Hvorfor tør vi diskutere seksualiseringen av russefeiringen, men ikke Pride?

Manglende vilje til å kritisere en sårbar minoritet kan være en årsak til at vi ikke har fått noe metoo-oppgjør blant homofile. Torstein Ulserød i Bergens Tidene.

Torstein Ulserød

Publisert: 20. desember 2018

BT-kommentator Jens Kihl skriver 15. desember at det aldri kom noe metoo-oppgjør for oss som er homofile, men at vi hadde trengt et slikt oppgjør. Kihl skriver blant annet om egne erfaringer med å bli utsatt for seksuell trakassering og upassende oppførsel, og viser at dette ikke bare er noe som rammer heterofile (kvinner).

Temaet er viktig, men ikke så lett å diskutere, og det er modig av Kihl å fortelle om egne ubehagelige opplevelser. Det er klart at trakassering og upassende seksuell oppmerksomhet er noe som kan ramme alle, og at det skjer i relasjoner med alle mulige kombinasjoner av kjønn og legning.

Så hvorfor har det ikke kommet noe metoo-oppgjør blant homofile? Temaet er naturligvis smalere, relativt sett. Men det er en god del homofile der ute, også i maktposisjoner. Og på samme måte som «alle» visste om en del «metoo-menn» blant heterofile maktpersoner før det smalt i mediene i fjor høst, har mange hørt tallrike historier om homofile maktmenneskers grenseoverskridende adferd. Menn er menn, som Kihl skriver. Og menn er kanskje mer komfortable med «grenseløshet» i form av en mer direkte tone eller fysiske tilnærmelser enn kvinner er.

Det er for eksempel ikke helt unaturlig at kvinner flest kan oppleve pågående sjekking som mer ubehagelig og truende enn menn. Det er vanskeligere for en gjennomsnittlig kvinne å forsvare seg mot fysisk maktbruk enn for en mann.

Men denne typen generaliseringer blir fort også stereotypier, som bygger opp under forestillinger om at det først og fremst er kvinner som kan være ofre for trakassering og overgrep, mens menn er potensielle overgripere. Dermed blir ikke offerrollen like lett tilgjengelig når begge parter er menn.

Dette forsterkes ytterligere av vanlige forestillinger om homofil identitet. Som Kihl skriver: Er du fyrst skeiv, er du «seksualisert» på ein annan måte.» Grensesetting blir kanskje vanskeligere, for grenseløshet er nærmest en del av identiteten. Og jo mer grenseløst og frigjort det er, desto lenger er vi kommet i kampen for homofil frigjøring.

Hvis du synes det er noe problematisk ved denne homoidentiteten, kan du fort bli oppfattet som litt «konservativ» eller reaksjonær, og derfra er veien kort til bent frem å være homofiendtlig.

Hvis man virkelig vil borre i denne problematikken, må vi vurdere om det kan være noen problemer med dette identitetspolitiske prosjektet. Og om resten av befolkningen vegrer seg for å diskutere dette, slik at nødvendige korrektiver ikke finnes. Når stilte for eksempel Kihls egen avis eller andre store medier et virkelig kritisk spørsmål til noen som representerer homobevegelsen?

Det er selvsagt gode grunner til at liberalt innstilte og progressive mennesker har heiet på homobevegelsens kamp. Men medienes oppgave bør aldri reduseres til bare å være heiagjeng, uansett hvor aktverdig formål en aktør måtte ha.

For det er noen helt legitime innsigelser til agendaene som fremmes av arrangementer som Pride, foreningen FRI eller partienes tallrike homonettverk. Også med et liberalt utgangspunkt. Må det klare sex-fokuset under en del Pride-arrangementer ses som et velkomment uttrykk for mangfold og åpenhet, eller skaper det uheldige forventninger og gjør grensesetting vanskeligere?

Seksualisering av russefeiringen diskuteres ofte, og under Pride deltar også en god del jenter og gutter som er yngre enn russen. Problemet er at det finnes mange med mindre aktverdige motiver som rører i dette farvannet. Men det er ingen unnskyldning for at liberale medier og politikere skal redusere engasjementet sitt til å vifte med regnbueflagg og juble for mangfoldet.

Og her er vi ved et av identitetspolitikkens store problemer: Når kampen for gruppens rettigheter blir det definerende prosjektet, og identiteten som sårbar gruppe brukes for å stilne mulig kritikk, har det noen omkostninger. Og de bæres av enkeltmennesker.

Når offerrollen er altfor tilgjengelig på gruppenivå, blir den kanskje for lite tilgjengelig for medlemmer av gruppen som utsettes for holdninger eller adferd som ingen egentlig synes er greit.

Innlegget var publisert i Bergens Tidene 18. desember 2018.