Denne julen skal være ukrainernes jul

Men denne julen ønsker vi ikke fred i Ukraina. Heller ikke våpenhvile. Det er den eneste måten Ukraina kan overleve på.

Bård Larsen

Publisert: 19. desember 2022

«Da jeg døde, spylte de meg ut av tårnet med en slange.» Ordene er hentet fra Randall Jarells «The Death of the Ball Turret Gunner». Det kjente diktet illustrerer døden i et B-17 bombefly under den andre verdenskrig. Nærmere bestemt slutten for en skytter fanget i den trange kuppelen som henger under buken på flyet. Jarrell fremstilte den som flykroppens livmor.

Jarrell beskriver krigens tap og redsler. De samme tap og redsler som skjer flerfoldige ganger om dagen på de ukrainske dødsmarkene. Som i de fleste andre kriger handler det om å påføre fienden tap uten selv å lide store nederlag.

Ukrainerne holder egne reelle tapstall tett til brystet. Det hører vi forståelig nok lite om, for hvem vil ta motet fra de håpefulle? Så mange som 40.000 ukrainske soldater kan være døde, for det meste unge gutter og jenter. Opp mot ti tusen sivile er drept så langt. Ukrainerne blør, både på slagmarken og i byene. Artilleridueller ødelegger industriområder. Tusenvis av sivile tvinges til å gjemme seg i kjellere eller flykte for livet, i scener som minner om verdenskrigene.

De fleste av oss har sett videosnuttene av modige jenter og gutter fra den ukrainske fronten: Unge hipster-jenter i uniform som danser foran howitzere og roper «Slava Ukraini!» Unge menn som viser seierstegn og spiller gitar på toppen av en stridsvogn. Men vi skjønner også at det er mer. Mange av dem vi har sett smile er nå døde.

Hva skjer inne i en tanks som blir angrepet? Hvordan oppleves det å tråkke på en landmine, å bli skutt i skyttergraven? Hva skjer egentlig i «kjøttkvernen»?

Artilleriild er et inferno. Soldater sprenges i filler, de mister armer og bein. Hud forkulles og hoder rives av. Overlevende vasser rundt i skyttergravene i gjørme, blandet med blod, oppkast og innvoller, under støvlene. Vanlige skader inkluderer andre og tredje grads brannskader, brukne bein, arteriske blødninger, hjerneskader, ryggmargsskader, nerveskader, lammelser, tap av syn og hørsel og posttraumatisk stresslidelse.

Krigen i Ukraina er langt på vei en panserkrig. Tilværelsen i en stridsvogn er klaustrofobisk og brutal, omtrent som i Jarrells dikt. Det er et av de siste stedene du vil være i en krig. En stridsvogn som blir gjennomboret av granater vil ofte eksplodere av egne ammunisjonslagre.

Teoretisk sett vil mannskapet kunne føle intens smerte før de blir utslettet, men de vil ikke ha tid til å reagere. Andre blir sittende fast i et flammehav. Ved tusen grader kommer døden fort, men ikke fortere enn at du rekker å oppleve helvetes pinsler.

Vi må ikke tenke på krigen i Ukraina som «politikk med andre midler», som et spill om hegemoni og territorier, slik krig gjerne dekonstrueres i den post-totalitære offentligheten eller blant såkalte realister.

Krigen i Ukraina er en ekte krig, som i gamle historiebøker.

I snitt dør det trolig et sted mellom to og fire hundre på slagmarken – daglig. Enda flere blir kvestet for livet. Krigen er nådeløs og vil ved sin slutt antagelig gjøre krav på mange hundre tusen menneskeliv. Ti ganger dette antallet vil traumatiseres.

Det er samtidig en spesiell form for krig. Angriperen har til hensikt å utslette nasjonen som sådan, og om nødvendig, alle menneskene som bor der. Utsiktene til en fredsløsning er små og ligger veldig langt frem i tid.

Fordi fascistene i Kreml allerede fra dag én under invasjonen proklamerte at ukrainere er undermennesker. Mulighetene for en våpenhvile forsvant med Butsja. Du tar ikke drapsmannen i hånden, minst av alt mens han holder kniven i den andre.

Krigen i Ukraina er en eksistensiell krig for frihet, mot tyranni. Det er ikke første gang liberale demokratier slåss for livet mot en brutal og nådeløs tyrannisk makt. Den som er marinert i frihet, trygghet og velstand har lett for å glemme det. Våre safe spaces handler om rett til å ikke bli fornærmet, ikke om vern mot diktatur, vold og død.

Ukraina minner oss på at ordet fiende kan ha et helt reelt innhold. At demokratiene er sårbare og omgitt av mennesker, ideer og stater som oppriktig ønsker oss vondt. Krigen viser også at når det virkelig røyner på, så kan demokratier slå hardt og grusomt tilbake.

