Sykelønn: Elefanten i rommet

I Norge har vi mange arbeidsuføre og få arbeidsledige sett i forhold til den yrkesaktive befolkningen. Det skyldes ikke at vi har dårligere helse. Det skyldes heller ikke at vi har et mer brutalt arbeidsliv. Kan det skyldes utforming av stønadssystemet?, spør Mathilde Fasting i et innlegg hos Minerva.

Mathilde Fasting

Publisert: 30. desember 2013

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

Heller ikke 2014 blir året da vi endelig gjør noe med sykelønnen, elefanten som vandrer rundt i Arbeidsdepartementet. Før jul startet de nye IA-forhandlingene, og etter planen blir en ny IA-avtale underskrevet om ikke lenge. Alle IA-avtalens gode intensjoner kan godt beholdes, men det er nedjustering av sykelønnen som må til for å få sykefraværet ned til det nivået vi ønsker.

Civitas Villeman Vinje har foreslått å justere ned kompensasjonsgraden i sykelønnen. Matz Sandman foreslo det samme i 2000, og fikk noe av skylden for Arbeiderpartiets valgnederlag i 2001. Siden den gang har nedjustering av sykelønnen vært elefanten i rommet, det åpenbare virkemiddelet som ingen politikere våger å snakke om.

I Norge har vi mange arbeidsuføre og få arbeidsledige sett i forhold til den yrkesaktive befolkningen. Vi har omtrent 12 ganger så store utgifter til helserelaterte trygder som til arbeidsledighetstrygder, og snittet var to ganger så høyt som OECD-snittet til helsetrygdene (i 2011). Det skyldes ikke at vi har dårligere helse. Vi har høy levealder og scorer høyt på helseindikatorer. Det skyldes heller ikke at vi har et mer brutalt arbeidsliv.

Kan det skyldes utforming av stønadssystemet? Mange som er eller står i fare for å bli arbeidsledige kan havne i helsetrygdesystemet i stedet for i arbeidsledighetssystemet, fordi de ofte har eller får tilstrekkelige fysiske og/eller psykiske plager til å bli sykemeldt. Hvorfor er det gunstig?

Opptjeningstiden for sykepenger er kun fire uker. Sykepenger gir 100 prosent av inntekten, og det er ingen karensdager, mens arbeidsledighetstrygden er på 62,4 prosent av inntekten og medfører tre karensdager. Helsetrygdene kan du få helt til du eventuelt blir varig uføretrygdet (fire år), mens arbeidsledighetstrygdene får man normalt inntil to år. Dessuten følger det med plikter for å motta arbeidsledighetstrygd. Disse er mye sterkere for enn for helsetrygder. Blir du sykmeldt, skal du medvirke til behandling og aktivisering, mens blir du arbeidsledig, må du i prinsippet kunne takke ja til arbeid hvor som helst i Norge, du må akseptere deltid og du må delta på tiltak. Oppsummert er det mye mer gunstig å motta sykepenger enn arbeidsledighetspenger.

Den opplagte konsekvensen blir at folk sluses inn i helsetrygdene i stedet for i arbeidstrygdene. Det gir en gal forståelse av hva som er utfordringen. Dessuten blir virkemidlene gale, og man bruker større ressurser på helse enn på arbeidsformidling. I tillegg er det forskjell på å være syk og å være arbeidsledig for den det gjelder.

Det mangler ikke forskningsgrunnlag for å fastslå at en endring av sykelønnen og en større harmonisering med de andre trygdene vil være virkningsfullt for å få ned sykefraværet. Trygdeforskningsseminaret i begynnelsen av desember hadde blant annet flere foredrag som pekte på behovet for forenklinger. Arnstein Mykletun ved Folkehelseinstituttet oppsummerte effektene av IA-avtalen, og heller ikke han kom til at sykefraværet var redusert som følge av avtalen. Et av Mykletuns forslag (innlegg DN 3.12) var gradert sykemelding uten oppfølgingsplikt og rapportering.

Sykelønnsreduksjon var for forskerne et så opplagt virkemiddel at det nesten ikke ble nevnt, bare som et eksempel på et paradoks at det ikke var gjort noe med den. Det er bare i politiske kretser at sykelønnen fremdeles er elefanten i rommet.

Innlegget er publisert hos Minerva 30.12.13.

Publisert: 13. september 2022