.

Etter invasjonen i Ukraina melder flere spørsmål seg. EU har lenge presset Ungarn for brudd på elementære demokratiske spilleregler. Noen har tatt til orde for å kaste dem ut av unionen. Det er ikke på dagsorden nå. Det siste EU trenger er et Ungarn i Putins fang.

Problemet for Orbán er ikke Russlands fravær av demokrati, men mangelen på penger. Det som bekymrer er at med en ny Fidesz- periode, noe det ligger an til, så er det ikke gitt at Ungarn blir værende i EU. Orbáns beskrivelse av et EU er ikke veldig beroligende:

«Etter kommunistisk byråkrati ønsker vi ikke nye diktater, denne gangen fra Brussel. Vi vil ikke gi opp retten til å forsvare grensene våre, til å stoppe migranter … vi insisterer på at ekteskap i Ungarn er mellom mann og kvinne, at en far er en mann og en mor er en kvinne … og de bør la barna våre være i fred.»

De fleste tror dessuten at en ny seier til Orbán vil autokratisere Ungarn ytterligere, denne gangen over i det genuint autoritære. Altså fra en slags spagat mellom halvveis demokrati og halvveis diktatur, til et helstrøkent autokrati. Hva gjør EU da?

Orbán har klart uttrykt at Ungarn ikke kan være med på sanksjoner som stopper handelen med olje og gass. At Ungarn er bekymret for tilgang på energi og drivstoff er sånn sett ikke oppsiktsvekkende, og i tråd med hvordan store deler av Europa stiller seg til å stenge de russiske kranene.

Men Orbáns lunkne holdning til sanksjoner og protester mot Russland er drevet av langt mer enn materiell egennytte. Orbán og Fidesz har i en årrekke knyttet sterke bånd – og det er snakk om ideologisk forbrødring.

Da Orban lanserte sin teori om «illiberalt demokrati» i 2014 listet han opp Russland som eksempel på et vellykket illiberalt samfunn. I likhet med Putin fokuserer Orbán på «kristne» verdier og på å gjenopprette nasjonal stolthet. Både Russland og Ungarn hevder å være under angrep av fra Vesten, og begge har erklært krig mot «utenlandsfinansierte aktivister».

Orbán og Putin deler grandiose forestillinger om svunnen storhet. Putin vil samle alle russiske folk spredd rundt i det tidligere Sovjetunionen for å gjenreise det tsaristiske/stalinistiske imperium. For Putin er oppløsningen av Sovjetunionen imperiets største tragedie, et nasjonalt traume.

Det store traumet for Orbán er Grand Trianon-traktaten som ble undertegnet i Versailles etter den første verdenskrig. Ungarere ble spredd for alle vinder og Ungarn mistet over halvparten av sitt territorium da det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet ble oppløst.

Orbánismen er som putinismen og annen etnisk, historiserende nasjonalisme (great-again-syndromet), slik som Erdogans pan-tyrkisme og Slobodan Miloševićs pan-slavisme, grunnleggende nostalgisk. Det meste handler om det som var og langt mindre om det som skal komme.

Legitimering av makt og autoritært styresett ligger nesten utelukkende i ulike typer revansjisme og historisisme (den edle og enestående ideen om et folks tragiske skjebne, bundet av historien som tilsier at det ekte folket skal reise seg igjen). Fundamentet er et nesten knivskarpt skille mellom det moderne og modernitet.

Kort forklart har reaksjonær nasjonalkonservatisme alltid fortalt oss at selv om Vesten har lykkes storslagent med industri, teknologi og økonomisk fremgang, er den liberale kulturen uten røtter og sunne verdier. I Orbáns verdensbilde er den ungarske folkesjela autentisk og nobel, mens EU og den liberale verdensorden er falsk, svak, men også truende i sin spredning av nedbrytende verdier.

Det største problemet med nasjonalistiske eventyrere er at de ikke «forstår» at Vestens teknologiske og økonomiske fremgang er uløselig knyttet til den demokratiske og bevegelige kulturen som overvant kulturalisme og stagnasjon. Derfor ser vi gang på gang at reaksjonære stater breddfulle av overmot til slutt viser seg å være grunnleggende mislykkede – og bitre.

