Vi trenger privat eiendomsrett i verdensrommet
En ny romalder, med menneskers tilstedeværelse i rommet, er nærmere enn det mange tror. Å sikre private en form for privat eiendomsrett i verdensrommet, vil være en essensiell brikke for fremtiden, skriver Mats Kirkebirkeland.
Publisert: 22. september 2016
I etterkant av Apollo-programmene fra 1962-1972, har menneskehetens ambisjoner for verdensrommet vært store, men likevel skuffende tamme, sammenlignet med den spektakulære månelandingen i 1969.
Dette til tross for at de fleste amerikanske presidenter – spesielt i etterkant av den kalde krigen – har snakket varmt om videre ambisjoner i verdensrommet, ofte med inspirasjon fra John F. Kennedys målsetning om å lande et menneske på månen.
(En kort oppsummering av de forskjellige amerikanske presidentenes planer for verdensrommet ambisjoner kan leses her.)
Riktignok har menneskeheten hatt en kontinuerlig tilstedeværelse i verdensrommet siden år 2000, da de første astronautene dro for å bo på den internasjonale romstasjonen. I samme periode har også kunnskapen om de fleste planeter og måner i vårt eget solsystem økt betydelig. Ikke minst har vi fått signifikant mer kunnskap og gjort nye oppdagelser i den store verden utenfor vårt eget solsystem, der den siste oppdagelsen er en jordlignende planet i den såkalte beboelige sonen som kretser rundt vår nærmeste stjerne, Proxima Centauri – kun 4,3 lysår unna vårt solsystem.
Selv om budsjettene til romfartsorganisasjonen NASA, den største og viktigste av alle romfartsorganisasjonene, har mottatt en synkende andel av det amerikanske føderale budsjettet, så tyder mye på at resultat per dollar brukt har vært relativt bra. Men når den internasjonale romstasjonen er planlagt nedstengt i 2020-årene, bør menneskeheten søke nye og større prosjekter. Mye tyder på at viljen er til stede, og det er mange visjonære ideer. Vi er de neste tiårene på vei inn i et nytt romkappløp og en ny romalder.
Den nye romalderen er i gang
Den som er nytt i denne nye romalderen, er at flere aktører er med. Mens de amerikanske og sovjetiske romfartsorganisasjonene dominerte i det forrige århundret, kan både den europeiske, kinesiske, japanske og indiske romfartsorganisasjonen vise til konkrete resultater og større planer og prosjekter i nærmeste fremtid. En hovedårsak til de siste årenes manglende evne til å ta de neste skrittene i utforskningen av verdensrommet, har handlet om vilje til å prioritere offentlige midler til de statlige romfartsorganisasjonene. Derfor blir det spesielt spennende å følge med på kineserne, som har både stormaktsambisjoner og sans for store grandiose prosjekter.
Kineserne vil heller ikke møte på de samme budsjettprioriteringsutfordringer som vestlige demokratier. Kina har blant annet planer om å bygge en base på Månen og gi amerikanerne konkurranse på Mars i løpet av 2020-årene.
Den store forskjellen i denne nye romalderen, er imidlertid at private aktører også har kommet med i romkappløpet, og motivasjonen er en god blanding av profitt og idealisme.
Elon Musk, mest kjent i Norge som gründer av bilselskapet Tesla, er også gründer av romfartsselskapet Space X. Selskapets forretningsplan er å redusere transportkostnadene til verdensrommet, gjennom å blant annet resirkulere oppskytingsrakettene, noe som igjen kan muliggjøre visjonen om å kolonisere Mars. Space X inngikk sin første kontrakt om å levere varer til den internasjonale romstasjonen med NASA i 2006. Senere har kontraktene med NASA blitt utvidet. NASA ønsker å gjøre seg uavhengig av russerne for å transportere astronauter til romstasjonen.
