Er landbrukssubsidier en forutsetning for sivilisert liv utenfor byene? Står valget mellom dagens regime med i underkant av 20 milliarder i subsidier og effektiv skjerming mot utenlandsk konkurranse, eller ødeleggende markedsliberalisme? skriver Dag Ekelberg i en kronikk i VG lørdag 5. nov. 05
”Uten en fortsatt betydelig tollbeskyttelse vil mye av landbruket vårt bli utradert. Norge er ikke konkurransedyktig på matproduksjon gitt vårt klima og topografi”, uttalte Kai Roger Hennum i Norske Felleskjøp nylig. Senterpartiets Per Olaf Lundteigen mener det er et spørsmål om ”mattrygghet” og at skattebetalerne må belastes mer når tollsatser og subsidier kuttes som som følge av forhandlingene. SVs parlamentariske leder Inge Ryan deler Lundteigens syn og mener redusert tollvern og mindre subsidier bør kompenseres gjennom skattesystemet eller gjennom økte overføringer.
Dette pessimistiske budskapet om norske bønders angivelige tafatthet og manglende evne til å forholde seg til konkurrenter i et marked, har vi blitt innprentet over mange tiår. Budskapet har vært svært lønnsomt. Det har holdt til å legitimere verdens høyeste landbrukssubsidier. Men, er det virkelig så ille at norske bønder med mindre, eller sogar med lite subsidier og uten tollmurer, ville vært komplett ute av stand til å tjene penger på varer, som jo ifølge Lundteigen må være verdens tryggeste? Jeg tror ikke det. Forbrukerne etterspør kvalitet og blir stadig mer bevisste og kritiske. Særegenhet er også et viktig konkurransefortrinn som bidrar til at fremtiden bør se lys ut for norsk landbruksnæring.
”Når en reduserer prisene på mat, må bøndene få inntekter på annen måte. Da er det ikke noen annen måte å gjøre det på, enn å øke bevilgningene over statsbudsjettet” i følge en nylig uttalelse fra Lundteigen. Selvsagt er det andre måte å gjøre på. Det handler tross alt om en levende næring og ikke et kulturminne.
La oss se nærmere på et eksempel som viser at selv svært radikale forandringer i rammevilkårene ikke tok knekken på landbruksnæringen, snarere tvert imot. New Zealand er et land som alltid har hatt en stor landbruksnæring. Landbruk, skogbruk og fiskeri står for størstedelen av landets eksportinntekter. I løpet av de siste 20 årene har landbrukets vilkår endret seg dramatisk. ”Bøndene i New Zealand har gått fra subsidier og kommandoøkonomi til markedsøkonomi uten subsidier. Vårt fokus i dag er konsumentene. Eneste grunn til at vi fremdeles har denne næringen er konsumentene ikke myndighetenes diktater.” Dette er ikke uttalt av en liberal økonom men av presidenten for landets bondeorganisasjon (Federated Farmers of NZ), Thomas Lambie.
Faktisk har næringen opplevd en vekst siden subsidiene ble fjernet. Før 1984 hadde næringen en årlig produktivitetsvekst på en prosent. Etter fjerningen av subsidiene har veksten vært på nærmere fire prosent i året. Næringen gjør det bedre enn noen annen del av landets næringsliv. Som andel av BNP har næringen gått fra 14.2 prosent i 1985-87 til 16.6 i 1999-2000. Det var en arbeiderpartiregjering som i 1984 startet reformene. Landet var i økonomisk krise og måtte foreta drastiske endringer for å kutte offentlige utgifter. Den første tiden førte omstillingene i næringen til lavere inntekter og omstruktureringer. Etter fem år var inntektene i næringen som før og spådommene om rasering av hele næringen og livsgrunnlaget utenfor byene ble gjort til skamme. Få bønder måtte gi opp virksomheten, faktisk var det bare 1 prosent av bøndene som forlot landbruket.
Endringene ga startskuddet til vekst i andre deler av næringer knyttet til landbruket. Blant annet fikk man vekst i turistnæringen. Reformene bidro til en markedsrettet istedenfor subsidieinnrettet tenkemåte som har vitalisert hele næringen.
New Zealands landbruksnæring er selvsagt annerledes enn den norske og selv om norske subsidier reduseres, som følge av WTO-forhandlingene, vil vi være langt fra noe som ligner New Zealands omstilling. Men, New Zealands reformer viser at et annet regime faktisk er mulig, og at landbruksnæringen antagelig også i andre land enn New Zealand, er mer dynamisk og robust enn hva forsvarerne av status quo vil hevde. Det finnes med andre ord et liv etter subsidiene.
Dessuten, og det er et viktig poeng Lundteigen bør merke seg, er det ingen holdepunkter for å hevde at reformene har bidratt til økte miljøproblemer eller redusert matvarekvalitet. Tvert imot har eksportorienteringen bidratt til et sterkt fokus på kvalitet og hygiene.
Det var nok av dommedagsprofetier i New Zealand også. Pessimistene tok feil og en kreativ næring overrasket sine egne lobbyister.
Relatert
Norge og Fellesmarkedet – folkeavstemningen 1972
Helsetjenester – offentlig, privat eller begge deler?
Sykepleierne må gi for å få
EØS: Erfaringer og alternativer
Hvorfor har danskene høyere inntekt enn nordmenn?