Alternativet er å bli slukt av tyranni. Alternativet er en stat som dreper sine kritikere. Da blir våre hjemlige bekymringer små til sammenligning.

Denne julen bør vi be til vår høyere makt (hva nå den måtte være) om at ukrainske soldater kommer seg gjennom vinteren uten katastrofale tap. Det krever, så grusomt det enn høres ut, at så mange russiske soldater som mulig faller på slagmarken. På ukrainernes vegne kan vi håpe at de utkommanderte russiske soldatene, som er dårlig utrustet og umotiverte, men likevel ikke umotiverte nok til å kvitte seg med sin egen tyrann, ikke klarer seg gjennom vinteren i skyttergravene.

For dette er sivilisasjonskrigens grusomme kjensgjerning: Den eneste veien til seier over barbariet er å nedkjempe fienden. Ukraina kan ikke vinne uten at veldig mange flere russiske soldater faller.

Vi kan be for at russere flest får en fæl jul. For at sanksjonene biter og gjør et jafs inn i julefeiringen: Ingen iPhoner til ungene. Ingen indrefilet for middelklassen. For at mange vil savne dem som har lidd en meningsløs død i Ukrainas skyttergraver. At mange vil savne hundretusener av unge menn som har flyktet fra mobilisering. Vi bør håpe at alt dette gjør vondt. At bitterheten tar tak.

Ikke som hevn over falne ukrainerne. Ikke som hevn over at russerne bomber energiforsyningen, slik at ukrainerne fryser. Heller ikke fordi russere flest ikke tar affære, men stadig lar seg underkaste Putins slaveregime.

Vi bør ønske dette fordi nød er det eneste som vil gjøre stort nok inntrykk. Russere flest (men ikke alle) er vant til slavemoral, vant med krig og deportasjoner. Kynisme og fatalisme rår, etter mange tiårs forrående politisk kultur. En vond rekke av statssystemer som har rendyrket forakt for svakhet, har gitt resultater.

Det er et selsomt syn å sammenligne iranske kvinner – både ute og hjemme – som kjemper med livet som innsats mot tyranniet, med russiske menn som har flyktet fra mobilisering., nesten en million i tallet, men som stort sett holder tyst. De vil hjem til livet slik det var før mobilisering, ikke kaste Putin. Russere flest er ikke så mye imot krigen i Ukraina, de vil bare ikke dø for den. Vi hører heller ikke så mye fra rundt 20.000 nordmenn med russisk opphav.

Det er egeninteresse, ikke moral, som kan få en slutt på krigen – og Putin. Moralen kommer senere. Den siste tiden ser vi små tegn til at russere er i ferd med å miste tålmodigheten. Når tapene blir store nok på fronten og elendighet trenger seg på hos den russiske middelklassen, først da kan folks oppmerksomhet, hvis vi er heldige, rettes mot egen tyrann og krigen der ute.

Nær åtte millioner ukrainere har flyktet fra Putins overfallskrig. I tillegg har Russland tvangsdeportert minst en million ukrainere, for det meste kvinner og barn. Bare under den russiske tilbaketrekningen fra Kherson ble 60 000 ukrainere deportert på mindre enn en uke.

Masterplanen består i å la ukrainske kvinner brukes som Putins rugekasser. Barna vil «glemme» at de er ukrainere. De kan til og med settes inn som kanonføde mot eget folk etter hvert. Med andre ord en russisk variant av Lebensborn, Heinrich Himmlers avls- og adopsjonsprogram, og dens særlige omsorg for «rase- og arvebiologisk verdifulle» mødre og barn.

For dette er etnisk rensing skrevet inn i folkemordkonvensjonen: «Å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen», samt «med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe».

Fred er ikke mulig før barna blir sendt tilbake til hjemmene sine. Det vi bør ønske til jul er at den ukrainske hæren har styrke nok til å begrense, og til slutt forhindre, russernes mulighet til å utslette det ukrainske folk.

Krigen i Ukraina har ugjendrivelig avdekket Vladimir Putin som en forhistorisk tyrann. Regimet hans er nådeløst, men også latterlig og banalt: Det tyter mindreverdighetskomplekser ut av den stormannsgale fasaden. Den brautende voldeligheten utøves med dyptgripende amatørskap.

Putin, de medskyldige og utallige tilretteleggere gjør seg konsekvent skyldige i alle moralske, etiske, institusjonelle, økonomiske og folkerettslige regler og normer som er å oppdrive.

Slik fremstår Russland som statlig ondskap i udestillert form. Det er i ferd med å gå opp for oss at historien gjentar seg, om enn ikke presist: «Z» er blitt Putins svastika. Den er å finne på uniformer, våpen og militære kjøretøy som bringer død til Ukraina, og den er å finne på jakkeslagene til de som vil vise hengivenhet til morderstaten.