Space X har 10 milliarder amerikanske dollar i ordrereserver, også fra mange private aktører. Selskapet ble ved en emisjon i 2015 verdsatt til 12 milliarder USD, en verdsettelse som da var høyere enn mer kjente”unicorns” som Snapchat, Airbnb og Dropbox. Verdsettelsen er trolig lavere i dag, som følge av at siste rakettoppskyting ikke gikk helt etter planen. Dette får igjen konsekvenser for planene om å dra til Mars i 2018. Det første en romfartsentusiast lærer seg, er tålmodighet. Ting tar tid, og det meste blir utsatt.
En økonomisk bærekraftig romfartsindustri
Selv om Space X har en stor ordrereserve med private selskaper, som for det meste etterspør satellittoppskyting, står kontrakten med NASA for store deler av ordrereservene til selskapet. Altså er romfartsindustrien fortsatt ganske avhengig av politisk vilje til å prioritere romfart i offentlige budsjetter. Dersom romfartsindustrien virkelig skal få fart, må den bli økonomisk bærekraftig på markedets premisser.
Romfartsturisme er en mulig forretningsplan som nettopp kan bidra til å skape et marked for teknologisk utvikling og en økonomisk bærekraftig romfartsindustri. Amerikanske myndigheter estimerer at markedet for romfartsturisme har en verdi på 1 milliard USD i 2022.
I perioden 2001-2007 mottok den internasjonale romstasjonen syv turister, som hver betalte mellom 20 og 40 millioner amerikanske dollar for en tur med den russiske romfartsorganisasjonens soyuz-rakettsystem. Etter at den internasjonale romstasjonen ble utvidet, har all ledig oppskytingskapasitet vært forbeholdt profesjonelle astronauter. Likevel er det ikke mangel på konkrete planer og ideer fra personer og selskaper som ønsker å tilby turisme i rommet.
Den britiske milliardæren Sir Richard Branson er trolig den mest kjente. Branson startet opp Virgin Galactic i 2004, og selskapet har allerede en ordrereserve på 700 fremtidige turister som har betalt et depositum på 250.000 USD hver – til tross for at selskapet fortsatt ikke har fått en eneste person opp i rommet. Virgin Galactics hovedkonkurrent er selskapet Xcor Aeorospace, som ønsker å tilby vektløse turer til den ytterste atmosfæren, til en prisslapp på 100.000 USD, men heller ikke dette selskapet har vist til konkrete resultater, så langt. Den styrtrike gründeren av Amazon, Jeff Bezos, har også startet et privat romfartsselskap, Blue Origin, som har ambisjoner om å tilby både romfartsturisme og rakett-tjenester.
Mens amerikanske milliardærer i ”gamle dager” startet opp stiftelser som Ford Foundation og The Rockefeller Foundation, og utdanningsinstitusjoner som Carnegie Mellon University og Vanderbilt University, så er romfartsutvikling tydeligvis nyeste mote innen filantropi blant dagens milliardærer. Men drivkraften er ikke bare idealisme. Det er nemlig også store penger å tjene innen romfart – på lang sikt.
Visjonen om verdensrommet
Den første store ”jackpoten”, som virkelig kan skape en bærekraftig romfartsindustri, ligger ikke i romfartsturisme eller som underleverandør til statlige romfartsselskaper, men i å angripe eksisterende industrier. Et eksempel er den sterkt voksende luftfartsindustrien, som allerede har en markedsstørrelse på 664 milliarder amerikanske dollar.
Virgin Galactics endelige visjon er nemlig å benytte verdensrommet til (person)transport – noe som vil gi en enorm tidsbesparelse sammenlignet med dagens lufttransport. Virgin Atlantic estimerer for eksempel med å kunne få flytiden mellom London og Sydney ned i to timer, ved å benytte rommet som en snarvei. Romfartsturisme er derfor i første omgang kun et middel for å finansiere teknologiutviklingen.
Amazon-gründer Jeff Bezos, har enda større visjonære ambisjoner. Bezos ser nemlig for seg en fremtid der man kan flytte jordklodens tungindustri til rommet, og hvor mange millioner mennesker kan komme til å leve som pendlere mellom jorden og rommet. Dette kan synes som en miljøpolitisk utopi, men en årsak til at denne utopien faktisk kan virkeliggjøres, på lang sikt, er at både energi og materialer over tid kan bli billigere i rommet enn nede på jorden.
