På sitt beste har Ap ført bedre høyrepolitikk enn Høyre

Lars Kolbeinstveit og Aslak Versto Storsletten i Morgenbladet: Derfor er Stoltenbergs første regjering så populær på høyresiden.

Aslak Versto Storsletten

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 5. april 2020

Ideologer og teknokrater har lenge kjempet mot hverandre i Arbeiderpartiet. Stoltenbergs første regjering var teknokratiets triumf og klimaks. Derfor tapte den valget ettertrykkelig året etterpå. Men politikk dreier seg ikke bare om å vinne valg.

Den markedsvennlige politikken festet seg, og nå – 20 år senere – er det muligens bare Kåre Willochs liberaliseringer på 1980-tallet som kan vekke større begeistring på høyresiden.

Det er mye å si om Stoltenbergs første regjering. Alt fra sykehusreform til bruk av mål- og resultatstyring kan diskuteres. Men hvorfor er denne regjeringen så populær på høyresiden, sett i lys av delprivatiseringene og forståelsen av den norske modellen?

Høyresiden misliker den ideologiske venstresiden. Den radikale retorikken om at høyrepolitikk skaper enorm ulikhet og lar folks lommebok være avgjørende, oppfattes som spinn. Den teknokratiske venstresiden er en bedre politisk motstander. Den er faglig orientert, og om ideologien og de politiske virkemidlene er noe ulike, så forholder de seg til samme basis. Man snakker det samme språket. På sitt beste har Ap til og med ført høyrepolitikk mer effektivt enn høyresiden selv. Professor i økonomisk historie, Einar Lie, kaller det innstrammingspolitikkens paradokser. Ap møter ikke like store protester fra opposisjonen, og samtidig har de et bedre forhold til fagbevegelsen.

Blant venstreradikale og i mediene ble Stoltenberg og hans stabssjef Jonas Gahr Støre forklart som elitistiske og uten kontakt med vanlige folk. Det en slik angivelig arbeidervennlig kritikk ikke fanger opp er at industriarbeidere ofte har en annen verdensanskuelse og andre interesser enn en venstreintellektuell journalist har.

Arbeiderpartiets fremste formål har alltid vært å sikre arbeid og bedre lønn for sine arbeidende velgere – og om det oppnås best gjennom markedstilpasset politikk, så er industriarbeiderne for. De er likegyldige til maktanalyser med henvisninger til franske filosofer. De har nok med å sikre velferden vår gjennom sitt arbeid i industrien og sin viktige rolle som eksportør til verdensmarkedet.

Ideen om at norsk konkurransekraft sikres best ved at frontfagene forhandler først – og setter en lønnsnorm for andre bransjer – har røtter langt tilbake, til Aukrust-utvalget i 1960-årene og trolig enda lenger. Men ideen tapte seg sterkt i de radikale 1970-årene, før den ble re-institusjonalisert gjennom Sysselsettingsutvalget, ledet av Per Kleppe tidlig på 1990-tallet, og endte opp i «solidaritetsalternativet»

Solidaritet krever at frontfagene respekteres, slik Harald Eia så enkelt har forklart i Sånn er Norge. Den norske modellen er ikke noe seminar i offentlig sektor, men et spektakulært forsøk på å styre med markedet på en måte som gjør at ulikhetene ikke blir altfor store. Senere ble handlingsregelen sentral for modellen. Den ble innført under Stoltenberg slik at vi ikke skulle bruke for mye oljepenger, omstille industrien for raskt og sløse med arbeidskraftressurser. Vi skulle bruke mindre i gode tider og spare til krisetider. Det hjalp oss under finanskrisen, og det vil hjelpe oss på nytt under koronakrisen.

Handlingsregelen var nødvendig for å unngå inflasjon og høy rente, som igjen kunne presse kronekursen opp og bidra til at eksportindustrien og handelsbalansen ble svekket. Alt dette var nødvendig for å sikre norsk konkurransekraft, slik at vi fortsatt kunne finansiere velferden og sikre arbeidsplasser.