Da gjenstår makt, både som styreform og militært. Makten snakker på vegne av ideene (det vi kjenner som makt gir rett). Men, som vi har sett de siste ukene, heller ikke rå og brutal makt klarer å gjøre russere ut av ukrainere. Heller ikke alle russere er Putins russere, selv om de enn så lenge sitter i diktatorens skrutvinge.

Orbán har jobbet iherdig for å strømlinjeforme en nasjonal historie i tråd med mytene om en gyllen fortid. Universiteter som fremmer moderne, løssluppen, «postmoderne» tankegang stenges og kastes i praksis ut av landet, skolebøker blir omskrevet i patriotisk ånd og statuer av nasjonalistiske ledere med fascisme i bagasjen blir oppført på landets torgallmenninger.

Her finner vi også den viktigste forklaringen på hvorfor Orbán – og mer i det skjulte, Putin – har blitt ledestjerner for populisthøyre i Europa og USA. Her hjemme har Fremskrittspartiets Tybring-Gjedde tatt til orde for å godta Russlands annektering av Krim, samt utropt Orbán til «Europas siste skanse».

Politiske bevegelser som sverger til etnisk nasjonalisme, som sørger over tapte skanser og inntoget av fremmede folkeslag, klarer ikke å motstå fristelsen som ligger i felttoget mot liberale verdier, dekadanse og modernitet, samt i dragningen mot kraftfullt no-bullshit-lederskap.

Den åpenbare og uttalte fellesnevneren er reaksjonær kulturpessimisme, et fenomen som kanskje ikke direkte er fascistisk, men som Bernt Hagtvet har sagt om noe tilliggende, «det ligner veldig»: Den kristne kulturen er i ferd med å bukke under for press fra homofile, transaktivister, globalister og generell falskhet. For populisthøyre har Ungarn blitt et utstillingsvindu for kulturkrig der de gode kreftene er seierherrer.

Med Orbáns egne ord, i 2020, ved minnesmerket på Kossuth-plassen i Budapest på den nasjonale høytiden som feirer Stefan I, Ungarns første kristne konge:

«Vi ungarere står på scenen i europeisk historie som forkjempere for overlevelse … Det er ingen annen nasjon i verden som ville ha overlevd et århundre som dette … Vest-Europa har gitt opp det kristne Europa. I stedet eksperimenterer det med et gudløst kosmos, med regnbuefamilier, med migrasjon og med åpne samfunn.»

Det er ikke for ingenting at Donald Trumps tidligere rådgiver Steve Bannon har utropt Orbán som «the most significant guy on the scene». Orbán har med stor glede tatt imot Trumps velsignelse foran dette valget. Det kan godt tenkes at Orbán ser fremover, mot en mulig ny Trump-periode. Opprustningen som skjer i Europa i kjølvannet av overfallet på Ukraina må også tolkes som et føre-var hvis USA under Trump 2 trekker seg helt eller delvis ut av Nato.

Hvilken rolle Ungarn da vil spille er uviss, mye avhenger av hvilken vei Putin-vinden blåser, men det er også nærliggende å tenke seg at Orbáns forbindelser til Russland neppe vil svekkes av et isolasjonistisk, kanskje Putin-vennlig regime i Washington.

Valget i Ungarn er viktig for langt flere enn ungarerne. Selv om ingenting er sikkert og valgdagen kan by på overraskelser: Slik det ser ut nå går det mot en komfortabel valgseier for Viktor Orbán og Fidesz. Lite tyder på at Ungarn vil gå i mer liberal retning. En nøkkel til Orbáns suksess har vært evnen til å lage valgordninger der opposisjonen er tilnærmet sjanseløs.

I de neste fire årene vil Orbán ganske sikkert lukke enda flere handlingsrom for maktoverføring.

Det kan by på store problemer for EU, for den demokratiske beredskapen i Europa og for den uvisse geopolitiske situasjonen i østområdene.

Innlegget er publisert i VG 2.4.2022.