Har vi mistet tilliten nå?
Det skal ganske mye til for at tilliten skal falle mye og brått. Men det hender at det skjer.
Publisert: 25. februar 2026
I Norden pleier vi å skryte av den høye tilliten vår. Noen omtaler den som «Nordens gull».
Høy tillit er «gull», fordi den gir oss et mer effektivt og behagelig samfunn. Det er bedre å leve i et samfunn der vi stoler på hverandre enn i et samfunn med høy mistillit.
Tilliten kan måles på mange ulike måter. Det er vanlig å skille mellom tre typer tillit.
Scorer høyt på alle
Den ene typen er den som kalles «partikulær tillit», det vil si tillit til bestemte personer, som for eksempel familie, venner og naboer.
Den andre typen tillit kalles «generalisert tillit», det vil si i hvilken grad vi stoler på mennesker vi ikke kjenner.
Den tredje typen tillit er «institusjonell», hvilket betyr tillit til institusjoner, som for eksempel Stortinget, regjeringen, domstolen eller Norges Bank.
I Norden scorer vi høyt på alle disse tre formene for tillit. Vi stoler på folk, og vi stoler på institusjonene. En viktig grunn til at vi gjør det, er at vi har sterke rettsstater og likhet for loven.
Det skal ganske mye til for at tilliten skal falle mye og brått. Men det hender at det skjer.
Ikke blind tillit
Etter Utøya-tragedien i 2011 falt tilliten til politiet kraftig. Folk mente at politiet sviktet i å beskytte Regjeringskvartalet og AUF-ungdommen mot terroristen.
Det var også et stort fall i tilliten til våre politikere i forbindelse med de såkalte pendlerboligsakene.
At det kommer slike fall i tilliten når institusjonene svikter, er en god ting. Det viser at folk ikke har blind tillit, men at de er årvåkne og, tross alt, litt mistenksomme. Det kan få institusjonene til å skjerpe seg og forsøke å gjenopprette tilliten.
Siden tillit er gull, er det også viktig å være klar over hva som kan redusere tilliten.
Korrupsjon, valgjuks og voldsomme økonomiske kriser er noe av det som er mest ødeleggende. Selv Island opplevde at tilliten stupte da banksystemet kollapset i 2008.
Og noe av det aller farligste er at de viktigste institusjonene svikter. Hvis vi ikke kan stole på at Stortinget, forvaltningen eller domstolen følger loven og behandler folk rettferdig, får det dramatiske følger.
Flere prøvelser nå
Jeg har reist mye i land med svake institusjoner. Det er interessant å merke hvor skeptiske folk kan bli hvis man sier at man arbeider i det offentlige eller er politiker. Det er ikke et kvalitetsstempel i land med lav tillit.
Selv ikke land med høy tillit kan forsikre seg helt mot at noe eller noen av våre fremste svikter. Det er menneskelig å gjøre feil.
Men dessverre er det også noen som er uærlige, som har dårlig moral, og som overskrider lovens grenser.
Samfunn med høy tillit kan tåle det. Men forutsetningen er at de som har sviktet, bidrar til å gjenopprette tilliten, og at institusjonene trer i karakter. De må vise at de tar det alvorlig, undersøker det som er skjedd, er så åpne som mulig og behandler folk likt og rettferdig.
Norge utsettes for flere slike prøvelser nå.
Sterke reaksjoner er forståelige
Kronprinsessens sønn gjennomgår en rettssak. Tidligere folkevalgte, ombud og embetsmenn er mistenkt for grov korrupsjon. Noen vi hadde tillit til, har løyet. Kronprinsessen selv har skuffet mange.
På sosiale medier er det voldsomme reaksjoner. Mange bidrar med viktige synspunkter og god informasjon. Men mye av det som sies og skrives, er faktisk feil. Mistilliten er stor, og mange hevder at tilliten har forvitret for lengst.
Det har de ikke rett i. Men de kan få rett, dersom det ikke reageres på en troverdig måte.