Delprivatiseringene handlet ikke om å gi markedet mer makt på bekostning av folkestyret. En slik venstreradikal kritikk har lite med den norske modellen å gjøre. Et av de mange problemene med de heleide statlige selskapene var at det ikke ble trukket et adekvat skille mellom politikk og bedriftsstyring. Selskapene ble til tider behandlet som rene melkekuer for å saldere budsjettene. Dette svekket driften og forutsigbarheten for bedriftene, noe som ikke er i folkets interesser.

Delprivatiseringen av Statoil i 2001 er kanskje det fremste eksempelet på en overgang fra den sosialdemokratiske orden – med hundre prosent statlig eierskap i flere av Norges mest sentrale bedrifter – til en mer markedsliberal tilnærming i norsk økonomisk politikk. Børsnoteringen representerer den største enkeltandelen av offentlig eiendom som er flyttet over til et omsettelig marked i norsk historie.

Høyre hadde argumentert løst for nedsalg i et tiår. Partiet var det eneste som hadde programfestet delprivatisering før stortingsperioden. Frp fulgte raskt og ivrig opp med støtte til forslaget. I Venstre og KrF var det mer tvil, men også disse partiene gikk inn for delvis salg. SV markerte seg hurtig som den sterkeste motstanderen, men også Sp sa til slutt nei. Da Ap tok over regjeringsmakten i mars 2000, var det åpenbart at partiet fikk muligheten til å vippe avgjørelsen i den retningen det ønsket.

Innad i Ap var det en ikke ubetydelig motstandsbevegelse. Særlig den eldre garde uttrykte sin skepsis til delprivatiseringen. Det ble omtalt i pressen som et «eldreopprør» – her kan nevnes Jens Chr. Hauge, Finn Lied og Haakon Lie, som alle var sentrale i å etablere Statoil. Argumentasjonen bar preg av ideologiske holdninger mot strukturelle endringer av eierskapet. De var lite villige til å se den nye situasjonen som selskapet befant seg i. Motstanderne ga også uttrykk for skepsis til å alliere seg med høyresiden i en privatiseringssak.

Stoltenbergs liberaliseringer kan likevel sees som en forlengelse av den samfunnsøkonomiske og teknokratiske linjen. Om lag 20 år tidligere, i 1979, var nevnte Lied leder for NOU-en «Strukturproblemer og vekstmuligheter i norsk industri». NOU-en var et oppgjør med tidligere tiders aktive, feilslåtte og svært kostbare næringspolitikk. Den var en erkjennelse av at hvis man kun tenker ideologisk og ikke tar hensyn til realiteter – kall det gjerne markedet – så vil den norske modellen mislykkes.

Mellom Lied-utvalget og Stoltenberg styrte Gro Harlem Brundtland – hun var av samme ulla: En teknokrat som gjennomførte det Willoch ville, men ikke like lett fikk til. Hun satt med makten da det velkjente Hermansen-utvalget ble nedsatt på slutten av 1980-tallet. Utvalget la premissene for omstillingen av det statlige eierskapet. Ap-mannen Tormod Hermansen ble senere en av de sterkere pådriverne for delprivatiseringen, men Brundtland var heller ikke negativ.

Selve forslaget til delprivatiseringen kom fra konsernsjef og tidligere Ap-mann Harald Norvik. Statsminister Stoltenberg, olje- og energiminister Akselsen og finansminister Schjøtt-Pedersen var svært positive til forslaget. Det samme var alle de mest sentrale skikkelsene i partiets energi- og miljøfraksjon. Disse aktørene var på mange måter eksponenter for det nye, mer markedsliberale Ap.

Det statlige eierskapet ble liberalisert på flere måter i årene rundt 2000. For eksempel ble også Telenor delvis solgt under Stoltenberg. Børsnoteringen bidro sterkt til at Telenor ble en internasjonal telegigant og et av Norges mest profittgenererende selskaper.