Det voldelige, imperiale Russland er dømt til fortapelse. Det finnes ingen vei tilbake og inn i en internasjonal rettsorden, ingen avtaler med dette Russland vil være av verdi, alle dører er stengt. Spørsmålet er bare når det hele imploderer og hvor stor skade de vil kunne påføre verden før det skjer. Det er fremdeles rom for å gjøre stor skade.

Russlands fremferd i Ukraina sier noe om hva som venter den som ikke underkaster seg Kreml. Til jul bør vi derfor be for at dette ikke får spre seg til andre nasjoner.

Det er ukrainerne som kan sørge for det, og de betaler i dyre dommer. De betaler i skyttergravene, krypende i møkk og piss og blod. Det er ukrainerne som sitter i kjellere og i undergrunnsstasjoner, mens russiske missiler regner fra himmelen og ned over infrastruktur og boligblokker.

Det er ukrainere som må tilbringe julen i mørke og kulde, mens tankene deres går til sønner, døtre, fedre og venner som kanskje, kanskje ikke, vil leve når våren kommer.

Under andre verdenskrig handlet det ikke om forhandlinger, men om å vinne på slagmarken. Logikken var like «enkel» den gang som nå: Fienden må nedkjempes for så å tvinges til forhandlingsbordet (les: full tilbaketrekning).

Som under den andre verdenskrig, kjemper ukrainerne mot en fiende som ikke under noen omstendigheter må innrømmes delseire.

Ukrainerne vet – og har smertelig erfart – hva russisk dominans under okkupasjon betyr. De lærte det på den harde måten under Holodomor, Stalins organiserte sultedød, som kostet fire millioner ukrainere livet.

Ukrainerne kjemper for livet, ikke bare på slagmarken, men som nasjon, folk, språk og kultur. For Ukraina finnes ikke, ifølge Putin, og slik skal det bli. Ukrainerne vet derfor hva de har i vente. Russiske soldater etterlater seg henrettelse, voldtekt, tortur og massedrap. De etterlater seg et skolesystem der alle spor av en selvstendig ukrainsk nasjon og kultur vil fjernes. Ukrainerne kan rett og slett ikke overlate deler av egen befolkning til en forbryterstat.

Det handler om ødeleggelse av befolkningens livsgrunnlag, drap på sivile, voldtekt som våpen, tortur og genocidal hatretorikk fullt på høyde med Julius Streicher som jevnlig spys ut av russisk fjernsyn: Ukrainere som folk skal drepes, atombombes, druknes, gasses, sløyes, sultes og fryses i hjel.

Det gir resultater: Seksuell vold er systematisk og oppmuntres av russisk befal. Kvinner blir gjengvoldtatt, menn kastrert, barn seksuelt misbrukt og sivile tvunget til å paradere nakne i gatene, ifølge FN. Alt dette er farlig nær å oppfylle, eller oppfyller, nøkkelkriteriene i FNs folkemordkonvensjon.

Ønsker vi oss virkelig en fredelig jul? Russland vil helt sikkert ikke gi ukrainerne en fredelig jul.

Det vi kan ønske for 2023 er at våre demokratiske regjeringer i enda større grad forstår at ukrainerne må forsynes med solidaritet, våpen og varer. Denne julen ønsker vi ikke fred i Ukraina. Heller ikke våpenhvile. Det er den eneste måten Ukraina kan overleve på.

Til jul bør vi ønske det ukrainere ønsker: Transformatorer og strømaggregater. «Hvis vi får luftforsvarssystemer kan vi beskytte oss mot russiske missiler», sa utenriksminister Kuleba på Nato-toppmøtet nylig. Kuleba ba konkret om luftvernsystemet Patriot. La oss gi ham det. Moderne stridsvogner à la amerikanske Abrahams vil være en «game changer».

Det vi bør ønske fra vår egen regjering og vårt eget storting, er at de graver enda dypere i lommene og sender enda mer penger og enda mer våpen. Vi har råd til det, vi håver inn energimilliarder. Ukrainerne ønsker at vi holder ut og ikke snur ryggen til dem. Ja, hva er det vi må holde ut egentlig? Strømpriser? Tenk på det, mens blodet pumpes ut i den ukrainske jorden.

Seier er bare første etappe. Krigsforbrytere må svare for seg i Haag. Det kommer en tid der vi også kan sørge over russiske tap. Et sted langt fremme finnes tilgivelse, også for det russiske folk. Det kommer en tid da Russland må menneskeliggjøres. En tid der russerne frigjøres fra historiens fatalistiske og nedbrytende åk. Men det er langt dit.

Denne julen skal være ukrainernes jul.

Slava Ukraini!

Teksten er publisert i VG 17.12.2022.

Publisert: 19. desember 2022