Kostnaden og energibehovet for å frakte masse fra jorden til rommet er veldig stort. I 2009 publiserte NASA rapporten Pioneering the space frontier: An existing vision of our next fifty years in space, som argumenterer for at et marked for utnyttelse av eksisterende ressurser i rommet, er essensielt for videre utforskning og utvikling av solsystemet (side 94).
Men den viktigste faktoren er at ressursgrunnlaget i vårt eget solsystem er gigantisk, sammenlignet med jorden. En meteoritt med en bredde på 30 meter, og som inneholder sjeldne metaller, kan for eksempel ha en salgsverdi på 25-50 milliarder amerikanske dollar. Hvert år entrer 15.000 tonn med meteoritter jordens atmosfære. I tillegg finnes det 750.000 asteroider med en størrelse på mer enn 1 kilometer i asteroidebeltet, og ikke minst har vi solsystemets mange planeter og måner.
Bare på Månen regner man med at det finnes tjue ganger mer titanium og platinum enn på jorden. I tillegg finnes det helium 3 på månen – et sjeldent isotop som har forlatt jordens atmosfære for lenge siden, men som kan være avgjørende for å realisere fusjonskraftverk i fremtiden.
Da er det ikke så forunderlig at flere selskaper, som Planetary Resources – med Google-gründer Larry Page som oppstarter – og Deep Space Industries, faktisk har seriøse ambisjoner om å utnytte de nevnte ressursene i rommet. Luxembourg har eksempel lagt 200 millioner euro på bordet for å lokke til seg de to nevnte selskapene. Microsoft-milliardæren Naveen Jain grunnla selskapet Moon Express, som har ambisjoner om å drive gruvevirksomhet på Månen. Selskapet er det første private selskapet som har fått tillatelse fra amerikanske myndigheter til å lande på Månen. Det skal skje i 2017.
Men er det slik at hvem som helst bare kan dra til opp til rommet og utnytte ressursene med stor fortjeneste? Hvem eier egentlig naturressursene i vårt eget solsystem?
Jusen henger etter teknologien
Selv om Neil Armstrong plantet det amerikanske flagget på Månen i 1969, så var dette kun en symbolsk handling. To år før månelandingen ble nemlig den første romtraktaten undertegnet i FN. Denne traktaten, som var sterkt inspirert av Antarktisktraktaten i 1959, stadfester at utvikling av rommet først og fremst skal være basert på fredelige formål, og forbyr plassering av masseødeleggelsesvåpen i rommet. Romtraktaten av 1967 understreker videre at ingen nasjoner kan ha eiendomsrett til landområder i solsystemet, og at solsystemet er felleseid av hele menneskeheten. I dag har 104 nasjoner signert traktaten, inkludert stormakter som USA, Russland, Kina og India.
Til tross for at den internasjonale jusen er klar på at ingen suverene nasjoner kan ha eiendomsrett i rommet, er jusen fortsatt uklar på om det samme gjelder for private aktører i rommet (det er blant annet denne uklarheten aktører som selger ”eiendom på Månen” hevder å utnytte). Da romtraktaten ble utarbeidet var det nok tidligere tiders kolonisering man først og fremst tenkte på, og det var et fjernt scenario at private aktører ville ha mulighet til dra til verdensrommet. I tillegg ble traktaten utarbeidet under den kalde krigen, og behovet for nedskalering av potensielle konfliktområder var sterkt.
Men dersom visjonen om en fortsatt utvikling av menneskehetens tilstedeværelse og utforskning av verdensrommet er ønskelig, vil private aktører være viktige for å finansiere en slik visjon. Som all annen næringsvirksomhet, trenger også den private romfartsnæringen forutsigbare rammebetingelser.
