Har vi for mye valgfrihet?

Valget til høsten vil handle om hvor mange valg vi kan ta. Om valgfrihet i alt fra eldreomsorg til strømleverandører. Likevel forstår ikke mange politikere hvorfor valgfrihet er viktig, skriver Mathilde Fasting på NRK Ytring.

Mathilde Fasting

Publisert: 12. mars 2013

Av Mathilde Fasting, idéhistoriker og forfatter av Civita-boken Valgfrihet

Hvorfor skal vi måtte velge mellom 100 forskjellige strømleverandører, når bare fire prosent av oss velger leverandør aktivt? Trenger vi flere friskoler eller fritt brukervalg i omsorg? I valgkampen vil disse spørsmålene om valgfrihet stå sentralene. Det vil være uenighet om hvor mye valgfrihet vi skal ha og på hvilke områder vi skal ha valgfrihet.

Skole er ett punkt, omsorg er et annet. Det handler ikke bare om hvem som skal drive tilbudene og skillet mellom privat og offentlig, men om ulike løsninger. Ikke alle trenger å ligge i en seng på et offentlig sykehjem, og ikke alle er tjent med samme pedagogikk.

Det sentrale spørsmålet i norsk politisk debatt er ikke hva som er best, men hvem som skal bestemme hva som er best. Liberalere mener at flest mulig valg bør overlates til individet, mens norsk venstreside fremdeles ser ute til å mene at problemet er for mye, snarere enn for lite valgfrihet. Men valgfrihet bør være utgangspunktet, og dem som argumenterer for mindre valgfrihet bør ha bevisbyrden på sin side, og må ikke minst forstå hvorfor valgfrihet er viktig, slik er det dessverre ikke i dag.

Et ensrettet samfunn

En vanlig innvending mot valgfrihet, som man ofte hører fra norsk venstreside, er at hver enkelt i praksis ikke klarer å forholde seg til mange alternativer, og at det i noen tilfeller kan bli for mange valg å ta. Valgfriheten blir en tvangstrøye og et mulighetstyranni. Vi opplever ikke valgfriheten som et gode, men føler oss maktesløse.

Forfatteren av boken The Paradox of Choice, Barry Schwartz, argumenterer for å begrense antallet alternativer. Han hevder at 10 muligheter kan gi bedre reelle valgmuligheter enn 100. I Schwartz’ eksempel er det lettere for kunder å velge mellom seks alternative syltetøy enn 24, og han hevder at mange alternativer skader valgfriheten, fordi vi bruker for mye tid og krefter på å velge når alternativene er mange.

Men et fellesskap med få valgmuligheter er knugende og ensrettende. Det er langt verre ikke å ha valgmuligheter enn å ha det. Hvem vil tilbake til en hverdag med én TV-kanal, én telefonleverandør og stengte butikker etter klokken 17? Valgfriheten forutsetter valgmuligheter, og flere muligheter er positivt, så lenge dine valg ikke skader andre. Du er ikke tvunget til å akseptere mer valgfrihet om du ikke ønsker det. Skulle du ønske færre alternativer, er det opp til deg å forholde deg til færre valg, slik vi ofte gjør i praksis.

Å håndtere «for mange» valg

I praksis utvikler mennesker nemlig strategier for å håndtere situasjoner med «for mange» valgmuligheter. Mange velger det de pleier å velge ut fra gammel vane. Alternativer sjaltes ut helt automatisk, fordi de ikke oppfattes som relevante, nettopp slik 96 prosent av oss gjør med strømabonnementet. Andre vil velge å søke råd hos ulike eksperter, som kan være alt fra profesjonelle rådgivere til naboen, venner eller familie.

Alle disse strategiene er frivillige begrensninger av eget valg, og det er fullt mulig å endre strategi ved å vurdere andre alternativer på et hvilket som helst tidspunkt. Hver enkelt kan vurdere hvor mye tid og ressurser som skal brukes på valget. Valgmulighetene som eksisterer, uten at man velger å benytte seg av dem av ulike grunner, kan oppfattes som et gode, nettopp fordi de eksisterer og gjør at man kan ombestemme seg og ta i bruk andre muligheter når man ønsker det.

Skaper valgfrihet ulikhet?

En annen innvending er at mange valg er avhengig av lommeboken, og at valgfrihet derfor vil skape ulikhet. Det er særlig dette argumentet mot valgfrihet vi kommer til å møte i den politiske debatten frem mot valget. Liv Signe Navarsetes kommentar på Senterpartiets landsmøte i 2011 illustrerer motstanden mot valgfrihet: «Valfridom er ikkje høgrepartia sitt gnål om å få velje privat heimehjelp.»

Navarsete viser her at hun verken skjønner valgfrihetskonseptet, eller hvorfor det er viktig. Det er hensynet til brukernes valgmuligheter og til utvikling av bedre tjenester som er det sentrale.

I Sverige er valg mellom ulike skoler mer vanlig enn i Norge. Nesten 25 prosent av elevene i grunnskolen har valgt å gå på friskole. Erfaringene derfra viser at både foreldre som har valgt friskole, og de som har valgt den offentlige nærskolen, er mer fornøyde, fordi de, i begge tilfeller, har hatt en mulighet til å velge. 75 prosent velger fortsatt den tradisjonelle offentlige skolen. Likevel er svenske foreldre mer fornøyde, fordi de faktisk har hatt anledning til å velge.

Flere valg til individet

Det er dette poenget Navarsete har gått glipp av: Selv de som velger et offentlig tilbud synes det i seg selv er viktig å kunne velge tilbud. Filosofen Amartya Sen argumenterer nettopp for dette. Selve valgprosessen, det at man overhodet kan ta et valg, er viktig, mener han. Hver enkelt vil takle valgsituasjoner ulikt. Derfor er det, ifølge Sen, avgjørende å sikre både valgmuligheter og prosess, fordi selve det å kunne velge er en vesentlig del av en persons velvære og selvstendighet.

Debatten om hvor mye den enkelte borger selv skal få bestemme, og hvor mye som skal overlates til staten kommer til å prege valgkampen. Jeg håper på gjennomgripende valgfrihetsreformer, som overlater mer valg til individet og mindre makt til det offentlige.

Publisert på NRK Ytring tirsdag 12. mars 2013