Ti grunner til at den liberale verdensorden vil bestå
Løsningen på stadig flere av vår tids store samfunnsutfordringer er grenseoverskridende og påkaller mer liberalt demokrati og mer liberal orden – ikke mindre, skriver Lars Peder Nordbakken i Aftenposten.
Publisert: 1. februar 2019
De senere årenes fremvekst og utbredelse av antiliberale, populistiske og nasjonalistiske krefter som angriper og undergraver det liberale demokratiet og det åpne og regelbaserte internasjonale samarbeidet, har utløst mange pessimistiske kommentarer og dystre spådommer om fremtiden.
Det mange pessimister overser, er at det også finnes en rekke dypereliggende krefter som gir grunnlag for det motsatte av fremtidspessimisme. Her er ti kort oppsummerte grunner til at den liberale verdensorden vil bestå og til og med vil kunne komme styrket ut av vår tids mange antiliberale stormkast og kulingbyger. Disse punktene utdypes i et nytt notat på civita.no.
1. Alle fremvoksende økonomier har stor interesse av å delta som fullverdige medlemmer i en liberal verdensorden som er åpen og regelbasert: Medlemsfordelene er store og spenner fra økt markedstilgang, økte investeringer og kunnskapsoverføring, til lave handelsbarrierer, tilgang til rettferdige tvistemålsløsninger, regulatoriske standarder, sikkerhetsgarantier og hjelp i krisesituasjoner.
2. Aldri før har kostnadene forbundet med økonomisk nasjonalisme vært høyere: I den nye globaliseringens tidsalder, med sine finmaskede nettverk av internasjonalt integrerte verdikjeder, vil alle forsøk på å sette opp handelshindringer og tollmurer raskt bidra til å undergrave økonomisk vekst, utvikling og velferd.
3. Globalisering er ikke et «race to the bottom»: I løpet av de siste 20 årene har levestandarden til flere hundre millioner mennesker i fremvoksende land blitt så kraftig forbedret at de ofte omtales som den nye globale middelklassen. Dessuten er tendensene til økende ulikhet og skjevere fordeling av globaliseringens gevinster og kostnader ingen naturlov, men snarere en politisk utfordring i det enkelte land – som beviselig er løsbar.
4. Myten om den absolutte nasjonale suverenitet står for fall: I en virkelighet hvor stadig flere samfunnsutfordringer har en internasjonal dimensjon, blir borgernes demokratiske medbestemmelse mest reell når den også ledsager de områdene hvor et land ser seg best tjent med å dele sin suverenitet med andre land. Det er bedre å være en liten del av noe stort, enn å være en stor del av noe som er forsvinnende lite.
5. Den liberale verdensordens fremtid er ikke betinget av amerikansk hegemoni: En mer polysentrisk verden vil i utgangspunktet speile en liberal verdensorden bedre enn et monosentrisk verdensbilde, med én dominerende hegemonisk makt i sentrum.
6. Det liberale demokratiets institusjoner har vist seg å være motstandsdyktige: Når vi utvider tidsperspektivet, vil vi raskt bli minnet om at våre frie og demokratiske institusjoner er kommet styrket ut av langt alvorligere angrep enn dem vi opplever i dag: som depresjonen i 1930-årene, fascismen, nasjonalsosialismen og kommunismen.
7. Alternativene er ikke attraktive: Det er vanskelig å forestille seg at autoritære regimer som Russland eller Kina vil kunne tilby en alternativ internasjonal samarbeidsmodell som resten av verden vil finne likeverdig, attraktiv og akseptabel.
8. Den liberale verdensorden er korrigerbar: I sterk kontrast til dens historiske rivaler og teoretiske alternativer har den liberale verdensorden ofte blitt tilført ny relevans og styrke gjennom reformer, i møte med nye utfordringer, ny teknologi og nye maktforhold.
9. Også det hittil mest ambisiøse forsøket på økonomisk og politisk integrasjon – EU – er åpen for korrigering og reform: Et EU som evner å reformere seg selv i en mer liberal og demokratisk retning, vil også lettere overbevise flertallet av EU-landenes borgere om verdien av å dele suverenitet med andre EU-land på viktige, avklarte områder.
10. Liberalt demokrati og en liberal verdensorden er en selvforsterkende kombinasjon som har bidratt til å gjøre verdier som frihet, likhet og rettferdighet til en realitet i våre daglige liv gjennom et sett av spilleregler som skaper fordragelige, trygge og produktive sosiale og økonomiske relasjoner – lokalt, nasjonalt og globalt. Alvorlig truende angrep på denne suksesshistorien vil lett fremprovosere sterk sivil og politisk motstand i alle verdensdeler.
Det er derfor ikke luftige fremtidshåp eller naive forestillinger om vestlig overlegenhet og perfeksjon som gir størst grunn til fremtidsoptimisme på vegne av den liberale verdensorden. Det er snarere den liberale multilateralismens grunnleggende egenskaper og prinsipper, og ikke minst dens åpenhet for kritikk, ny kunnskap, korrigering, fornyelse og læring som gir grunnlag for fremtidsoptimisme. Fremtiden er med andre ord åpen, og ikke forutbestemt.
I tillegg kommer den ikke-trivielle erkjennelsen at løsningen på stadig flere av vår tids store samfunnsutfordringer er grenseoverskridende og påkaller mer liberalt demokrati og mer liberal orden – ikke mindre.
Artikkelen er publisert i Aftenposten 29.1.19. Se også notatet som utdyper disse punktene:
Ti grunner til at den liberale verdensorden vil bestå
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