Muligheten for privat eiendomsrett til ressurser i rommet bør derfor inkluderes i traktaten – selvfølgelig under visse vilkår, som for eksempel ulike former for aktivitet over en viss tidsperiode og arealbegrensninger. Ved koloniseringen av USA og Canada måtte man for eksempel vise til en bolig og driftsaktivitet over noen år, før man endelig fikk utstedt eiendomsretten over eiendommen. En lignende ordning kunne tenkes for eiendomsrett i rommet.
Det kan også tenkes at FN, eller andre internasjonale myndigheter, kan være regulator og skatteinnkrever, for å unngå å bryte det overordnede prinsippet om at ressursene tilhører hele menneskeheten. Jusen angående internasjonale havområder, som stadfester alle nasjoners mulighet for å utnytte ressursene, men der FN regulerer virksomheten, kan være en inspirasjonskilde.
Hvorfor dra til verdensrommet?
Innvendingene mot å bruke store offentlige midler til romfartsorganisasjonene og tilhørende (grunn)forskning er mange, men den røde tråden synes å være at det er så mange uløste store problemer på jorden, så hvorfor prioritere midler til verdensrommet?
Dette er en god innvending, dersom man vektlegger kortsiktig nytte eller benytter ideer om alternativkostnader. Samtidig har utforskningen og den økte kunnskapen om verdensrommet bidratt til en rekke indirekte og konkrete innovasjoner, som igjen har skapt nye markeder. LED-lys, insulinpumpe, vannfiltre og mange andre konkrete teknologier kan knyttes til romfartsindustrien.
I tillegg har økt kunnskap og utforskning av verdensrommet, som all annen vitenskapelig kunnskap, en egenverdi. Utforskning av verdensrommet kan også ha en eksistensiell verdi for menneskeheten.
NASA har lenge argumentert for at behovet for å lande mennesker på Mars, ikke bare handler om å egenverdien av økt kunnskap om Mars – spesielt leting etter utenomjordisk liv – men at den røde planeten utgjør en signifikant brikke i ideen om menneskehetens overlevelse på lang sikt. Den kjente fysikkprofessoren og nobelprisvinneren Stephen Hawking advarer også om at menneskeheten kommer til å dø ut i løpet av de neste 1000 årene, dersom vi ikke bosetter oss på flere planeter. Å bli en art som lever på flere planeter, er derfor en god livsforsikring.
Hvordan bygge opp en koloni på Mars
Både det nederlandske romfartsselskapet Mars One og Elon Musks romfartsselskap, Space X, har som endelig mål – i ganske nær fremtid – å kolonisere Mars. Hvis dette skulle skje, vil de internasjonale juristene få mer enn spørsmål om privat eiendomsrett å gruble på. Hvilken jurisdiksjon skal gjelde for menneskene som bosetter seg på Mars? Hvilke statsborgerskap vil eventuelle etterkommere ha?
I et paper skrevet av Jacob Haqq-Misra, tilknyttet forskernettverket Blue Marble Space, foreslår forfatteren at de fremtidige kolonistene på Mars bør være juridisk selvstendige fra interesser fra jorden – både statlige og private – med det samme de lander på den røde planeten. Altså at man oppgir sine jordiske rettigheter, og at man dermed får en unik mulighet til å studere oppbyggingen av en ny sivilisasjon – med fullstendig frihet fra jordiske interesser, normer og lover.
Det er lite sannsynlig at en slik modell for kolonisering av Mars blir gjeldende. Trolig vil det statlige eller private selskapets eksisterende jurisdiksjon være gjeldende – også på Mars. Spørsmål om eiendomsrett, (eventuell) skatt, reguleringsmyndighet, statsborgerskap og så videre, er tydelige eksempler på at den teknologiske utviklingen, i dette nye romkappløpet, går fortere enn utviklingen inne både jus, moral og filosofi. En ny romalder, med menneskers tilstedeværelse i rommet, er nærmere enn det mange tror. Å sikre private en form for privat eiendomsrett i verdensrommet, vil være en essensiell brikke for fremtiden.
Artikkelen er publisert hos Minerva 21.9.16.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