Så langt vil jeg si at vi har lykkes ganske godt i Norge. Økokrim har reagert, og alle partigruppene på Stortinget er blitt enige om å nedsette en uavhengig granskningskommisjon med et vidt mandat.
Som den amerikanske historikeren Timothy Snyder sa da han nylig var i Norge: Det er bra at både pressen og Økokrim får gjøre jobben sin på en ordentlig måte, og at det er åpenhet om det som skjer. Det bør andre land lære av.
Og han har et svært viktig poeng: Hvis vi vil bevare tilliten, er det ikke først og fremst de umoralske og ulovlige handlingene som avgjør, men måten vi forsøker å gjenopprette rettferdighet og tillit på. Blir ansvaret plassert der det hører hjemme?
De sterke reaksjonene vi nå ser, er forståelige. Men det er også en fare forbundet med mye skuffelse og sinne.
Mange, både i sosiale og tradisjonelle medier, forlanger svært raske reaksjoner fra institusjonene.
Men reaksjonene kan ikke bare være raske. De må også være kloke og korrekte. Hvis institusjonene selv tar snarveier, kan de gjøre vondt verre.
Tilliten må også kunne tapes
De redaktørstyrte mediene har også en viktig oppgave.
Den demokratiske tilliten hviler på en vilje til å bli kikket i kortene og til å la offentligheten undersøke om man er tilliten verdig. Tilliten må vinnes, men den må også kunne tapes. Derfor er maktfordeling, frie medier, uavhengige domstoler og innsynsordninger så viktige.
Mediene skal prøve å avsløre maktmisbruk og korrupsjon, men de skal også opplyse oss, hvis noen det ble rettet mistanke mot, viser seg å være uskyldig. På begge områder er det et potensial for forbedring. La meg gi et eksempel:
Mediene skal ha ros for at de avslørte Stortingets kritikkverdige forvaltning av ordningen med pendlerboliger.
Men måten mange snakker om «pendlerboligskandalene» på nå, etterlater inntrykk av at de tror at stortingsrepresentantene har begått lovbrudd, og at de har fått en annen og mildere behandling enn folk flest.
Det er, etter min vurdering, ikke sant. Riksrevisjonen, som gikk gjennom alle sakene for perioden 2009 til 2021, slo fast at alle som hadde fått tildelt pendlerbolig, oppfylte vilkårene.
Et spørsmål som da kan stilles, er om saken er tilstrekkelig opplyst, eller om den er tilslørt av for mange spektakulære overskrifter og vinklede reportasjer?
Samtidig er det et tankekors at norsk presse var avhengig av amerikanske myndigheter for å avdekke de sterkt kritikkverdige forholdene som er knyttet til Norge.
Det viktigste vi kan gjøre nå
Til syvende og sist er den høye tilliten avhengig av hver enkelt av oss.
Vi gjør valg hver dag. Men friheten til å velge er også friheten til å velge å gjøre det som er riktig, og det som er mest moralsk.
Ingen kan forlange at vi alltid gjør de riktige valgene. Det er jo dessuten ikke bare én mening om hva som er riktig.
Men de fleste av oss fornemmer nok når vi overskrider våre egne og samfunnets grenser.
De såkalte Epstein-dokumentene har skuffet og sjokkert mange.
I verste fall blir skuffelsen og sjokket enda mye større dersom det viser seg at noen er skyldige i grov korrupsjon.
Det viktigste vi kan gjøre nå, er derfor å forvente at institusjonene gjør det som skal til, og at de gjør det så raskt som mulig, men først og fremst klokt og korrekt.
Greier de det, kan det redde tilliten.
Teksten er publisert i Aftenposten 23.2.2026.
Relatert
En hyllest til Amerikas Forente Stater
Flere må utfordre bistandslauget
Bistandsorganisasjonene tier når det teller
Tapermentalitet fra Minerva
Vi trenger en ny maktutredning
