Demokrati

Berlin-bydelen hvor flertallet stemmer på ekstreme partier

AfDs plakater lover «heller bikini enn burka». Men under overflaten finnes store sosiale problemer, skriver Lars Peder Nordbakken.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 24. september 2017

Forrige fredag tok jeg turen innom bydelen Marzahn-Hellersdorf i Berlin av ren nysgjerrighet for å danne meg et førsteinntrykk av denne spesielle drabantbydelen i det nordøstre hjørnet av Berlin. Spørsmålet var: Hvordan ser det ut i en bydel hvor litt over halvparten av velgerne, både ved forbundsdagsvalget i 2013 og lokalvalget i 2016, stemte på ekstremistpartier til høyre og til venstre?

I 2013 fikk Die Linke 25,4 prosent og AfD 23,3 prosent av stemmene, og i tillegg kom et par bittesmå ekstremistpartier som ligger enda lengre ut på den nasjonalistiske flanken enn AfD, NPD og Pro Deutschland. CDU og SPD fikk til sammenligning støtte fra 22,2 og 18,0 prosent av velgerne i bydelen. Ved lokalvalget i 2016 var AfD plutselig større enn Die Linke med 26,0 prosent mot 23,2 for sosialistene.

Bydelen så ikke på langt nær så ille ut som jeg hadde antatt. Ut fra det jeg så av det mest sentrale Marzahn, var området med de mange store blokkene renere og mindre medtatt enn det jeg har sett i deler av Kreuzberg og Neukölln.

Marzahn-Hellersdorf er imidlertid den bydelen i Berlin med høyest arbeidsledighet og flest sosialhjelpmottakere. Alt virker østlig, og andelen innvandrere fra Russland, Polen og øvrige Øst-Europa er blant de høyeste i landet.

Det som slo meg, helt umiddelbart, var at jeg nesten utelukkende så valgplakater for Die Linke og AfD. Bildet av kandidaten Petra Pau var lett å få øye på, der hun ser på en med et strengt ansiktsuttrykk som nærmest utstråler harme. Kanskje bare en fordom?

Senere på kvelden så jeg et intervju med samme kandidat på TV, og det bekreftet min fordom på en litt spesiell måte. Ikke bare var uttrykket strengt, stemmen var i tillegg stakkato og harmdirrende!

Hva med plakatene til AfD? Her møtte jeg en flora av hardtslående og dramatiske budskap med løfter om mer i pensjon, mindre flaskepant; heller bikini enn burka; sosialstaten trenger grenser; ta landet ditt tilbake også videre.

Ved nærmere øyesyn så jeg også noen slående plakater for DKP, kommunistene. De var langt mer offensive i sosialistisk retorikk sammenlignet med Die Linkes plakater: Mer til lønninger, mindre til militær rustning; Millionærskatt – NÅ; Helsetjenester som handelsvare – helt sykt!

For egen del visste jeg ikke engang at det fortsatt fantes et kommunistisk parti til venstre for Die Linke. Men, de har det i Marzahn.

Den eneste valgplakaten som bryter mønstret langs den kilometerlange blokk-gaten bak shoppingsentret til S-banestasjonen Marzahn, var for partiet Alternative für Duschen, et bisart forsøk på å drive gjøn med Alternative für Deutschland.

Slike rare partier finnes det for øvrig en del av i Berlin. I bydelen Kreuzberg har jeg for eksempel sett plakater for Partiet for de arbeidsskye.

Jeg ser derimot ingen plakater for CDU, ingen for sosialdemokratene SPD, ingen for Die Grünen, og naturligvis ingen for FDP.

Jeg ser heller ingen politikere som står på stand mellom blokkene i Marzahn. Men jeg har lest i aviser at akkurat denne gaten, med høye blokker på hver side, har vært vitne til en rekke opptog fra nazipartiet NPD og folkemøter med taler fra de mest ekstreme talspersonene for AfD.

Her har blant annet Björn Höcke ropt ut sine ytringer om at Tyskland må få en slutt på sin skyldkultur, med direkte referanse til minnene om Holocaust. Höcke ville ha en «180 graders dreining i Tysklands erindringskultur».

Nå trenger man jo ikke lete etter kjedelige torg i østlige bydeler av Berlin for å la seg minne om det i enkelte miljøer spilles aktivt på å gjenopplive både et vokabular og holdninger som er særpreget ved å tilhøre nazitidens Tyskland.

Det var med tristhet jeg registrerte at toppkandidaten til AfD, Alexander Gauland, nylig uttrykte offentlig at han synes tiden nå er inne for tyskerne til å være stolt av tyske soldaters innsats i to verdenskriger.

Og den andre toppkandidaten, den velkledde og polerte unge Alice Weidel, skrev i 2013 en epost med politisk innhold hvor hun karakteriserte Merkels regjering på denne måten: «Disse svina er ikke annet enn marionetter for seiersmaktene etter andre verdenskrig, og har satt seg som oppgave å holde folket nede gjennom å drive en molekylær borgerkrig i tettsteder og byer, hvor folket blir indusert med Überfremdung.»

AfD kan ved dette valget komme til å seile inn i Forbundsdagen med en gruppe på kanskje 80 representanter, hvorav om lag halvparten regnes som ytterliggående høyrenasjonalister, og enkelte av dem er allerede under løpende oppsyn av Bundesverfassungschutz, under mistanke for å bedrive forfatningsfiendtlig virksomhet.

Inntoget i Forbundsdagen kan likevel vise seg å bli begynnelsen på slutten på AfD som et parlamentarisk parti, av én bestemt grunn. AfD er eksperter på å søke frem problemer og provosere frem motsetninger i samfunnet – uten å være i stand til presentere konkrete løsninger på alle problemene som de tildeler andre skylden for å ha skapt.

Når AfD kommer inn i Forbundsdagen, vil partiet fort oppleve å bli konfrontert og avslørt, som historien om trollet som sprakk når det kom ut i solen.

Det liberale demokratiet i Tyskland er dessuten så sterkt forankret i befolkningen, og dessuten omgitt av kanskje verdens beste og mest profesjonelle og kritiske presse.

Det ligger med andre ord an til at det kommer til å bli vesentlig høyere temperatur i det tyske demokratiet de nærmeste fire årene, sammenlignet med hva vi har vært vant til.

Det kan paradoksalt nok komme til å tjene den alminnelige respekten for det liberale demokratiet i Tyskland – i det lange løp.

Innlegget er publisert hos Minerva 23.9.17.