Gatas parlament på Facebook og Twitter

Hvorfor denne evinnelige jakten på sosiale medier etter folk som tross alt ligger nede? Bård Larsen i VG.

Publisert: 21. oktober 2018

De siste par dagene har det vært et stormløp mot Fremskrittspartiets Mazyar Keshvari på Facebook og Twitter etter avsløringen i Aftenposten. Den ene etter den andre vil fortelle oss at mannen må politianmeldes og at det ikke er måte på hvor hyklersk han er.

Men hvor interessant er det å lese hundrevis av identiske meninger om dette? Hva er formålet?

I tilfellet Keshvari var det påfallende mange som også foregrep begivenhetene. Han måtte straffes – hardt! – var tonen fra mange, så fort nyheten om Keshvaris fiktive reiseregninger slapp. Som om folkedomstolen skulle sette premissene for det juridiske systemet, men også som om rettsstaten av ukjente årsaker ikke fungerer.

Det er mennesker blant oss som driter seg ut, kommer i vanry, kan skylde seg selv, sier noe dumt (gud forby), er dobbeltmoralske (you name it), men når de først sitter i saksa slår også den personlige tragedien inn. Jeg skjønner ikke denne trangen til å jage i flokk etter folk som åpenbart er i full krise/nedsmelting. Det har nemlig ingenting med politikk å gjøre.

Selvfølgelig har Keshvari svindlet penger, det innrømmer han jo selv. Det finnes prosesser for sånt, et rettsvesen. At politikere lurer fellesskapet skal selvsagt også belyses, for eksempel av pressen. At folk roper litt når makta blir tatt med buksene nede, er heller ikke merkelig.

Men igjen: Hvorfor denne evinnelige jakten på sosiale medier etter folk som tross alt ligger nede og får sin straff in due time. Det er et interessant fenomen for vår tid, og ganske nedslående. Men er det noe nytt i det? Både ja og nei.

At vi lar oss underholde av å snakke nedsettende om andre ligger antagelig til menneskenaturen. Blant venner, eller i mindre grupper, kan vi saktens diskutere hvor moralsk galt eller skadelig det er. Men ute i den åpne verdensveven har slikt en enorm negativ effekt. Dimensjonene er enorme. Og jo da, jeg er med på det jeg også. Men la oss tenke over det.

Den godeste Per Fugelli snakket mye om flokken. Jeg har aldri forstått at denne metaforbruken for samhold og solidaritet er særlig god. Historien har lært oss at menneskeflokken også har sine skyggesider. Dypest sett er flokken også det som definerer oss og forteller oss hvem vi ikke vil være. I menneskenes verden er flokken preget av intern justis og rangordninger. Flokken hakker, og er nådeløs mot den som støtes ut.

Den største flokken av dem alle er på sosiale medier. Det er ikke bare en påstand, det er en kjensgjerning. Hvem ville trodd, for eksempel for tretti år siden, at så mange, så enkelt, kunne nå ut til så mange? Da sier det seg selv at flokker kan trå feil, og at når de gjør det, kan konsekvensene bli store. Problemet med flokker er at hver enkelt av oss kan slå oss til ro med at vi bare en av mange. Det er et godt sted å være når samvittigheten gnager lengst inne i hjernebarken. For det er nok ingen av oss som misunner den som tråkker feil i dagens samfunn.

For den syndige har skam og utestenging alltid vært en dobbel straff, men det har variert over tid hvor hard den har vært. Samfunnet har alltid håndhevet sosiale normer utenfor rettssystemet med skam. Internett og sosiale medier har egentlig ikke endret hvordan samfunnet plederer rettferdighet. Men de har forsterket dynamikken i sosiale sanksjoner med ekstrem kraft.

For lenge siden var resolutt håndhevelse av normer samfunnets måte å sanksjonere avvikende oppførsel og opprettholde sosial orden. Selv etter at formelle rettssystem tok kontroll, fortsatte samfunnet å spille en viktig rolle. Men i nyere tid har det blitt mer og mer akseptert at straff skal være institusjonalisert, humant og rettferdig. Med inntoget av sosiale medier har derimot pendelen snudd. Den sosiale skammen har igjen blitt sentral ved å gi oss verktøy med enorm brukskapasitet.

Jeg snakker om her om all hamringen. Det blir nesten til gatas parlament. I gamle dager flokket folk seg rundt gapestokken på bytorget, nå er vi på sosiale medier. Det gjelder ikke bare Keshvari. Det gjelder veldig mange etter hvert, i svært ulike saker, over lang tid. Det er ikke noen vits i å gå inn på hvem, det skaper bare nye posisjoner.

Det gjelder syndefulle som er gjenstand for et massivt kjør i sosiale medier. Et kjør uten egentlig hensikt eller reell påvirkningskraft. Det dreier seg om folk som likevel må sone eller gå botsgang, men som i tillegg skjelles ut og gjøres narr av i et ustanselig sosialt mediepress. Mennesker som kanskje får sine liv ødelagt som bonus.

Høres det dramatisk ut? Jeg tror ikke det. Vi kan forsøke oss på en enkel øvelse: Hvordan ville vi oppleve å være i den syndefulles sko?

Er det noe i det sosiale systemet på nettet som stagger samvittigheten? Korrigerer vi hverandre, eller er det rett og slett omvendt? At vi fyrer opp hverandre og får ut det noe av det verste i oss, kanskje fordi det er litt gøy? At vi noen ganger blir posører på andres bekostning? Hvorfor all hakkingen?

Noen gjør det fordi de mener offeret oppriktig fortjener all den tyn vedkommende kan få, etter prinsippet øye for øye, tann for tann. Noen gjør det av åpenbare politiske årsaker. Noen gjør det fordi de ikke har noe annet å finne på, andre er rett og slett slemme, mens atter andre gjør det fordi de har et behov for å posere sin egen fortreffelighet. Kort sagt: Mennesker i et nøtteskall. Likevel er det ingen tvil om at suget fra en stor offentlighet er det som er virkelig utslagsgivende og tiltrekkende.

Mange vil nok reagere på denne kommentaren med å hevde at akkurat deres prygelknabe, for eksempel Keshvari, eller hvem det skulle være, får som fortjent. Men jeg har likevel på fornemmelsen at mekanismene og fallgruvene som er beskrevet her høster en viss forståelse. Det er stor forskjell på å bli utskjelt av en håndfull, og å bli utskjelt av femti tusen. Da er det opp til enhver av oss å tenke på det neste gang tastaturet frister.

Jeg tror at vi om noen år (forhåpentligvis) vil se tilbake på mye av det vi gjorde på sosiale medier som lite ærefullt.

Innlegget er publisert hos VG 19.10.18.