Fremsnakkingstyranniet

Tiden er overmoden for å pensjonere begrepet «snakke ned»., skriver Paul Joakim Sandøy i Dagsavisen.

Publisert: 11. august 2015

Av Paul Joakim Sandøy, prosjektleder i Civita

Kjære politiker,

du har noen heftige uker foran deg. Det blir lange dager og korte netter. Dørbanking og debatter. Du skal bevise hvorfor akkurat du og ditt parti er bedre egnet enn alle andre til å styre din kommune. Men før det hele braker løs: Vi må snakke sammen.

Valgkampkursene er snart gjennomført. Flygesedlene er på vei. Partiene har forankret et hovedbudskap for akkurat denne valgkampen. Vi lærer daglig, både fra amerikansk valgkamp og fra Tonje i markedsføringsavdelingen, at det gjelder å være «on message».

Derfor skjønner jeg behovet for å understreke, under en diskusjon om lærerkvalitet, at man er for fellesskapet og mot skattelette til dem som har mest fra før. Derfor skjønner jeg at man, midt i en debatt om hvor den nye rundkjøringa bør plasseres, først av alt vil poengtere at Arbeiderpartiet er et reverseringsparti. Jeg skjønner at dersom noen fra opposisjonen kommer med et godt forslag, så er instinktet å være negativ. Jeg skjønner at dersom noen fra et posisjonsparti kommer med et nytt forslag på et uløst problem, så er det fristende å fnyse: «Det burde du tenkt på før, det er dere som har styrt de siste X årene!»

Jeg skjønner alt det. Jeg liker det ikke. Men jeg skjønner det. At nivået på samfunnsdebatten reduseres i noen uker er tross alt en lav pris å betale for et velfungerende demokrati. Men det er en ting jeg ikke skjønner. Det er en ting jeg håper vi kan slutte med. Et retorisk grep som vi burde ha pensjonert for lenge siden: Å beskylde hverandre for å «snakke [sett inn hva som helst] ned».

Jeg tror det var Arbeiderpartiet som begynte. Etter mange år i regjering gjaldt det å finne en måte å avvise kritikk på uten å bruke for mye tid på det. Svaret ble at opposisjonen «snakket ned» alt fra skolen til sykepleierne til Den Norske Modellen™. Det fungerte ikke (det hindret i alle fall ikke regjeringsskifte). Like fullt har dette fikse grepet blitt adoptert av alle som deltar i den politiske debatten. Også høyresiden har omfavnet retorikken.

Jan Tore Sanner anklager Trond Giske for å snakke ned Nord-Norge. Regjeringen, derimot, snakker Nord-Norge opp. KrF beklager at Arbeiderpartiet snakker ned kommunereformen. NHO mener Jonas Gahr Støre blir for enkel når han snakker ned norsk arbeidsliv. Og det er bare den siste uken.

Epidemien har spredd seg over hele det offentlige ordskiftet. Bergensavisen advarer mot å snakke ned arbeidsmiljøloven. Psykologer advarer mot å snakke ned norsk helsevesen. Finansanalytikere advarer mot å snakke ned forskningen. Og Nav-direktører advarer mot å snakke ned oljenæringen. Så spør du kanskje: Hvorfor er dette et problem? Er det ikke fint at vi passer på å ikke være så negative hele tiden?

For det første er det et ufint angrep på motstanderens intensjoner. Dersom en politiker sier at næringslivet må bli mer konkurransedyktig – at vi kanskje til og med går i feil retning – betyr ikke det at hun ikke «heier» på næringslivet. Det betyr at vedkommende mener å ha identifisert et problem som ikke nødvendigvis løses utelukkende ved å tenke positivt. Og kanskje er det politikken hun kritiserer?

For det andre vrir det debatten fra å dreie seg om noe potensielt viktig, til å handle om noe uvesentlig. Den største utfordringen i skolen er ikke at Høyre snakker ned lærerne. Den største utfordringen for Nord-Norge er ikke at Arbeiderpartiet snakker regionen ned. Hvis du er uenig i at utfordringen er reell: Si det. Men ikke gjem deg bak dem som arbeider i sektoren.

For det tredje underbygger det en usunn tanke om at det viktigste en politiker kan gjøre, er å snakke om noe på riktig måte. Ja, politikere må kunne snakke for seg, men det er ikke det viktigste. Er det ikke viktigere at politikere tar politiske grep? Og hvilke?

Er fremsnakking den beste politikken for å få flere inn i arbeidslivet? Er heiing det mest effektive virkemiddelet for å redusere klimagassutslipp? Politikere av alle farger, dere er selvfølgelig i deres fulle rett til å fortsette med snakkenedsnakket. Men da bærer dere også ansvaret for hvor det fører oss:

Året er 2030. Vi lever under et postideologisk paradigme hvor de klassiske partiskillelinjene er visket ut. Fremsnakkingspartiet, ledet av statsminister Kathrine Aspaas, har fått rent flertall for tredje valg på rad. Regjeringen har fulgt opp Raushetserklæringen med systematisk å snakke opp sektor for sektor. Lærerne har ikke så høy lønn, men de klappes frem overalt hvor de går. Landbruket er feiltastisk. Statoil har kanskje bidratt med litt mye oljeutslipp i det siste, men alle kan gjøre en glipp :O)

Erna Solberg er for lengst landsforvist etter å ha snakket ned folket på et debattmøte i 2017. Jonas Gahr Støre holdt lenger, men kom i skade for å snakke ned Vladimir Putin i forbindelse med okkupasjonen av Polen to år senere.

Thorhild Widvey er den eneste av dagens statsråder som fortsatt holder stand. Sammen med Torgeir Micaelsen, Heikki Holmås og Olaug Bollestad styrer hun Heiapartementet med varm hånd. De reiser rundt i landet og heier frem gründere, syklister og miljøsertifiserte menigheter fra nord til sør.

Kjære politiker, neste gang du anklager noen for å snakke noe ned: Nå vet du konsekvensene. Du har ingen unnskyldning lenger.

Innlegget var publisert på Dagsavisens debattsider og nyemeninger.no tirsdag 11. august 2015.