Demokrati

Meloni og post-fascismen vinner ukens valg i Italia, uansett

Ved forrige nasjonale valg fikk de fire prosent. Til parlamentsvalget 25. september kan det post-fascistiske partiet Fratelli d’Italia få 25 prosent. Uansett utfall vil de gå seirende ut, kanskje med partileder Giorgia Meloni som Italias første kvinnelige statsminister.

Knut Jørgen Kirkeberg

Publisert: 25. september 2022

«Mussolini var en god politiker som ga mye for Italia». Til Giorgia Melonis forsvar sa hun ikke det i valgkampen som nå entrer sin siste uke i Italia, men i et nylig avdekket intervju fra hun var 19 år og medlem i den italienske sosialbevegelsen, Movimento Sociale Italiano.

Nå 45 år gamle Meloni er partileder for det sterkt nasjonalkonservative partiet, Fratelli d’Italia, bygget på restene av restene av Mussolinis virkelig fascistiske styre og parti. Partiet blir i mange sammenhenger tilkalt som post-fascistisk. Det er korrekt med tanke på partiets historiske forankring, men ikke korrekt hvis en tolker innholdet i partiets politikk.

Beskyldningene om Melonis og partiets fascistiske røtter har likevel haglet etter det ble kjent at sittende statsminister, Mario Draghi, må gå av. 25. september skal italienerne stemme frem hans etterfølger.

Meningsmåling på meningsmåling har ikke bare siden valgdatoen ble kjent, men over flere måneder spådd en klar seier til høyresiden «centrodestra», med nesten 50 prosent av stemmene. Høyrebølgen skyldes ikke en ny begeistring for kjente travere som Silvio Berlusconi eller Matteo Salvini. Det er Giorgia Meloni som nå seiler opp som Italias neste, og første kvinnelige, statsminister.

Melonis parti, Fratelli d’Italia, er sterkt orientert om italienske interesser, italiensk produksjon og italienske familier, under mottoet «Gud, frihet og nasjonen». Tross den proteksjonistiske linjen og sterk opposisjon mot Draghis samlingsregjering, har Meloni vært en aktiv motstander av styresmaktene i Moskva siden krigsutbruddet i Ukraina. I praksis har hun fra opposisjon støttet Draghis internasjonale linje mer enn enkelte regjeringspartnere.

Meloni er ikke bare meget sosialkonservativ, men har med norske øyne flere meninger som kan tolkes anti-liberale. Hun er eksempelvis imot homofilt ekteskap, adopsjon for likekjønnede par og all form for kjønnskvotering. Hun er sterkt kritisk til abort, men har sagt hun ikke ønsker å røre ved den italienske retten til selvbestemt abort skulle hun bli statsminister. Hun har derimot sagt hun ønsker «en rett til å ikke ta abort».

På andre siden av partilandskapet står motkandidat til statsministerposten, sosialdemokrat Enrico Letta. Lettas parti, Partito Democratico, kan utkonkurrere Melonis om førsteplassen, uten at det sikrer han forrang på stillingen som Draghis etterfølger. På meningsmålinger er venstresiden «centrosinistra» gjennomgående for små med rundt 15 prosent oppslutning bak centrodestra.

Letta har ikke evnet å kapitalisere på status quo Draghi etterlot ham. For Letta er i praksis Draghis naturlige etterfølger i moderat og internasjonal målestokk, men mangler mangt med karisma for å kapre de italienske stemmene. Det er nesten litt sjokkerende med tanke på at han tidligere har vært statsminister.

Uavhengig av hvilket parti som blir størst og hvem som kommer i regjering etter 25. september, er valgets vinner uansett Giorgia Meloni og partiet Fratelli d’Italia. De vil få nærmere en seksdoblet oppslutning fra sist nasjonale valg i 2018.

Som argumentert for i et nytt Civita-notat på norsk, må ikke ytre høyres vekst i Italia overraske den norske eller europeiske seer. Landet har ikke hatt en høyreregjering på over ti år. Når høyresiden har styrt Italia har ytre høyre i tillegg vært fast inventar i regjeringskontorene.

For hvem enn som ender opp som Italias neste statsminister, vil vedkommende lede ett G7-land med høyt ansvar for Vestens videre kamp mot Russland. Melonis sannsynlige regjeringspartnere, Berlusconis liberalkonservative EPP-parti, Forza Italia, og Salvinis mer høyrepopulistiske parti, Lega, har tidligere hatt særs vennlige skussmål med Putin og russisk styre.

Deres to partier vil til sammen bli jevnstore med Melonis parti, Fratelli d’Italia. Det vil kanskje tvinge Meloni til å endre den italienske tonen ovenfor Russland, vekk fra hennes og Draghis fordømmelse til en noe mer imøtekommende tone med Moskva. Salvini har blant annet tatt til orde for å revurdere noen av de innførte sanksjonene, og Berlusconi var på sin side i utgangspunktet imot å kaste ut Russland av det daværende G8-samarbeidet i 2014 etter annekteringen av Krim.

Som notatet poengterer, må vi ikke vente lenge på de første gnisningene mellom Melonis Italia og von der Leyens EU. Meloni, Salvini og Berlusconi ønsker å reforhandle flere av vilkårene for mottak av gjenoppreisningsmidler fra EUs massive rekonstruksjonsfond, hvor Italia er største mottaker, med nærmere 200 av 750 milliarder euro. EU har foreløpig sagt seg motvillig til å reforhandle den allerede inngåtte avtalen.

Det italienske forholdet med Frankrike vil i tillegg bli gjenstand for debatt, da Meloni og Macron er langt fra bestevenner etter mangt med tidligere feider. Etter at Draghi signerte en ny bilateral avtale i 2021 med Macron og Frankrike, sa Meloni eksempelvis at «denne avtalen ikke gjør Roma til noe annet enn en fransk koloni».

Jeg tror det er like sannsynlig en ny høyreregjering i Italia kan sitte over mange år som kun noen få måneder. Meloni kan vise seg å bli Italias fremste statsminister til dato, eller blant de mer fordømte. Regjeringsprosjektet kan i praksis ende opp som noe moderat som noe populistisk, og noe teknokrati kan mest sannsynlig bestå i Melonis egen regjering.

Poenget er at i italiensk politikk kan alt skje, men det skal godt gjøres hvis landets neste statsminister ikke stammer fra ytre høyre, ikke heter Giorgia Meloni og ikke representerer restene av restene av italiensk fascisme.

Teksten er publisert i Minerva 23.9.2022.