I ettertid fremstår perioden som en tid med stor politisk vilje til å finne markedsløsninger på styringsproblemene som eksisterte i flere av de heleide statsbedriftene. Neste gang Stoltenberg og partiet gikk i regjering, var det sammen med de to eneste partiene som stemte mot norgeshistoriens største privatiseringsprosjekt.

Høyrevridning har alltid en pris: Da Ap argumenterte for EF i 1972, gjorde SV et brakvalg året etter. Da Brundtland tapte i 1989, gikk SV frem. Ved valget i 2001 gikk Ap på et enormt nederlag og fikk kun 24,3 prosent. SV fikk 12,5. Liberaliseringene ble kraftig kritisert. I valgkampen kom det ut at også regjeringen hadde vurdert å stramme inn sykelønnsordningen etter at et utvalg, ledet av Ap-mannen Matz Sandman, hadde foreslått det. Ap tapte mange velgere blant LO-medlemmene.

Ironien er at lite eller ingen av liberaliseringene er blitt reversert. Det finnes nok grunner til å kritisere Stoltenberg, men kritikken som sa at de «ønsket makt for maktens skyld», er syltynn. Stoltenbergs regjering gjennomførte reformer med langsiktige konsekvenser, som la grunnlag for muligheten til å føre en effektiv politikk og sikre velferden på lengre sikt. Handlingsregelen, som Stoltenberg forslo, og Oljefondet, som ble etablert under finansminister Arne Skauge fra Høyre, var et bolverk mot Frps oljepopulisme. Sett med samfunnsøkonomiske øyne var det med på å berede grunnen for et bredt borgerlig samarbeid.

Høyresiden har særlig omfavnet handlingsregelens intensjon om å bruke ekstra oljepenger på skattelette, infrastruktur og forskning. Det er spesielt at høyresiden ikke har lyktes bedre med skattelettelser, særlig når man ser det i lys av at handlingsregelen i de senere år har fungert mye mindre disiplinerende enn noen kunne ha drømt om. Vi har hatt trippel flaks. Fondet har vokst enormt. På den måten har fire og senere tre prosent utgjort svært mange «gratispenger» på statsbudsjettet. I tillegg har fallende importpriser bidratt til lav inflasjon. Trusselen om høy rente har dessuten vært liten.

Under Bondeviks andre regjering, i begynnelsen av handlingsregelens epoke, var derimot rentetrusselen høyst reell. Uten handlingsregelens disiplinerende effekt og trusselen om høy rente ville finansminister Per-Kristian Foss slitt enda mer med å holde igjen. Det var på den tiden «Jern-Erna» var kommunalminister. Senere skrev hun boken Mennesker, ikke milliarder (2011) og la slik sett grunnlaget for ikke å følge opp Stoltenbergs høyrevridde intensjon om å gjennomføre skattelettelser. Ifølge Nasjonalbudsjettet 2020 har omtrent elleve prosent av handlingsrommet de siste 20 årene gått til skattelette.

I dagens kretser på høyresiden, deriblant deler av Frp, snakkes det om å legge bort klimaskepsis og samtidig argumentere for en mer rasjonell og markedsorientert klimapolitikk. Espen Teigen skrev, rett før Frp gikk ut av regjering, i Minerva: «Spiller Erna Solberg og Siv Jensen kortene riktig, kan de kapre Jens Stoltenbergs arv og skyve Ap ut på sidelinjen.

Stoltenberg viste oss at vi ikke kan hoppe bukk over samfunnsøkonomiske sammenhenger når vi driver politikk. Samtidig er det sannsynlig at Solberg ville ha blitt filleristet av opposisjonen og mediene hvis hennes regjering prøvde seg på så liberale og faglig funderte reformer som Stoltenberg gjennomførte. Det er synd, for argumenter og faglighet bør være helt sentralt når politikken bedømmes. Flere liberale reformer fra Solberg ville bidratt til at vi sto enda bedre rustet i møte med den krisen norsk økonomi er inne i nå.

Artikkelen er på trykk i Morgenbladet 3.4.20.